Jeg kom ut av er 8 år langt forhold. Forholdet hadde hele tiden turbulensen og det var beinhardt å jobbe seg gjennom dem. Meg og han klarte å jobbe oss igjennom dem for barnet vårt sin del. Han begynte å jobbe på et travelt sted, da barnet vårt kom til verden så så vi aldri til han. Han var på jobb morgen til kveld og jeg hadde også svangerskapsdepresjon+ekstremt dårlig råd. På barnet vårt sin 1 års dag skrev han smser med sin "sjef", der stod det at han ønsket mye heller å være på jobb enn å være i selskapet. Det var sårende og jeg ville gjøre det slutt der og da. Men han mente at jeg hadde misforstått og at det ikke var sånn. Noen ganger kan man være overdramatisk, og siden jeg var en deprimert småbarnsmor så gav det han sa meg en mening. Men som tiden gikk så la jeg merke til at kommunikasjonen forsvant, han satte opp passord sperringer på alt han hadde, og butikkturene kunne ta flere timer.
Før sommeren så oppdaget jeg at han hadde vært utro mot meg. Da ved at han hadde fått sterke følelser for en annen jente. Han hadde ikke samvittighet til å gå fra meg fordi han mente at jeg ikke klarte å stå på egne ben og ikke kunne ta vare på meg selv,samt så var det OK med fri tilgang til sex.
Da jeg fant ut av dette så gjorde det så vondt i sjelen min. Jeg hadde ofret 8 år av livet mitt på å bygge opp hans løgn og nå må jeg leve med meg selv. Jeg klarer ikke å tilgi meg selv, jeg klarer ikke å leve. Det å være uten han går helt fint, men jeg er så grusomt såret. Kommer jeg noen sinne til å stole på noen igjen? Jeg har aldri vært så deprimert og isolert tidligere. Kommer meg ikke på jobb engang.
Har startet å meditere + å gå til psykolog, men det har ikke gitt meg noe da jeg hverken stoler på meg selv eller psykologen. Jeg vet at mange har det verre enn meg, men akkurat nå har jeg klart å nå min største smertegrense som finnes. Dersom det er noen der ute som har klart å komme seg sterkt ut av noe lignende, så håper jeg at dere kan ta kontakt med meg. Jeg trenger ingen folk i livet mitt som jeg kan ha noen overfladiske samtaler med, de samtalene overlater jeg til plantene mine! Hehe

Det kan ta deg 8 år ,men tiden flyr så forbanna fort att den klarer du.Men fyll ikke på noe nytt før du er helt ferdig med saken.

Hei,
jeg har vært 15år i mitt første og så langt eneste forhold før det ble slutt.
Jeg slet veldig med det. Jeg trodde jo etter så langt tid sammen, skulle det vare for alltid. Å så falt alt fra hverandre.
Jeg sov nesten ikke, var fjern i hverdagen og negativt.
Etter 3år med mye tvil, samtaler og en del timer hos psykologen er det blitt mye bedre.

Du klarer det også, men det tar tid og kan føles vondt i mellom tiden.
Ønsker deg lykke til.

Ja jeg vet at følelser tar tid, uheldigvis. Jeg kontaktet legen min da alt var svart og efexor ikke hjalp lenger, jeg ønsket henvisning til en psykolog. Legen svarte med at det bare var tull og at jeg burde drive med meditasjon, pusteteknikker og yoga. Føler at jeg ikke blir tatt på alvor noen verdens steder. Foreldrene mine som jeg har nær kontakt med har sitt de sliter med. Derfor følte jeg at jeg måtte få luftet mine bekymringer et sted.
Føler også voldsomt på ensomheten og det å stole på andre akkurat nå er så og si umulig

Jeg syns at det er bra at du løfter dine bekymringer. Jeg tror det er bra å begynne et sted og ikke bare snakk med plantene ;)
Det er kanskje enda lettere her på nettstedet siden det er anonymt. Da er det enklere når du ikke føler for å stole på andre.

Meditasjon og pusteteknikk er bra verktoy men så utrolig vanskelig å bruke når hodet ditt er full av tanker og bekymring.

Det høres så tungt ut når du ikke føler å bli tatt alvorlig. Kanskje legen din er ikke den riktige personen for deg. Har du mulighet for å bytte fastlegen?

Det gjør ikke noe om andre utenfor din horisont har det verre en du. Akkurat nå har du det ille og trenger å bli tatt vare på. Du fortjener det. Når solen skinner igjen kan du begynne igjen å tenke på alle de andre fortapte sjelene der ute.