Jeg har et stort problem, eller mange vil nok si det ikke er så stort, men hadde de vært meg for en dag, tror jeg ikke de hadde kommet så langt akuratt..

Jeg var sammen med en gutt i nesten 7 måneder (manglet en dag)
Vi hadde det ganske så fint i begynnelsen, men så ble det litt uenigheter og utroskap og lyving og diverse andre ting. Alt ordnet seg og alt gikk supert igjen.
Vi hadde to små brudd før det største og siste kom. Jeg fikk samme grunn av han hver gang og jeg viste like godt hver gang at det han sa var ikke sant i det hele tatt!
Da den siste og verste gangen kom, da var det rett før alt gikk under for meg. Selvmord ble vurdert pga jeg tilogmed mistet bestevenninna mi.. Det er over 3 måneder siden jeg var med han sist. Jeg ser han ca en gang i uken og hver gang får jeg så utrolig lyst til å gå bort å slå til han, men en annen del av meg sier, hvordan kan jeg i det hele tatt tenke slik!? Jeg har fortsatt akkurat de samme følelsene for han og alt. Har prøvd absolutt alt, men ingenting virker.. Har du et tips eller to til meg ?

Jeg har prøvd å snakke me moren min, men hun gjør bare alt verre! Tro meg, vi er så godt så helt forskjellige og har våre egne meninger og det blir kun verre for meg og snakke med henne. Hun lytter ikke godt nok på hva jeg sier og forstår meg ikke. Faren min har jeg så godt som null kontakt med. Jeg har prøvd alt jeg kan for å få kontakten opp, men får bare ikke respons tilbake av han...

Jeg har vært borti det meste, alt fra feil miljø til alt ..

Se for deg selv å vokse opp uten en far og med en mor som ikke forstår deg.
Mange av dere vil kanskje tenke at det kan ikke være så gale som jeg skal ha det til, men det er faktisk det. Vet ikke helt hvor mye lenger jeg takler dette her.

Jeg rir en hest, og den er alt jeg har igjen nå, men hesten er tilsalgs og jeg har ikke penger .. Så blir hesten solgt så tror jeg ikke jeg klarer noe lenger. Hesten er det eneste som holder livet mitt oppe!

Jeg har det helt forferdelig! Jeg er vant med å bli såret gang på gang og er vant med sorg og ensomhet og mobbing.
Jeg er også vant med å gråte meg selv til søvn.. (Hver dag ...)

Hva er det å gjøre nå .. ?

Kjempe trist å lese dette, ingen fortjener å ha det slik som du skriver :( Hva med å oppsøke noen som faktisk kan forstå deg? Helsestasjon eller fastlege og få henvisning til psykolog?
Det er veldig viktig at du får noen å snakke med og slipper å ha det så fælt som du forteller. Syns absolutt det høres trist ut å vokse opp uten en far og en mor som ikke forstår. Og vet godt hvordan det føles å ha den ene tingen man er helt avhengig av.
Håper ting blir bedre for deg fremover.