Jeg prøvde å la han ligge: ikke søke han opp på sosiale medier, ikke oppsøke hans venner og ikke besøke steder han ville ha gått. Jeg forlot han, fordi jeg ikke klarte å stadig bli minnet på hva han hadde. Vi var aldri sammen, kanskje aldri egentlig venner, men jeg har aldri grått så mye over en person noen gang. De siste to årene har vært grusomme, og jeg trodde det å flytte hjem skulle bedre situasjonen, men jeg lengter fremdeles etter han, etter det jeg kunne ha fått i hans krets. Han prøvde å inkludere meg, men jeg følte meg likevel presset ut. Jeg virker kanskje litt for trengende, men føler meg oppriktig forlatt hvis jeg er av siste prioritet. Jeg ber ikke om å komme først, men ikke føle meg som et vedheng, en som bare blir med fordi jeg har klart å presse meg inn i en frivillig jobb, fordi jeg havner på en liste.

Jeg så han i går, på vei til en sammenkomst, en sammenkomst jeg ikke har opplevd siden pandemien. Før. Det er derfor jeg savner dem, han, fordi han tok meg med. Han lot meg ikke bare stå i et hjørne hvis han så meg på et åpent arrangement, men, fordi han hadde en krets, ble jeg likevel sittende med dem som et vedheng, bare for at det skulle se fint ut. Uansett, jeg så han i går, første gang på et og et halvt år. Han var opptatt med venner, som alltid. Nå er jeg lei meg, trist, og klarte ikke glede meg over sammenkomsten i går kveld. Det ble internt som fryktet, men kunne vært bedre om jeg ikke var så fjern. Jeg sitter ellers for meg selv, arbeidsledig og uten spesiell kontakt med omverdenen, og tenker mye, mye på det. Han. Hans venner. De som er de hyggeligste jeg kjenner, men likevel så interne. Men, jeg kan være intern selv, og det er kanskje det jeg ønsker: å kunne være intern med dem.

Jeg vil kontakte han, men vet ikke hva godt det fører med seg. Vi kommer aldri til å kunne møtes likevel.

Kjenner meg godt igjen. Jeg tenker stadig på min ex som det ble slutt for 1,5 år siden. Hadde litt kontakt som kansje ikke var det lureste til rundt januar/februar i år. Ble slutt mars Ifjord. Hun sa at hun kunne tenke seg å møte meg igjen men,ble ikke noe av så ble skuffet og lei meg igjen. Det er ikke lett å rive seg bort fra savnet men,det er lettere sagt enn gjort har jeg funnet ut. Man bli blind av kjærligheten. Kanskje du kan finne noen andre. Har du gått til psykolog eller sosionom eller noe for å snakket ut om dette? Håper inderlig at du klarer å rive deg bort fra han og komme seg videre.

Jeg burde oppklare: våre felles plattformer har vært naturlige. Vi har jobbet sammen, studert sammen og hatt felles sosiale plattformer. Jeg tror ikke jeg har gitt han inntrykk av at jeg er besatt av han, og har holdt meg unna ham ellers. Jeg bare tenker mye på han, fordi han var så snill mot meg. Han forlot meg ikke; jeg forlot han, uten egentlig å gi en bedre forklaring enn ingen.

jeg hadde ei venninne
som jeg da hadde kjent
i mange mange år
plutselig sa hun
hun hadde vært
hemmelig forelsket
i alle fuckings år
okay
hva om hun ikke
hadde sagt noe?
jeg hadde ikke turt.....

Det er heller et spørsmål om hva jeg har å vinne. Vi kommer ikke til å møtes mer, og det virker poengløst å fortelle nå. Eventuelt bare sorgfullt for distansen mellom oss.

Jeg har gått til psykolog for blant annet det.

Jeg var veldig forelsket, bisarrt nok mer enn i noen andre tidligere. Jeg tør dog ikke fortelle det. Det har gått et år siden vi snakket sist, og ting har nok endret seg.

Jeg vet ikke om tråden fortsatt interesserer, men jeg vil ikke starte atter en ny tråd som ligner på alle andre jeg har startet tidligere.

Tre måneder er gått siden jeg møtte han. Minnene av han er vage; ansiktet litt utydelig når jeg lukker øynene. Jeg skulle vært glad for at forelskelsen dabber sakte men sikkert av, falmer i blandinger av mat, alkohol og tv-serier på repeat, falmer i støvet fra et uvasket gulv og kjeft når jeg lar det ligge. Minnene av han erstattes med skammen over alt det gale jeg har gjort i hans venners nærvær, fra ukontrollerbare sinneutbrudd til dramatiske selvmordsforsøk, og alle gangene jeg ønsket at han skulle se gjennom dem. Sannheten er nok heller at han ikke bryr seg, for jeg klarte ikke å vise at jeg brydde meg om han.

To år er gått siden vi snakket sammen sist. Snart blir det tre. Jeg burde prøve å glemme han; en melding nå vil kunne oppfattes som jeg er besatt. Jeg ser for meg fremtidige minner vi kunne hatt sammen, at jeg beklager min oppførsel og at alt er glemt før jeg får sagt det. Men, det skjer ikke. Jeg kommer aldri til å ha samme plattformer som dem eller han noen gang igjen.

Så jeg venter på en distraksjon, slik at han ikke blir den jeg smiler til når jeg sovner om kvelden, slik at han ikke blir lytteren til mine monologer i mitt eget hode, slik at jeg kan få fred. Men, den distraksjonen kommer ikke. Jeg sitter dag ut og dag inn foran en skjerm, orker ikke forholde meg til noe som er utendørs. Jeg har fremdeles ingen jobb, og tør ikke å vise en slurvete side hvis jeg skulle bli innkalt til et intervju. Alle vennskap, alle samtaler, alle potensielle forhold - før, under og etter pandemien - blir kortvarige grunnet manglende sosiale ferdigheter. Angeren fra universitetet blir sådan, sykdommen jeg så tydelig viste og ingen vil ha. Redselen for hva tiden i nærmest isolasjon gjør meg redd for fremtidige møter med omverdenen; jeg blir jo ikke friskere av dette.