
Forfatter
Melding

ChrissCross
Å møte noen du forsaket
aug 30 2020 - 12:40
Jeg så han i går, på vei til en sammenkomst, en sammenkomst jeg ikke har opplevd siden pandemien. Før. Det er derfor jeg savner dem, han, fordi han tok meg med. Han lot meg ikke bare stå i et hjørne hvis han så meg på et åpent arrangement, men, fordi han hadde en krets, ble jeg likevel sittende med dem som et vedheng, bare for at det skulle se fint ut. Uansett, jeg så han i går, første gang på et og et halvt år. Han var opptatt med venner, som alltid. Nå er jeg lei meg, trist, og klarte ikke glede meg over sammenkomsten i går kveld. Det ble internt som fryktet, men kunne vært bedre om jeg ikke var så fjern. Jeg sitter ellers for meg selv, arbeidsledig og uten spesiell kontakt med omverdenen, og tenker mye, mye på det. Han. Hans venner. De som er de hyggeligste jeg kjenner, men likevel så interne. Men, jeg kan være intern selv, og det er kanskje det jeg ønsker: å kunne være intern med dem.
Jeg vil kontakte han, men vet ikke hva godt det fører med seg. Vi kommer aldri til å kunne møtes likevel.

Ensomfyr1985
..
aug 30 2020 - 21:43

ChrissCross
Besettelsen når ikke hans øyne
aug 31 2020 - 18:13

aliengang72
hmmmmm
sep 1 2020 - 19:25
som jeg da hadde kjent
i mange mange år
plutselig sa hun
hun hadde vært
hemmelig forelsket
i alle fuckings år
okay
hva om hun ikke
hadde sagt noe?
jeg hadde ikke turt.....

ChrissCross
Poengløst
sep 6 2020 - 20:05

ChrissCross
Psykolog
sep 6 2020 - 20:07

ChrissCross
Forelskelse
sep 22 2020 - 20:01

ChrissCross
Å møte noen du forsaket. Del 2
des 16 2020 - 23:59
Tre måneder er gått siden jeg møtte han. Minnene av han er vage; ansiktet litt utydelig når jeg lukker øynene. Jeg skulle vært glad for at forelskelsen dabber sakte men sikkert av, falmer i blandinger av mat, alkohol og tv-serier på repeat, falmer i støvet fra et uvasket gulv og kjeft når jeg lar det ligge. Minnene av han erstattes med skammen over alt det gale jeg har gjort i hans venners nærvær, fra ukontrollerbare sinneutbrudd til dramatiske selvmordsforsøk, og alle gangene jeg ønsket at han skulle se gjennom dem. Sannheten er nok heller at han ikke bryr seg, for jeg klarte ikke å vise at jeg brydde meg om han.
To år er gått siden vi snakket sammen sist. Snart blir det tre. Jeg burde prøve å glemme han; en melding nå vil kunne oppfattes som jeg er besatt. Jeg ser for meg fremtidige minner vi kunne hatt sammen, at jeg beklager min oppførsel og at alt er glemt før jeg får sagt det. Men, det skjer ikke. Jeg kommer aldri til å ha samme plattformer som dem eller han noen gang igjen.
Så jeg venter på en distraksjon, slik at han ikke blir den jeg smiler til når jeg sovner om kvelden, slik at han ikke blir lytteren til mine monologer i mitt eget hode, slik at jeg kan få fred. Men, den distraksjonen kommer ikke. Jeg sitter dag ut og dag inn foran en skjerm, orker ikke forholde meg til noe som er utendørs. Jeg har fremdeles ingen jobb, og tør ikke å vise en slurvete side hvis jeg skulle bli innkalt til et intervju. Alle vennskap, alle samtaler, alle potensielle forhold - før, under og etter pandemien - blir kortvarige grunnet manglende sosiale ferdigheter. Angeren fra universitetet blir sådan, sykdommen jeg så tydelig viste og ingen vil ha. Redselen for hva tiden i nærmest isolasjon gjør meg redd for fremtidige møter med omverdenen; jeg blir jo ikke friskere av dette.
