Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Alene med baby og ungdom!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Alene med baby og ungdom!

mai 1 2012 - 19:05
Etter 12 års ekteskap og noen år mer med samboerskap ble jeg brått alene. Sitter nå her med et barn på 12 år og et barn på to måneder.
Pappaen stakk nå i helge, sier han er deprimert og ikke vil fortsette ekteskapet. Helt ok, men nå skjer det så mye i 12åringens sitt liv og vi trenger å være der begge to. Ba om at han forpliktet seg til å være der 100% for 12åringen. Men det kunne han ikke. Han klarte bare ikke, var svaret på hvorfor.

Han har slitt i vinter og tidliger med depresjon og vi har hatt noe kommunikasjonsproblemer. Men koster det så mye å følge opp barna?

Samtidig har vi et nyfødt barn. Så her sitter jeg med ansvar for to flotte unger og ingen å dele dem med!

Spørsmålene mine er mange:
Hvordan kan han gå fra begge barna?
Har noen tips om hvordan jeg skal håndtere dette?
(jeg sitter nå med mye bitterhet og sinne)
Er det ikke normalt å spørre etter barna når vi snakkes på telefon?
Og hvofor er det ok for han å komme med sure kommentarer om meg til barna?

Kunne også ha trengt en klem, men siden dette er en annonym side holder det med noen ord til trøst og sympati ;-)
Avatar

Re: Alene med baby og ungdom!

mai 1 2012 - 19:47
En ting som man kanskje kan nevne er vel at i forhold til egen erfaring så har menn en tendens til å lukke ting inne og bære på det helt til det raserer hele eksistensen. Dette problemet blir ganske stort da det fort affekterer andre i nærheten også og dersom man befinner seg i relasjoner så vil det bli ekstra problematisk.

Jeg kan jo si veldig lite om denne situasjonen siden en ikke har noe som helst grunnlag for annet enn vill gjetning, men det kan være lurt å ikke spore seg inn på smale stier i forståelsen av helheten.

Det er klart det blir en omveltning fra det en er vant tl og der er man kanskje heldig som menneske siden det er en av de mest tlpasningsdyktige arter som finnes. Å snakke med barna om dette er jo også greit da en får klarlagt hva som skjer og at en derfor må regne med at en del ting vil bli litt annerledes.
Nå snakker vel ikke de minste mest, men du ser jo greia selvsag.

Når det kommer til sinne og bitterhet så er jo det en ganske normal reaksjon. Jeg vil vel være så freidig å gjette på at det har vært manko i en del kommunikasjon som kunne gjort denne situasjonen lettere. Du føler vel også at det er en del som mangler enda siden d nevner at det ikke spørres om barna på tlf. Årsaker til dette er enklere å se fra ditt ståsted tror jeg.

Det vil på sikt hjelpe en god del å la alle tanker om sinne og frustrasjon komme. En bør iallefall ikke prøve å legge det vekk fordi det føles negativt. Det er ting som trenger å komme ut. Det kan kanskje være en idé å snakke om det også. Eller skrive om det. Et eller annet må til for det kommer til å presse seg ut enten du vil eller ikke.
Selv om det kan være aldri så ille i øyeblikket vil det alltid bli bedre når en kommer over kneika. Prøver en å holde det inne vil det vokse seg så stort at det får gnagd seg ut på egenhånd og det vil ikke bare du kjenne. Det vil også komme frem til alle som måtte befinne seg rundt deg.


Mye av det som skjer i livet gir oss muligheter til å lære nye ting og til å vpkse i oss selv. Kanskje du forbanner ting nå, men senere (om du da klarer å se leksen som kommer) vil du være takknemlig. I stor grad er det ens egen innstilling som er nøkkelen til hvordan man takler noe.
Til forsiden