God kveld

Jeg er helt desperat, tror jeg må ha rundet Google i håp om å få svar på hvordan jeg skal takle denne jævlige situasjonen. Min samboer og mor til våre to barn flytter snart fra meg, og livet mitt har blitt snudd aldeles på hodet. Etter ti år sammen, så har jeg dessverre prioritert kjærligheten i alt for stor grad, og dermed mistet mange av de gode vennskapene og relasjonene jeg hadde både med samme og motsatt kjønn og jeg har derfor ikke mange gode samtalepartnere nå. Jeg føler meg nå ensom og forlatt, skjønner ikke hvordan jeg skal angripe hverdagen fremover. Tankene er mange, men de er alle stort sett bekmørke. Det eneste jeg gleder meg til er å legge meg og forhåpentligvis få slappet litt av. Jeg føler meg som et skadeskutt eller påkjørt dyr. Jeg får ikke i meg nok mat, får ikke sove nok. Hjelp.... Hva gjør jeg? Eksen er åpenbart enten helt over meg eller enda mer kynisk enn jeg trodde. Hu er tilsynelatende strålende fornøyd om dagen, synger med til musikk i bilen, shopper og spør deretter hva jeg synes om klæra. Ærlig talt, kunne ikke brydd meg mindre. Det er som å få en kniv vridd rundt inni hjerterota å se noen «triumfere» slik etter ti år, det er hvert tall slik det føles.

Hilsen frustrert mann.

Tiden er nok inne for å legge inn en innsats i å bli kjent med nye mennesker! Kanskje ta opp noen nye hobbier også?

Kanskje en psykolog kan hjelpe deg med å bearbeide det som har skjedd, og det som skjer fremover?

Har forsåvidt mye bra i livet, sitter igjen med huset vi bodde i sammen og god økonomi så trenger ikke bekymre meg der. Det er bare denne plutselige omveltningen som tar livet av meg. Har fått snakket mye sammen med hu de siste dagene etter at jeg omsider klarte å få ut noe annet enn tårer. Det ser hvert fall ut til at vi forhåpentligvis skal klare å samarbeide greit om barna fremover, og vi har avtalt en felles ferie med dem til sommeren. Jeg vet ikke om det var så jævlig smart, men for ungene sin del tror jeg det kan være hyggelig.

Jeg vet ikke om jeg trenger en psykolog, hva skal de fortelle meg som kan hjelpe meg i denne situasjonen?

Snakker gjerne med noen som har vært i samme situasjon. Både erfaringer fra damer og menn sitt ståsted gjerne. Tar i mot erfaringer og tips vedrørende både åssen jeg skal klare å komme meg videre og med tanke på praktiske løsninger med fordeling av barn, kommunikasjon med eks også videre...

jeg mistet absolutt alt
jobb - kone - barn - hjem - osv
tilbake i herrens år 2006
tonnevis innleggelser
ved psykiatrisk avdeling
gjentatte selvmordsforsøk
ja det har jo bare
vært et sammenhengende helvete
beklager - kan bare si
varmen blir lettere å takle med årene.....