Dette er vanskelig. Jeg er i ferd med å ødlegge meg selv. Har vært i et dødsdømt forhold i mange år. Gift. Siste årene bare bodd i samme hus liksom. Tidlig i år ble det bestemt separasjon. Vi bor og fungere delvis sammen for barna og for å fikse huset for salg. Blir solgt snart.
Så traff jeg en helt fantastisk dame i høstferien. Vi var sammen nesten hver dag i nesten 2månder. Ekstremt intenst fra begge sider. Jeg ble og er stormforelsket og utrolig glad i henne, fineste person i verden. Vi hadde det så utrolig bra sammen. Etter en helge tur var det brått stopp. Kald og avvisende. Jeg ble supernervøs, fikk angst og depresjon. Og desperasjon.
Hun sier det er pga min intensitet. Men hun var like intens selv. Hun mener jeg har et uryddig liv. Noe jeg kan forstå siden huset ikke er solgt osv.
Vi har snakket ganske mye om alt og kom veldig nær hverandre. Utfordringen er at hun har vært utsatt for overgrep som barn/ung. Noe jeg synes har vært helt jævlig. Det gjør at hun i forhold kan ødlegge for seg selv som hun sier. Det er en vanskelig balansegang, og jeg har kommet i skade for å gå over noen grenser noen ganger. Det er det værste som har skjedd, og jeg dør innvendig. Somregel har jeg fanget opp at hun får mørke tanker, som hun sier, og vi har funnet ut av det. Jeg vil bare være der for henne. Gjøre alt som står i min makt for at hun skal ha det bra og være lykkelig.
Nå tror de mørke tanken har tatt overhånd. Jeg fikk ikke kontakt på 3 dager, Mail melding og telefon. Jeg hadde fysisk vondt i kroppen og klarte ikke tenke på annet en hvordan hun hadde det. Da kom mailen. Du er for intens jeg vil avslutte dette nå. Men jeg klarer ikke. Hun er bare så fantastisk. Jeg svarte på mailen og vi har stoppet intensiteten og kjærlighetserklæringen. Snakker litt på telefon og meldinger( daglig).
Jeg skrev hvordan jeg hadde det og at jeg respektere og at jeg trenger tid for å lande og ikke skulle være så intens, og ville hun skulle svare osv. Helt vennskapelig. Skriv også at hun jeg ville starte på nytt uten intensitet og intimitet. Det skulle hun tenke på. Og vi har avtalt lunsj på nyttårsaften. Hadde egentlig planlagt å feire sammen bare oss to.
Jeg er så redd for at hun bare gjør det for å være snill med meg, at jeg ikke skal gå helt i kjelleren.
Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne med de mørkeste tanken. Være der for henne, være den hun kan komme til. For det vi hadde blir ikke bare borte over natten. Er så utrolig glad i henne og vet jeg det ikke bare er et blaff. Det er ekte kjærlighet. Nå er jeg så utrolig redd for å tråkke feil, si for mye om hva jeg føler, vil ikke presse meg på. Hun trenger rom, og det får hun. Jeg vil bare at vi skal finne tilbake til det vi hadde. For jeg forstår henne. Det er så utrolig frustrerende at jeg ikke vet hva jeg kan gjøre. Jeg elsker henne virkelig. Har heller ingen å snakke med om dette.
Leste gjennom selv nå. Blir kanskje misforstått hvordan hun er. For hun er tvers gjennom god, ressurssterk, rett og slett et fantastisk menneske på alle måter.
Jeg trenger hjelp, til å takle dette. Takler ikke at hun har det slik.

Tror jeg skjønner din lengsel etter ei å være glad i og som er glad i deg tilbake. Savner det selv etter et havarert familieliv der "kjærligheten tok slutt" fra den annen part.

Når lengselen er sterk, kan det være at man blir i overkant pågående uten å se det selv der og da. Og den som er gjenstand for oppmerksomheten takler ikke det helt.

Uansett årsak, ber hun altså om ro eller avstand nå. Får hun det? Når dere er i kontakt flere ganger daglig slik jeg leser det?

For din egen del, er det mulig å flytte tankene over på andre ting, så dette ikke skal bli kvelende? Hva ellers i livet kan gi mening eller glede eller fylle tida på en god måte? Noe praktisk som kan ta oppmerksomheten om så bare for stunder av gangen?
Hva med barna dine, trenger de deg nå? De vil alltid være dine. En mulig kjæreste er ikke helt det samme.

Tror ikke det er noe annet valg enn å la henne få det hun ber om. Selv om det svir. Det er ikke enkelt, det veit jeg. Det kan til og med være det som skal til for å komme videre til et eventuelt forhold. Bryr du deg om henne, respekter også hennes ønsker. Er hun glad i deg, ta sjansen på at kjærligheten trekker henne mot deg. Heller enn ditt behov for å måtte ha kontakt for enhver pris.

Noen ganger er det godt å gi slipp, har jeg erfart. Også når det virket helt "umulig" fordi "hjertet revner". Men det gode med det vil man ikke merke før man faktisk slipper. Foreskelse er ikke en tilstand kjent for klarsynthet dessverre.

Har du familie, venner, bekjente eller noen å snakke med, er min erfaring at det er veldig bra, for ikke å si helt nødvendig for å holde seg på stø kurs når følelsene stormer som verst.

Kanskje vil det til og med være bra å ikke ha mye annet tappende og krevende på gang i tillegg til separasjonsprosessen, som kan være mer enn nok.

Veldig mye her som forteller meg at er er fullstendig utsultet på oppmerksomhet - siden du skrev ditt forhold har vært dødsdømt lenge. Og det er slik hun opplever deg. Blir det for mye så ser hun deg som et "Norgesplaster". Ikke mange damer som liker slikt. Du visste selvsagt ikke, men hadde du oppført deg litt tilbakelent/balansert så ville ikke du havne slik.
Nå kan det være at hun har testet deg - uten at hun selv har tenkt i slike baner.
Hvis du har noen å snakke med fint - er ikke alltid like enkelt å finne en mannlig venn som ønsker å snakke om følelser, så det er kanskje derfor du henvender deg hit?

Mitt råd her er at du bør vesentlig roe deg, så får du se om fuglen fortsatt er tilstede eller fløyet.

Takk for det begge to. Ja jeg skjønner nå poenget her. Har bare meg selv å takke. Vi har kommet frem til at vennskap har vi. Var faktisk sammen nyttårsaften. Skulle ha en tidlig lunsj/middag, før hun skulle på dans. Endte opp med 2 middager. Og fyrverkeri fra hennes veranda før jeg gikk hjem. Ikke noe mer, jeg prøvde heller ikke på noe mer. For respekt får hun. Vi snakker ikke daglig lenger. Men har hatt noe lange meldingsutvekslinger når jeg har vært lengst nede. Føler meg bare dum etterpå, Som om jeg utnytter henne med min klaging. Somregel i forbindelse med alkohol. Har derfor bestemt å slutte å drikke til dette er over.
Hun er min beste venn.

Tror du kan ha utbytte av å lese hva parterapeut Sissel Gran skriver om "hekt" kontra forelskelse og kjærlighet.
Drei fokus enda mer og lykke til!

Tror du glemmer deg selv og lar hun få hele deg. Det i seg sjøl er aldrig bra i noget forhold. Gi og ta og jeg vet hvad jeg snakker om som holder på og heale fra et “toxic” forhold på 4.år med små barn i bildet der jeg tross mye kjeft, motgang og misforståelser elsker hun veldig mye.❤️ Jeg sa at hun fylte 90.% av forholdet vårt og jeg måtte ha mine 10.% som f.eks var trening for at få ro i kroppen.❤️ Det kunne hun ikke og når vi føder i mars i fjor blir jeg veldig sårbar, 6.mdr etter gjør hun det slutt når jeg kommer hjem fra turnusjobben min og blir knust av sjokket. Jobben min som hun klaget på forsvant for min del for tenkte kanskje redde oss heller. Men intet for henne var gott nok. Nu skal det siges at i denne perioden har hennes mamma blitt mere psyk og jeg fik null info som vanlig men heller kjeft så jeg aldrig hatt en chanse jeg fordi som hun sa til meg at «du forstår ikke psykisk sykdom i en familje”?❤️???? Hvorfor treffer jeg sånne jenter nok fordi jeg sjøl hadde en mamma i min barndom som ikke sa hun elsket meg, slog meg, sa slemme og sårende ting, og allikavel elsket jeg hun.❤️ Ser jeg en jente med problemere som jeg skal redde med min kjærlighet, godhet og økonomi frem til jeg ikke god nok lengere. ❤️????????Elsk deg selv først kompis!❤️????????????