Det blir vel i grunn ikke lettere selv om man får flere brudd bak seg. Dog så lærer man mye og går videre da. Så selv om det gjør veldig vondt så er en takknemlig for det også. Ting som er viktige, drømmer og håp kommer tydeligere frem. Fra all smerten så dukker det opp ting som gjør at man igjen på et vis finner en drivkraft langt inne i seg selv som gjør at en rekalibrerer seg og finner ny styrke.

Er nok kanskje sterkere enn jeg tror også, siden det ikke kommer så mye tanker om å gi opp eller å føle seg helt verdiløs.

Man har jo drømt mye om dette fantastiske mennesket og alt man kan dele og oppleve sammen med en annen, dog så er veien ikke lagt fremover og rundt neste sving kommer det nye muligheter som tar en med på nye eventyr.

Tenker nok det kommer mange tårer, og man kjenner jo at behovet for å ha noen å snakke med melder seg. Sånn generelt er vel det noe jeg savner mest av alt. Å kunne dele dypere emosjonelle sider av seg selv med andre. For jeg finner liksom ikke helt muligheten til det i relasjoner som jeg har. Jeg har noe, men det blir kanskje litt for grunt og litt for mye avstand.

Gikk meg en tur nå og fikk tenkt en del over ting. Jeg føler vel at jeg er i gang med en del prosesser og utviklinger som kan ta meg mer dit jeg ønsker å være. Selv om jeg kun kan stå i meg selv og ikke være "et annet sted" så går det sin gang. Jeg får trent og det går sin gang med kostholdet også. Jeg tror nok også jeg kan transformere mye av det jeg føler nå til å bygge opp en bedret motivasjon og gi meg innsit hvor viktig det er å ha kjærlighet til seg selv. For legger man for mye i hendene på andre så vil man aldri kunne stå særlig sterkt.

Ønsker dere alle en god helg. :)

Kloke ord Jhonny, kloke ord. Er enig i, og ser meg selv i mange av dine innlegg.
Hvordan er ståa?:)