Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

3 år siden, og det er fortsatt tøft...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

3 år siden, og det er fortsatt tøft...

juli 18 2009 - 21:04
Snart 3 år siden, det er ei lang stund.

Har skjedd mye siden da, har opplevd mye, har vært igjennom mye.

Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på den dagen, og på hvor mye hun betydde for meg, fortsatt betyr for meg. Hun jeg delte 5 år av livet mitt med.

Jeg rr ferdig med min utdanning, har fått meg jobb og en fin leilighet. Jeg har møtt mange etter henne, og det er ikke noe som skulle tilsi at jeg ikke burde være lykkelig.

Men hver dag, minst en gang om dagen, faller jeg sammen. Det kan være på jobben, mens jeg er ute på byen, er hjemme alene eller sammen med noen andre.

Jeg sniker meg unda. På do, på rommet eller bare går litt unda alle andre. Faller ikke sammen fysiskt, men psykiskt gjør jeg det. Nesten hver eneste dag de siste 3 årene. Så alene.

Alle rundt meg kjenner meg som en positiv og utadvent gutt. Ingen vet hvordan jeg har det. Jeg har mange venner som bryr seg, en kjærlig familie, men jeg får ikke sagt det. Jeg har ei venninne jeg kan fortelle alt til, nesten.

Da det ble slutt med min forrige samboer, fikk jeg det hardt. Alle har vel kjærlighetssorg når den de elsker går ifra seg. Alle har det vondt da. Men er det vanlig at dette varer i 3 år? Og at du tenker på den personen hver dag? Skal det fortsatt gjøre vondt?

En kunne tro at det er fordi jeg ikke har snakket nok om det, men det føles som at jeg fortsatt elsker henne. Så høyt, så mye.

Jeg føler som at jeg går gjennom livet som en som er på film. En som hemmelig går rundt og elsker noen, og som lever livet gjennom en annen kropp. Jeg styrer kroppen, hva kroppen skal gjøre og hva som blir sagt, men jeg ser meg selv i 3. perspektiv. Akkurat som at jeg ikke er en del av mitt eget liv. Jeg ser at jeg har det vondt, og vet det godt. Vil gjerne gjøre noe med det, men klarer det ikke. Hvorfor?

Hver gang jeg bryter sammen, tenker jeg det samme. Vær tøff nå. Ikke vis det til noen. Tenk på hva andre tenker om deg. Fortsett å vis dem din sterke side. Fortsett å være den frontfiguren du alltid har vært. Ikke vær svak, du klarer deg gjennom dette, og når livet kommer til ende, kan du tenke "Hah, så sterk du har vært. Du klarte det. Du kom deg igjennom livet med et smil om munnen, og du gjorde det bra. Alle så opp til deg, og du var en person som alle drømte at de kunne være! Og dette selv om det gjorde vondt hver dag. Vær eneste dag." Men vær eneste dag for hvor lenge? Jeg er i midten av tjueåra, hvor lenge kan en person gå rundt og ha det vondt, uten å si det til noen? Uendelig tenkte jeg. Jeg er sterk.

Rundt meg har jeg sett folk ta selvmord. Da snakker alle om det samme "Enn at det var DEN personen som gjorde det. Den personen var jo alltid blid og glad, hvorfor ville han gjøre det slutt!?" Jeg er med i diskusjonen, om at vi ikke kan forutse hvem som gjør det. Jeg kan si at personen som tar selvmord like gjerne kan være en som er en frontfigur, en som sprer masse glede og en som er kjent for å ha god selvtillit. Folk er enige. Skummelt... for jeg ser og tenker på meg selv...

Men nei, selvmord kommer jeg ikke til å ta, men jeg har tenkt på det. Mange ganger. Men jeg er sterk, jeg holder ut.

Jeg drømmer tilbake om livet jeg hadde. Hvor bra alt var. Jeg vet det hadde noen feil, vi var ikke perfekte, men jeg elsket henne. Gjør det fortsatt. Hun elsket vel meg også, i en periode. Det er tøft å se en du elsker dra. Finnes ikke noe tøffere, tror jeg.

Hun har en ny, en bedre meg? Jeg er sterk, og tenker "Vær sterk. Vær som han i filmen. Han som går igjennom hele livet og er glad for henne". Jeg er det, glad for henne. Men det gjør vondt, ordentlig vondt. Hun har fortjent det. Kansje ikke alle andre synes det, men jeg gjør det.

Spør meg ofte selv, hvorfor sier jeg det ikke til noen? Jeg er klar over at jeg har et problem. Et stort problem. Men hvem skal en si det til? Jeg vil ikke være til bry for noen, og er ikke klar for å snakke med noen som jeg kjenner om det. Ikke etter bare 3 år, det er for kort.. Så kan du tenke, hvorfor ikke gå til en som du ikke kjenner. Ringe nødtelefonen, eller dra til psykolog. Jeg er kjent for å være han som tør alt, men dette tør jeg ikke. Å åpne meg for noen andre. Har åpnet meg for en person, hun jeg elsket. Kunne si alt, kunne gråte foran henne, la henne tørke tårene. Det var godt... så godt.

Nå har det gått 3 år uten at jeg har åpnet meg for noen. Uten at jeg har grått foran noen. Gråter bare alene...

Burde snakke med noen som kan hjelpe, men vet ikke hvordan en skal begynne. Hva skal en si den første dagen
en er til psykologen? Eller ringer nødtelefon? Vanlige er vel å snakke om noe annet fra starten? Snakke om noe annet mens en tenker på det en egentlig vil snakke om. Kunne nok hjelpe det.

Er mye reklamer om at en kan ringe dette og dette nummeret, og at vi kan snakke om alt. Men det er ikke noen bruksanvisning. Hvordan skal en begynne samtalen, og hva kan man forvente å høre i den andre enden når en ringer?

Tøft å være meg, men vil ikke si det til noen. Jeg kan holde det til meg selv, hele livet. Ingen får vite hvordan jeg egentlig har det. Hun fikk vite det, angrer aldrig på det. Hun var det beste jeg noen gang har opplevd, og jeg er heldig som har opplevd noe så fantastiskt. Men at det skulle komme til å gjøre så vondt resten av livet, det viste jeg ikke da. Men det vet jeg nå. Angrer fortsatt ikke.

-tøffingen
Avatar

Re: 3 år siden, og det er fortsatt tøft...

aug 20 2009 - 15:39
Hei –tøffingen

Jeg satt her å leste innlegget ditt. Fant ut jeg ville skrive noen ord.
Ja, du er tøff. Steintøff.
Syns du har taklet det utrolig bra.

Men det er ikke lett. Når vennene går, telefonrøret legges på og ensomheten senker seg kommer tankene. Og deretter gjerne tårene. I alle fall hos meg.
Jeg har nylig vært igjenom et brudd som var nødvendig av årsaker jeg ikke kan fortelle om her, men som smerter så utrolig. Fordi jeg elsker henne. Jeg tror kanskje hun elsker meg. Men på grunn av omstendigheter rundt oss er et forhold umulig.

En annen dame er glemmesak. Tankene om eksen , same hvor smertefullt selve bruddet var vil nok være med meg I mange mange år.

Nei. Det fines ikke noe tøffere. Slike ting som dette spiser deg opp innvendig. Men, både du og jeg må finne en mate å “stå” stormen av.
Tiden leger alle sår sies det. Minnene blekner sier andre.

Tror ikke jeg hadde klart å bære på alt dette aleine, jeg vet jeg ikke hadde klart det.
Å sitte aleine å gråte tror jeg ikke er lurt.

Jeg vet bare hva some rett for meg, og det er å snake ut om det som har skjedd. Kanskje du burde finne noen å snake med?
Lykke til uansett!!!
Avatar

Re: 3 år siden, og det er fortsatt tøft...

aug 30 2009 - 20:30
Hei tøffingen:)

Ville bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver.
Min historie er ritkignok litt annerledes.
Jeg hadde han aldri. Han fant ei ny jente før han rakk å bli min.
Og det er et og et halvt år siden.
Men når man er der oppe å flyr i lykkerus så det hardt å falle..
Jeg er vel i samme kategori som deg som person. Utadvendt,blid,klager sjelden,bruker mye humor.
Stor vennekrets,mange nære,gode venner. Venner jeg har hatt i flere år.
Familie jeg har sterke bånd til.
Som deg har jeg også opplevd mye i tia etter han jeg mista.
Møtt mange nye mennesker,flotte opplevelser,utvikla meg som menneske,blitt enda mer selvsikker og trygg på meg selv.
Men kjærlighetssorgen slipper ikke helt. Den er der i bakhodet. Jeg når liksom ikke helt opp til ekte glede.
Jeg kommer meg ikke helt dit.
I går var jeg på nachspill til ei venninne. Da jeg våkna satte jeg på musikk og bare lot tårene renne. Men var rask med å tørke dem hver gang jeg hørte en lyd og trodde hun kom.
De rundt meg tror også det har gått over. Jeg har sagt det og jeg snakker nesten ikke om han,nevner ikke hans navn. Det gjør for vondt enda.
Det er også det at åpner jeg munnen å sier noe,blir det så virkelig. Jeg føler meg så svak da. Og litt dum. Han har jo gått videre for lenge siden,ordna seg nytt liv med ei anna jente som han nok elsker.
Jeg vil egentlig han skal være like glemt som det jeg er i hodet hans.
Og snakker jeg om det føler jeg meg så..patetisk kanskje,jeg vet ikke.
Så jeg holder også kjeft.
Det er også det at det er ikke mer å snakke om. Jeg snakka det ferdig da jeg var midt oppi det.
Vi analyserte(jeg og nære venninner),tolka,bearbeida,jeg gråt mye. Jeg har heller ikke stengt meg inne. Er og har alltid vært veldig sosial.
Har null kontakt med han,kutta den tvert,så jeg henger meg ikke fast i han heller. Jeg slapp han fri da han ville gå.
Har liksom gjort alt man skal gjøre så jeg burde vært videre nå.
Det er ikke mer å gjøre,ikke mer å si.
Tid står det på nettet når jeg søker på emnet.
Tid..hvor lenge? Flere år? Et savn for alltid? Hva bestemmer det?
Tanken på å prate med en ukjent har vært der. Men som du sier,hva skal man si? Hvordan begynner man?
Og det du sier med å se deg selv utenifra,jeg kjenner det så igjen.
Man gjør ting,styrer kroppen,man er med,men liksom utafor seg selv.
Verden går videre. Sola står opp,natt blir til dag,man må bare fortsette. Ting stopper ikke opp rundt en. Selv om hodet har stoppa opp.
Jeg er ikke bitter,det høres det ikke ut som du er heller.
Jeg angrer heller ikke. Jeg lovte meg selv og aldri gjøre det. Det løfte har jeg holdt og vil for alltid holde.
Jeg prøvde å overbevise meg om at jeg var over han,men måtte innse at slik er det ikke.
Mye kan spille inn siden det ikke har gått over. Jeg er oppegående nok til å forstå at det kan være andre faktorer enn at jeg mista det menneske. Jeg tror flere ting kan spille en rolle også. Bare det å bli forlatt gjør at det kan sitte lenge i.
Men uansett hvilke "ekstra" grunner man finner så føler man det man føler sant?
Folk går videre med livene sine,jeg føler jeg henger igjen. Og jeg skal innrømme at jeg er redd. Jeg er redd for å ha det sånn lenge. Du sier du har hatt det slik i tre år. Jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må ha vært. Jeg synes et og et halvt har vært en evighet å gå rundt sånn.
Som deg har jeg ellers et bra liv. Jeg har det morsomt også. Jeg har ikke vært en zombie,jeg lever livet på godt og vondt.
Men jeg skulle bare ønske at dette slapp taket.

Jeg ville bare du skulle vite at du ikke er alene.
Jeg vet hvordan det er å gå rundt med dette vonde som henger over en.
Jeg vet hvor sliten man blir.
Jeg vet også hvordan det er å bære det alene.

Jeg tror du finner en ny en dag. Jeg også. Selv om det ikke føles sånn nå. Husk,det var kjæresten din som dro,ikke kjærligheten. Den har du i deg enda,og den kommer du til å få bruk for igjen en dag:)
De beste ønsker.

Hilsen ei jente som vet hvordan det er..
Avatar

Re: 3 år siden, og det er fortsatt tøft...

sep 18 2009 - 15:53
Hei , jeg vet også hvordan du har det. Det er snart 2 og et halvt år siden jeg opplevde at en jeg hadde et emosjonellt forhold, brøt opp med meg på noe som jeg tenker må være en av "verdens ekleste rareste måter" å bryte med noen på. Han bodde på andre kanten av landet. Og brøt opp med meg en gang tidligere, men kom igjen.
Det har skjedd veldig mye i løpet av disse 2 årene nå, og i sommer lagde han livet mitt skikkelig vanskelig... Historien er lang, men selv om han oppfører seg tåpelig og styggt så har jeg ennå ikke kommet over han. Tenker på han hele tiden, og ønsket at han skulle sagt: jeg mente det ikke, jeg gjorde ikke dette fordi jeg mente det, osv osv....
Og jeg har fremdeles ikke klart å komme meg videre... Tenker bare på han. Føler jeg er rar....
Men jeg ble så skuffet og trengte tiden....

Forstår godt hvor tøfft du har det. Jeg føler dette er tøfft jeg også.

Til forsiden