Har det så vondt etter brudd med samboer. Det kom ut av det blå for min del. Han bestemte seg for at han ikke klarte å satse skikkelig på oss og var redd for at følelsene ikke var sterke nok for et helt liv. Han sa han ikke klarte å finne andre løsninger. Jeg føler meg ført bak lyset gjennom å ikke få ha vært med på å "finne løsninger".

Han gråt en uke i strekk hele tiden når jeg har sammen med han. Klarte ikke å si rett ut at det var slutt. Det var nesten jeg som måtte "dra" det ut av han. Jeg ble "rasjonell". Han gråt seg ut av leiligheten og sa han kom til å savne meg, at han var så lei seg, at jeg var en så viktig del av livet hans og at dette ble så tungt. Han var ikke til å trøste.

Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken/håpet om at han skal komme tilbake å angre. Jeg føler jeg har vært med på en film. Det gikk så fort. Jeg lurer på om han har fått forpliktelsesangst i forhold til å virkelig satse på "voksent liv".

Noen innspill, tanker eller tips?

Kvinne 32

Beklager vis jeg ikke forsto helt, men når du skrev "finne på løsninger" vet du hva det var han hintet til da? Var det noen uro moment i forholdet som gjorde at han ble usikker, disse løsningene han snakker om er det ting han må finne ut av eller var det noe mellom dere?

Trenger bare å vite den lille delen der for å gi deg et bedre svar.

F

Finne andre løsninger enn at det måtte bli slutt :/ Jeg følte jeg ikke fikk være med på å snakke om hva som eventuelt var skjedd, jobbe med forholdet på en eller annen måte. Det bestemte han seg for etter å ha gått rundt å grått i en uke.

Takk for svar!

jeg vet hva du snakker om
jeg fikk aldri èn sjanse
til å forbedre meg på noe vis
ut av det blå
tok hun med seg barna
og forlot meg og vår hund
og kort tid før det
mistet jeg jobb gjennom 10 år
så hun gjorde det fullbrakt
plutselig våknet jeg
på lier psykiatriske sykehus

Kjenner følelsen av å bli dumpa ut av det blå. Han sa at han mista føleleser for meg men kom som et sjokk for min del. Når han fortalte det hadde jeg også følelsen av å måtte dra det ut av han. Han klarte ikke si det rett ut liksom. Samme dag så hadde jeg handlet julegave til han så det var litt sjipt. Også etterpå beklaget han seg mye og sa at han ikke hadde lyst til å såre meg men klarte ikke fortsette å være så usikker hele tiden. Føler med deg når du sier du har et håp om at han skal forandre mening og komme tilbake. men vet at det beste er å bare fortelle seg selv at det er ingen ny sjanse og da klare å komme seg videre. lykke til <3