E både skuffa og frustrert over at æ enda en gang sitter med knust hjerte.
Han va ikke annerledes enn ”alle” andre, han bare venta med å vise d til æ hadde sluppe han litt innafor muren.
Skuffa over mæ sjøl at æ lot d skje, og frustrert over følelsen æ sitter med. Kor dårlig æ takler d, e førtig pluss og sipper og sutrer som en femten åring.
Faktum e at, han bekrefter alle spøkelser og tanker æ har om mæ sjøl, i hode mitt. Skulle selvfølgelig vært en sterk kvinne og håndtert d me ny frisyre og rak rygg. Men æ både ser ut, og føler mæ, helt jævlig.
Vet d går over, så fjern e æ ikke, men vet også at muren min har fått to ekstra meter så kan ikke forestille mæ at æ noen ganger igjen, slipper noen inn. En meters regelen gjelder for hjerte mitt også

Det nådeløse kjærlighetslivet. Det du trenger fremfor mur er kanskje heller en sterk fot. Som kan sparke folk ut igjen. Og et godt alarmsystem

Uff håpe det går likar no. Æ ska aldri mere slipp nånn inn i hjerte mitt. Aldri kjent sånn sorg før. Æ e å nånn å førti. Tru denne gang så ska æ bare tænk på mæ sjøl