Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Å gå videre alene

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Å gå videre alene

okt 27 2018 - 12:23
Jeg står nå midt oppi et brudd etter et tre år langt forhold. Jeg og det jeg trodde skulle være mannen jeg tilbrakte resten av livet mitt sammen med er nå ikke sammen lenger, og jeg er tvers igjennom hjerteknust. Det var han som slo opp med meg, og det kom ganske plutselig på meg, selv om jeg vet at vi har hatt noen måneder der ting ikke har vært helt bra. Jeg prøvde å slåss for forholdet og for at vi skulle jobbe med ting og gå videre sammen, men han mente at vi var for ulike, og at vi ikke ville gjøre hverandre lykkelige i lengden på grunn av personlighetsforskjeller. Jeg har akseptert at jeg ikke kan fortsette å håpe og slåss, men det er fryktelig vondt.

Vi er også samboere og eier en felles leilighet, som ikke kan selges umiddelbart og derfor kan jeg ikke få et så rent brudd som jeg gjerne skulle ønske. Jeg har aldri før vært i en situasjon der å miste et forhold betyr å også på en måte miste hjemmet sitt og derfor er jeg veldig rådvill. Jeg vet ikke engang om jeg kan klare å bo der i en tid i denne situasjonen, og klare å føle at det er et hjem uten han og forholdet vårt.
Er det noen der ute som har vært i en lignende situasjon og vet hva som skjer etter dette? Hvordan klarer man å se og møte og forholde seg normalt til det som nå er en eks, men som man for noen uker siden var den viktigste personen i livet sitt?

Jeg er på en måte heldig oppi alt sammen at han har vært veldig forståelsesfull og vi klarer å snakke sammen og jeg tror at vi skal klare det praktiske, men det er så vanskelig med alt. Jeg har for eksempel aldri bodd alleine, og nå er det nettopp det jeg må gjøre.

I tillegg så kommer det nå veldig mye gamle redsler opp. Jeg er nå snart 31 og jeg trodde at jeg hadde fått det trygge, fine livet og den gode kjæresten jeg hadde ønsket meg i lang tid, men nå føles det som å stå på bar bakke igjen. Jeg vet at i det store bildet er det aldri for seint for noen, men jeg klarer ikke skyve tanken om at jeg nå nærmer meg utløpsdato for at noen vil ha meg og det gjør meg ekstra trist og lei meg.

Det føles fryktelig tungt å kjempe seg tilbake og starte på nytt. Akkurat nå er det vanskelig å forestille seg at jeg skal tørre å stole på noen, eller klare å satse på noe igjen for jeg har blitt avvist så mange ganger og hatt mange forholdsbrudd bak meg.

Han sier at det ikke er meg som er problemet, men at han trodde at han var en annen enn den han egentlig er. Men så er det veldig vanskelig å tro på at det ikke er noe med meg som gjør at jeg blir forlatt gang på gang.

Jeg har i de siste ti årene jobbet masse med meg selv som menneske og prøvd å bli mer tålmodig, mer fleksibel, ikke forventet at noen skal lese tankene og behovene mine men istedet uttrykt dem, og prøvd å finne en god balanse mellom selvrespekt, selvstendighet og tillit og å slippe noen inn. Men jeg føler at uansett hvor mye jeg jobber med meg selv, så virker det som om det ikke finnes noen der ute for meg, og at alt jeg får er korte forhold der enten jeg eller den andre ikke orker mer i lengden.

Er det håp for meg? Kan jeg overleve dette uten å bli en bitter gammel kjerring?

Til forsiden