Hvor skal jeg begynne?

For over en måned siden traff jeg en gutt via noen felles venner/bekjente. Kort fortalt endte vi opp på det lille kalde rommet hans aleine kl 6 på morran på en søndag etter en lang natt med fest og nach.

Jeg veit.. dette høres nesten klisje ut, gjør det ikke? Dere kan vel begynne å predikere hva som egentlig skjedde allerede nå.

Vi fikk en skikkelig intens connection. Det var akkurat som å se seg i speilet. Meg og han blunket nesten aldri når vi snakket, full fokus, to meget intelligente mennesker. Han visste hva jeg skulle si, jeg visste hva han skulle si, men samtidig var det uforutsigbart.

Han endte opp med å stille meg mange spørsmål om hvem jeg er, hva jeg liker og private spørsmål om barndom og alt mulig rart. Jeg svarte på alle spørsmålene og fortalte at jeg var deprimert i 10 år før jeg ble frisk for 2 år siden etter jeg hadde gått på en smell (selvmordsforsøk). jeg har slitt med sosial angst, angst generelt, følelsen av å ikke høre til, av å ikke bli sett, mobbing, dårlig oppdragelse, av at livet er ikke verdt å leve med tanke på hvor mye vondt det kan være. Men jeg hadde tatt valget for 2 år siden, jeg bestemte meg for at hvis jeg skulle leve så skulle jeg leve bra og lykkelig, og det fikk jeg til.

Han.. derimot.. Sier at livet ikke har en mening, og at det ikke er godt nok å skape sin egen mening heller. Han sa til meg at folk som er ulykkelige de forblir det for resten av dems liv, og at han har akseptert at han er ulykkelig. Han ser ikke mening i noe, og påstår at han er "apatisk".

Og gjett hva. Han er den gamle meg. Sosial angst, depresjon, håpløshet... Han er monsteret jeg alltid har vært redd for å se igjen.
MEN, han så meg, han forstod meg med en gang, jeg var meget komfortabel med han (for en gangs skyld med noen).

Han er hjem.

Og hva gjorde jeg? jeg dro til han flere dager seinere seint på kvelden. Fortalte han hvorfor vi ikke kan ha noe med hverandre å gjøre, at vi ville endt opp med å trekke hverandre LANGT LANGT nede med tanke på vår historie. Jeg gjorde det så komplisert og så umulig.. Vi endte opp med å være intime igjen og etter det... han ble.. distansert. han ville ikke legge seg i samme seng, var oppe og satt på pc-en midt på natta. Så spurte jeg om han ville at jeg skulle dra, så sa han at han hadde litt jobb å gjøre på pcen, men plutselig ville lage meg frokost.

Vi går ned, spiser frokost, jeg lener meg bort for å kysse han på skinnet så dytter han meg vekk og sier "vi skal ikke knyttes". Jeg forteller at jeg allerede er knyttet, og jeg gråter.

Jeg drar hjem. Jeg er helt ut av meg. Hvordan kan jeg la meg selv bli knytta? Jeg er tross alt en voksen dame på 23 år. Jeg har truffet denne fyren 2 ganger. Denne fyren "virker" arrogant, apatisk, selvopptatt, distransert, psykisk ødelagt og itillegg en kapitalist ( jeg er en sosialist og er ikke en stor fan av å ha mye penger).

Jeg sender en melding på fb og skriver lykke til videre, og takker for kvelden. Meldingen blir aldri sett... 4 uker seinere (han er ute og reiser) sender jeg en sms og skriver "jeg kan ikke gi slipp, kan du?" så får jeg ingen svar. 2 dager seinere skriver jeg "har du virkelig ingen respekt for meg til å fortelle meg hva du føler, hva enn det må være, om du er interessert eller ikke så fortjener jeg å vite det! du kan ikke bare unngå meg"

Jeg går inn på facebook, og jeg er blokkert.

Han kommer hjem, jeg ser han tilfeldig 2 ganger i løpet av ei uke. Vi går på samme skole, og byen vår er liten. Andre gangen jeg så han, virka han som han så en spøkelse, som om han ikke greide å puste.

Ingen sier hei.. Ingen kommuniserer.

Og jeg faller mer og mer ned.

Hva om han har rett? hva om ulykkelige folk er ulykkelige for resten av dems liv, og det er ikke vits å prøve?

Jeg har lyst til å pakke tingene mine og forsvinne en annen plass. På en side har jeg følt meg patetisk.. hvordan KAN JEG bli knyttet? Har jeg vært masete? selvom at det gikk 4 uker fra det jeg sende en melding til neste. Har jeg blitt avvist? Da fortjener jeg ikke hans kjærlighet eller oppmerksomhet fordi jeg gråt og var dramatisk? Er han overhodet ikke interessert? hvorfor ikke bare si det direkte? Tenker han på meg? DA er det mer logisk å se meg i øyne, og snakke med meg.


Et annet scenario, Han er interessert. Vi blir sammen, og får hverandre til å ta livet av hverandre en dag.

Det jeg lurer på er.. hvorfor vil han ikke snakke til meg? Og hva ville et normalt menneske gjort? Jeg føler meg håpløs. Han tok vekk all lykken og gleden med seg.


Takk for tiden deres.

Det kan jo være vanskelig for han dette med relasjoner. Det er jo ofte det når man sliter. Gi blandede signaler, skyve fra seg det gode kanskje..?
Er litt sånn som deg, selv, særlig når en kjenner at en er blitt sett, at det er et bånd med en annen person, for det oppleves sterkt. At en blir knyttet. Ære være deg for det at du har evnen.
Tror ikke en skal legge all glede og lykke på han, at han har det. Tror at det innehar vi selv, selv om andre mennesker er veldig viktige for oss. Selv om det oppleves sånn nå. Livet er fullt av forskjellige farger og nyanser og ikke alt er grått/svart. Det vet du som har vært gjennom depresjon og livet og kommet deg gjennom og sett livet annerledes igjen.
Har ikke helt erfaringen, men kan virke som at du trenger noe annet i ditt liv enn han slik han er nå.
Vet at det er lett å si.
Ikke gi deg!

Hvorfor er det så vanskelig å se noen i øyne å fortelle de hva sannheten er?

Jeg spurte jo direkte om han var interessert i meg eller ikke, da trengte han ikke å blokkere meg og unngå meg så mye? Han kunne da bare sagt det dersom han ikke var interessert? Jeg tror det verste med dette er hvor verdiløs han fikk meg til å føle meg. For noen uker siden endte jeg opp med å drikke litt mye en kveld, så dukka jeg opp på døra hans og ville prate, romkameraten hans gikk ut for å snakke med meg. Jeg sto utenfor i kulde kl 3 på morran, og han ville ikke en gang komme og si hei, eller forklare meg hvorfor jeg har blitt blokkert, unngått, hvorfor han nekter å snakke til meg eller se meg i øyne. Jeg hører stadig at jeg er en rolig moden dame som har mye fornuft og tenker stort sett logisk. For meg det å dukke opp på døra til noen er noe jeg aldri kunne tenkt meg å gjøre.. Jeg følte at det var så respektløst å la meg stå ute. Itillegg følte jeg meg patetisk, svak, verdiløs.