Hjelp.
Jeg er desperat. Jeg er i en helt fortvilt situasjon.
Jeg har vært sammen med min mann i 7 år, gift i to av dem, vi har bodd sammen hele tiden. Jeg er 27, han 34.

Det har skjedd mye, særlig den siste tiden (3mnd). Det har vært svik fra han side med i bilde, men også andre vonde og vanskelige ting. Sykdom hos meg som gjør sexliv vanskelig. Dårlig kommunikasjon og forståelse, knuste drømmer osv.
Dette høres jo helt forferdelig ut, men sannheten er at han virkelig har stått ved min side og elsket meg i tykt og tynt, jeg opplever det. Jeg har vært i tvil mye av forholdet.
Vi har stort sett hatt det bra! Hverdagen har vært fin. Antakelig ikke noe mer grums enn det som er i andre forhold, kanskje bare litt mer, og litt fler utfordringer.

Nå står jeg alikevel her etter en ekstremt tøff sommer, og har det enda mer ekstremt tøfft.
Etter min man innrømmet svik, var han fast bestemt på å reise fra meg. Vi tok av oss gifteringer, og han så for seg å være ute av leiligheten etter kort tid.
Det ble alikevel ikke helt sånn. Vi gikk gjennom noen uker hvor han sov på gjesterommet, en uke hvor han flyttet til en kollega ( men ga også inntrykk på meldinger til meg at det kostet han mye og at han savnet meg). Han bodde halvannen uke hjemme og flyttet inn i senga igjen. Nå har han reist bort for to uker tol kollegaen.

Han er fremdeles i tvil så vidt jeg vet. Jeg for min del er så sikker så sikker nå, på at det er han jeg vil ha. Det har plutselig gått opp for meg. Livet har blitt totalt snudd på hodet. Jeg har fått satt ting i perspektiv, og jeg kjenner meg mer sikker enn jeg har gjort noen gang.

Vi har vært tre ganger hos samlivsterapeut, bra dame!

Men han er så usikker. Har også ytret at det ikke er noe håp, motivasjon eller gnist. Det er så vondt. Men han sier han er glad i meg og elsker meg. Og at dette hadde vært enkelt, hadde det bare ikke vært for meg.

Jeg har så uendelig vondt. Selvom jeg ikke vet hva han bestemmer seg for, så har jeg jo på følelsen av at han reiser fra meg.
Jeg lider stort. Prøver å være ute, være sammen med folk, gå på skole, vet jo hva som er lurt. Men det er så vondt som jeg aldri har hatt det før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette, og jeg bet jo ikke engang hva han velger.

Hjelp meg!!!!

Og her ligger jeg. Sovna klokka tolv, våkna klokka fem. En urolig søvn med vonde vonde drømmer. Jeg orker ikke dette. Jeg takler ikke dette.

Ikke mye man kan si for å gjøre situasjonen din bedre er jeg redd. Kjenner den smerten med svik, og den er grusom. Jeg tenker at du fortjener bedre når han har gjort ting på siden, uansett hvor tøft det har vært med tunge perioder. Hvis du virkelig vil ha han tilbake, så kan jeg ikke gjøre mye annet enn å ønske deg lykke til med det. Det er bra at du holder deg aktiv i sorgen, det hjelper mye på sikt uansett hvordan dette ender.

Husk at den som har sveket som har ansvar her, ikke sykdom osv... Skjønner at dette er kjempevondt og fælt.. Hvis han bestemmer seg for å bli så må du sette en tydelig grense ,han må vise og bevise for deg at han tar ansvar for sine svik... Du burde være forbannet selv om du er glad i han og har innsett at det er han du vil ha.. Og han må ikke få all verden tid på å finne ut ting. Du skal ikke måtte lide unødvendig osv. Sett en dato.
Å fortsette med parterapi tror jeg er lurt. Da kan man løse opp i alt grumset på en bedre måte, og kanskje ha et bedre utgangspunkt for å starte på ny frisk.
Ønsker deg en fin lørdag som mulig!

Skjønner veldig godt hvordan du har det og føler med deg. Det er kjempetøfft det du står midt oppi nå og det at du må gå og vente på hva han bestemmer seg for gjør det nok ekstra vanskelig.

Han sier han er glad i deg og at han elsker deg og i tillegg er han med på timer hos samlivsterapeut. Da tenker jeg at han har ikke gitt opp et liv sammen med deg, han vil jo prøve.
Kanskje er det vanskelig for ham også det at han har sveket deg. Ofte er det vondt for den som har sveket også, ikke bare den som har blitt sveket. Kanskje vet han ikke hvordan han skal håndtere alt dette og da blir det på en måte lettere å stikke av fra alt sammen.

Jeg vil bare råde deg til å prøve å sette noen grenser for deg selv. Bestem hvor lenge du er villig til å vente på at han skal bestemme seg. Prøv å finne noen små gleder i hverdagen din som kan gjøre at du ikke tenker på ham hele tiden. Gi ham litt avstand. Hvis han skjønner at du kommer til å være der for ham uansett, så kan han bare utsette avgjørelsen sin. Vet det er kjempevanskelig og forstår godt at du lider. Men jeg lover deg, det kommer gode dager igjen selv om det ikke ser slik ut nå.

Takk for at dere svarer.
Jeg har vært sinna for sviket, og det gjør jo fryktelig vondt. Er sinna enda, men savnet og uroen et større nå.

Jeg er så lei meg for at jeg kanskje ikke har sett og følt ordentlig hva jeg har før nå. Det er han også fryktelig lei seg for at jeg ikke har gjort.

Det er så lett å tenke hvis jeg bare, hvis han bare osv. Også har han svikta så stort i tillegg. Men det kan jeg ikke fokusere så mye på nå som jeg har bestemt meg. Det blir bare enda en stor og vond ting og forholde seg til

Nå er vi separert, og jeg klarer nesten ikke fatte alt som har skjedd. For to uker siden flyttet jeg i kollektiv. Jeg ville være den som flyttet først, når han først bestemte seg. Jeg klarer meg, jeg går på skolen selvom det er ekstremt tøfft og krevende.
Men det er trist. Ligger her og tenker på alt vi har gjort sammen som vi aldri skal gjøre igjen. Hvordan kommer folk seg over sånne ting.
Møtte han tidlig i denne uka også. Skulle signere noen papirer. Han hadde det ikke bra. Det hadde jeg ikke forventa. Han ville skille seg bla fordi han følte vi mangla impulsivitet og spenning, nå sa han at han savna tryggheten. Og var lei seg for at han ikke hadde det bra. Han savna meg, sa han var redd for aldri å bli sikker på at han hadde tatt rett valg. Sa han hadde vært ekstremt nærme å ringe meg. Men han sa ikke at han ville ha meg tilbake. Jeg spurte ikke om det heller. Han hadde tom bestillt alenetime hos den parterapeuten vi var hos 4 ganger. Når han gjør det har han det ganske fælt.
Det var vondt for meg å se han sånn. Men samtidig litt godt også, for jeg vil at han skal skjønne at alt dette gikk veldig fort. Og at han kanskje tok forhastede besluttninger. Men, jeg vet også at når han kommer seg litt ovenpå igjen, så er jeg antakelig ikke interessant lenger. Da glemmer han den vonde perioden han har nå, og at han savner meg. Tror jeg da.
Men fy så vondt og vanskelig ting er. Skilsmisse og samlivsbrudd er det værste jeg har vært med på.

Å det og gå fra å ane fred og ingen fare i Juni, til å bli fortalt om utroskap i juli, til å bli gitt beskjed om ønske om skilsmisse i august, til frem og tilbake i september, til å flytte for seg selv fra en leilighet med min mann, til rom i kollektiv i oktober og vite at nå skal jeg antakelig ikke se min "eks"mann lenger på en veldig lang stund. Det er forferdelig.

Håper å kunne få noen tilbakemeldinger på mitt siste innlegg.

Nå vil han at jeg skal være med å vaske ned leiligheten vi har leid.
Synes ikke han kan kreve det. Jeg vet jo ikke hva slags kontakt han har med den han har vært utro med.
Blir for rart å stå der å vaske med han, og så går han hjem og ringer henne etterpå, eller reiser på besøk.

Hadde det vært jeg som hadde vært utro hadde jeg ikke hart nerve til å spør han om å hjelpe meg og vaske ned.

Hva mener dere?

Hei!
Dere har vel leid denne leiligheten sammen? Begges navn står i kontrakten på leieavtalen osv? Hvis det i såfall gjør det, er det ett felles ansvar å vaske den ned. Utleier, kan han faktisk kreve penger dersom dette ikke blir gjort, så selvom dere - din mann og deg sin tid er over er det like greit å få det overstått enda så vanskelig det er å være sammen. Utleier bryr seg ikke om din mann har vært utro, han vil bare ha leiligheten sin i slik stand den var når dere leide den. Så her må en nok bare bite tenna sammen enn at utleier skal komme meg ett krav eller lignende. Med mindre du og din eksmann inngår en avtale om å vaske den etter tur.
Vet at samlivsbrudd er tungt og vanskelig, selv vært der, men når det først går i mot slutten er det nok mye en bare må finne seg i sånn praktisk. Tenk på det som en siste side i en bok. Det er absolutt ikke lett, og en har ikke noe lyst til å verken være til hjelp eller hjelpe, men gjør det for din del og ikke for hans.