Jeg blar med gjennom innleggene i forumet, og ser lengselsfullt etter det samme livet. Jeg vet det ikke er godt; det er ikke en god følelse å sitte med en utro kjæreste, fysisk og psykisk syk eks og låst i et voldelig forhold; smerten av kjærlighetssorg er noe ingen unnes. Likevel virker det forlokkende å kjenne på hvordan det er, hvordan det er at et begynnende A4-liv med kjæreste, venner og en fremtid brått mister fotfestet. For jeg kjenner bare til ensomheten, sykdom og forlatelse. Det er det eneste jeg har opplevd, og nå føler jeg at jeg passerer den øvre aldersgrensen for når mitt nåværende liv er akseptabelt.

Å være 23 år og aldri ha hatt en venn, å være 23 år og aldri hatt sex og å være 23 år og aldri hatt en kjæreste gjør enkelte situasjoner ekstremt vanskelig. Ikke bare med tanke på følelsene knyttet til det, men også med tanke på ferdighetene som forventes at jeg har. Nettdating blir en fjern tanke, for troen på at noen kan like den jeg er fra nettet er ikke til stede. Eventuelt får jeg kun oppmerksomhet fra folk som ikke vil meg vel, men jeg er vant til det. Jeg er vant til å ta til takke med middelaldrende menn hvis seksuelle fantasier blir for grove til at jeg tør å møte dem. Så jeg får kalde føtter, men kommer fort løpende tilbake til dem. For med en gang jeg logger av blir jeg smertefullt klar over ensomheten igjen.

Senest i går ble jeg invitert til en fest som jeg vet vil innebære seksuelt misbruk. Samtykke, men samtidig ikke. Jeg vil ikke gå, klart, for jeg vil ikke innlede et seksuelt voldelig forhold hvor jeg ikke finner annen verdi enn under selve sexen. Men, tanken på ensomheten som følger et avslag er uutholdelig. Så smertefullt at jeg sluttet å gjøre motstand mot predatorer da jeg ble kastet ut hjemmefra da jeg var tenåring - kun for noen timer, men det varte i flere år. For ingen andre ville være med meg; ingen andre kunne jeg gå til.

Hvordan er det å innlede et forhold hvor partene faktisk har tro på at det vil fungere? Hvordan er det å faktisk møte noen som vil deg vel? Jeg vil kjenne på det; jeg vil oppleve det før jeg dør, før jeg blir så gammel at det virker umulig.

Jeg er klar over at det er en fallgruve, men jeg klarer ikke den øredøvende ensomheten. Om ikke det er romantisk eller seksuelt, vil jeg i hvert fall oppleve noe eller vite at jeg har brukt feriene, helgene eller dagene på noe mer enn å sitte å lese en bok eller se en film alene. Jeg vil kunne relatere meg til andre på min alders problemer, ikke bli trigget av at romkameratene mine sitter og snakker om ting jeg ikke har kjennskap til. Jeg blir ikke kvitt den følelsen. Det har nådd et punkt hvor jeg ikke tåler synet av andre par, synet av andre vennegjenger eller samtaleemner som jeg egentlig burde taklet.

Hei. Send meg gjerne en pm hvis du vil snakke. Jeg har samboer og barn men alle forhold jeg har hatt inkl det jeg er i nå er ikke noe å ønske. Jeg forstår følelsene dine.

Jeg er ensom selv i et forhold. Har ingen venner, ingen å snakke med, ingen å besøke, ingen å fortelle hemmeligheter til, absolutt ingen å dele mine tanker, meninger og følelser med.

Ta gjerne kontakt

M31

Jeg vet ikke om du fortsatt er der, i samme situasjon og/eller tilbyr en samtalepartner etter nesten tre år. Men, likevel; takk og hei!

Jeg er her fremdeles. Bare denne gangen som singel

Jeg forstår deg så godt. De store følelsene, ensomheten og lengselen etter og bli elsket av noen som virkelig elsker og er snille. Følelsen av utenforskap. Jeg har vært ut og inn av destruktive forhold. Jeg er nå 41 og jeg vet ikke hva kjærlighet er tror jeg. At noen kan vise at de elsker meg i hvertfall for jeg føler meg uelskbar. Hva er galt med meg liksom?