I to måneder har jeg datet en fyr jeg møtte helt tilfeldig. Han ba meg med ut, og det var full klaff med en gang. Gjennom perioden har vi hatt daglig kontakt, først i form av sms, men han kunne også ringe på kveldene for å prate. Da vi har barn på hver vår kant, har vi kun møttes type annenhver helg. Det har alltid vært han som har tatt mest initiativ, men jeg er ganske trygg på at jeg har vist tydelig gjennom ord og handlinger at jeg også liker/likte han veldig godt. Han har fortalt masse om seg selv, og har også virket veldig interessert i meg og min bakgrunn. Flere ganger vi var sammen kunne vi bare sitte og prate uten noe mer, og han har bekreftet flere ganger at han liker så godt å være sammen med meg. Rett før jul byttet han arbeidssted, og jeg fikk raskt høre at der var det lite trivelig; mye stress og vanskelige kollegaer. Etter jul fortsatte dette. Han var ikke like glødende i meldingene som jeg "hadde vent meg til", i form av at han ikke spurte like mye om ting. Samtidig sendte han fortsatt meldinger om morgen og kunne ønske meg en fin dag på jobb, spurte på kvelden hvordan dagen hadde vært, fikk flørtete meldinger, hjerter og alt. spurte jeg hvordan dagen hans hadde vært fikk jeg noenlunde det samme svaret hver gang; det hadde vært kaldt/dritt/tungt/slitsomt/lite trivelig. Han skreiv ofte at han var trøtt og sliten, og ikke orket noe resten av dagen.

Den siste uka hadde jeg også jevnlig kontakt med han. Plutselig responderte han ikke på en sms, og det tok to dager før jeg fikk svar. Da svarte han til gjengjeld at han ikke var helt tilstede, men lurte samtidig på om jeg hadde det bra. Dette gjentok seg noen ganger, til jeg til slutt spurte hva som foregikk. Han sa jobben plaget han, og at han var dritt lei det meste. Skreiv også at han var deprimert. Han ville ikke utbrodere så mye, men fortsatte å sende meg hjerter og "gode ønsker". Vi avtaler å møtes til helgen, og samme dag sier han at han vil prate litt med meg. Når jeg treffer han vil han gi meg klem, og forteller om alle områdene han synes vi passer så bra. Sier videre at han ikke helt skjønner hva som skjer med seg selv. Sier videre også at han ikke visste om det var fordi han hadde brent seg på tidligere forhold, at han fikk litt "angst" når ting blei mer alvorlig, samtidig sa han at han ikke ville være singel resten av livet også. Han sa det var mulig han gjorde feil, men han klarte ikke forholde seg til noen akkurat nå. Jeg tok, lettrørt som jeg er, til tårene. Han klemte meg lenge før jeg dro, og sa mens vi snakket sammen at han egentlig ikke ville miste kontakta med meg, men at han samtidig ikke kunne forlange at jeg skulle vente på han. Jeg måtte bestemme selv om jeg ville det, men jeg trengte ikke bestemme det der og da. Men akkurat nå så trengte han kun å være for seg selv, uten noen å forholde seg til. Jeg er naturlig nok veldig såret nå, og forstår ikke hvordan ting kan gå fra 100 til 0 på no time. Det at jeg ikke har fått et tydelig svar i form av at "jeg er ikke interessert lenger", gjør at det er vanskelig å vite hva som faktisk skjer/skjedde. Hva skal jeg tro om dette? Noen som har opplevd noe lignende??

To måneder what-the-fuck?
Prøv å distansere mellom Disney romanser og faktisk kjærlighet.

Alle kan blir kåte og forelsket. La ikke en god kjærlighet definere ditt forhold til andre mennesker.

Forrvirra dame: det kan jo virke som at dette har mindre med deg å gjøre, men mer om jobbendring/usikkerhet og en god del mulig forlatthetsfrykt/tilknytningsangst i forhold.

Hvis jobb er byttet OG mistrivselen er høy, så kan slikt gå ut over innsatsen i et mulig gryende forhold ganske mye. Skulle det f.eks. være bare lyst/sex involvert, så vil en depresjon/bekymring om jobb/usikkerhet legge kunne fjerne det meste av lyst uten at det er knyttet til deg. Han har neppe noen andre, han er nok mest bekymret over jobb/mistrivsel/kollega. Tap av ansikt pga dette kan også trekke han unna, og selvsagt også at han er redd for å bli «forlatt» hvis han ikke har stabil økonomi/jobb. Skam er nok også tilstede, «glansbildet» før jobbskiftet er ikke tilstede lengre osv.

Jeg var gjennom den samme "starten" på en romanse for noen år tilbake. Alt var så flott, kjemien god, meldingene og samtalene mange. Plutselig ble det usikkerhet fra hans side, og der og da sa han Bare at han hadde angst for seriøst og forpliktet forhold. Vi helt kontakten etter mye frem og tilbake. Etter en stund angrer han og vil snakke på nytt... det jeg erfarer i disse månedene er at han strever mye med tillit og relasjoner, og vi kommer aldri inn i et godt og sunt forhold. Mennesker som strever veldig med å knytte seg i et forhold og å kunne snakke åpent om seg selv og sine ting, har også en indre kamp som kan være tøff å skulle være kjæresten til. Ofte ender de med å velge deg bort, fordi det er den enkleste løsningen for dem. Da er det du som sitter igjen med såra følelser og mange spørsmål. Jeg gikk inn i en dyp depresjon etter å ha vært i dette "forholdet" selv, og jeg lærte meg at mennesker som er så usikre på meg og vårt forhold bare gjør meg mer skade... alle har sin historie og sine kamper, og man bør støtte og forstå. Men når det ender med at du selv blir knust i prosessen så er det neppe verdt det.

Et forhold som har vart et år, og så plutselig sier hun at de "rette følelsene" ikke er der. Kom som en sjokk på meg, og så vil hun prøve litt til for nå angrer hun. Problemet er at dette knuser noe av det fine vi har hatt sammen. For om hun nå viser mer interesse og får følelser? På den veien der er jeg blitt ekstremt usikker. Har lyst og si at dette er over og ut og at det ikke blir mer, men hun er en fantastisk flott kvinne. For hvem vil være sammen med en som ikke har de rette følelsene? Ikke føler behovet for og treffes og være sammen så ofte? Neste gang vi skal elske? Hun har ikke følelsene, dette vil garantert påvirke meg. Er ikke lett dette og jeg frykter at det ikke ender bra. Når jeg fikk det svaret, da ble det plutselig to stykker som kan komme til og slite med og holde relasjonen. Gir det noen uker og ser det hele an, endrer det seg ikke så må jeg bare si at det er endelig slutt. Forferdelig vondt, for jeg elsker henne. Samtidig kan jeg ikke være sammen med noen og dyrke en framtid med henne som ikke har de rette "følelsene". Det kommer aldri til og skje.

Noen som har erfart at de rette følelsene ikke var der, men som er kommet senere i en relasjon? Sliter med og tro på at det vil skje. Hun hadde de rette følelsene åpenbart den første tiden i alle fall. Det så jeg på interessen og lidenskapen. Så har nok forelskelsen gått over, og da er det hverdagen som kommer. Kan det være dette som har slått inn?

Har trukket meg tilbake nå, og lar henne være den som styrker kontakten og initiativet. Dette kan ikke pågå lenge, for det er i alle fall drepen på et fremtidig forhold. Gir henne fred og lar henne sortere tankene sine og finne ut av dette. Ikke veldig stort håp om at dette ordner seg, et år er også veldig tidlig i et forhold for slike problemer.