Nok en gang opplever jeg dette, du er en veldig god nummer 2 i velge listen, men du har ikke det lille ekstra som gjør at du blir nummer 1. Det er som å sitte på et danse kurs hvor det er 10 jenter og 10 gutter, og jentene velger ut den gutten de ønsker etter tur. En skulle tro at resultatet blir 10/10 at de dannes par ut av dem. Dette gjelder da aldri meg. Jeg har alltid vært den siste som blir valgt. Du er for snill, du er for god, det er bare fine ord for trøst for at følelsene mine ikke skal bli knust på en gang. Hadde jeg fremdeles blitt valgt så hadde jeg ikke være klagende og skrevet et innlegg her. Min resultat på et slik danse er at jeg får aldri en danse partner og ender opp sittende alene på stolen og venter. De 10 jentene hadde allerede funnet seg egne menn. Hvor fant den siste jenta sin nummer 10. Jo, hun fant en som hun kalte selv nummer 1, og jeg var en god nummer 2 som ble sittende igjen å måte og føle tomheten alene.

Jeg trodde først at slike hendelser er normalt, det skjer med andre "uheldige" og ikke bare meg. men gjennom 26 år, så fortsetter dette. Det er som å se et mål, men du strever og strever, men du kommer aldri over målstreken for det er en annen som går forbi deg.

Du har vært for lett å få. Du har vært så god, men altfor tilgjengelig, Du er for moden, du er for voksen. Jeg forstår meg ikke på dette, det er så tomme ord. Hvorfor sier dem det, og gir meg håp og forventninger. Er så deprimert av dette og trist når disse følelsene kommer ut på en gang. Det høres kanskje utrolig latterlig ut, men jeg ble så dårlig at jeg gråt meg til søvn i går. Jeg håpet på å ikke føle dette igjen, men ting fortsetter bare slik.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, det er som om det forfølger meg. Det er som om jeg gjør alt feil når jeg ønsker et normalt forhold, eller vet at det er noen som er glad i meg, og ser fram til å treffe meg. ønsker at det bare er noen som tenker på meg.

Føler meg så tomt og ensom, trist og lei. Når alt dette lager en synergi så føles det slett ikke godt.