Vil gjerne publisere noen dikt, som jeg i takknemlighet låner av Hans Børli. Setter diktene til Børli svært høyt. Her og nå. Det store i det lille. Det nære. Det såre. Minner meg om Haiku dikt.

HØSTKVELD PÅ MYRENE
Vått kongrospinn. Skodde.
Et fuglekvitter som ei spe flamme
på bunnen av skumringen

(Et vers nr. 2, som jeg ikke tok med her).

Jeg griper tak kring livet mitt.
Kjenner det inne i hendene
lik en liten våt, varm fugl
som rører på seg,
vil ut mellom fingrene.

Hans Børli – Dagene - 1958.

Avslutningen, med den bekyttede lille sårbare fuglen, livet, som vil våge seg ut i verden, får meg til å assosiere til «Michael Wiehe: Fickan och Kråkan». For meg en sterk tekst, og sterkt sunget. Lett å visualisere, kan se piken med kråken, kan se meg selv slik. Assosierer videre til "Lisa Ekdahl: Flyg villa fägel». Liker du Lisa Ekdahl, så vil du kanskje også høre: «Vem vet» og «På jakt etter solen».

DIN DYRESTE EIENDOM
Din dyreste eiendom
er summen av alt det
ingen kan eie.

Åpne dine stengte grinder for
den evige gjennomgang. Sett deg
i kanten av ei glenne i skogen en kveld
når jorda synger en minnemesse av gras
over sine døde – lån
øynene til en trekkfugl som flyr
i midnattens blå time
tvers over Orion.

Ja – du må låg ned i groen
og høgt opp i Vintergata
for å kunne se
din egen uendelige blåne
bakenfor dødens nære grensehøgder
i vest.

Hans Børli – Vinden ser aldri på veiviserne - 1976

Din dyreste eiendom er hjertet ditt, uendelig umistelig verdifullt. Den fysiske verden, den materielle energien, er rammefaktorene vi lever i. Trygge gode rammefaktorer er viktig, men ikke det viktigste. Slik jeg ser det.

Min informative kommentar: Orion er navnet på et stjernebilde som vi kan se for oss. Orions belte er lett å finne på stjernehimmelen, så kan du kanskje visualisere resten av bildet, om du vil det. Vintergata er et navn på Melkeveien, som kan sees som et hvitt bånd over nattehimmelen. Galaksen vår, med mange milliarder stjerner, som vi ser inn i som i en tallerken fra siden. Det er så vakkert!

DE SMÅ GLEDER
Smaken av heimebakt rugbrød
Med duftende sprø skorpe,
nykjernet smør, saltdugget
med klipt graslauk i
tidlig en sommermorgen
når skyggen av lauv
famler over voksduken på kjøkkenbordet –

selv om du ikke hadde opplevd mer …

Hans Børli – Vinden ser aldri på veiviserne - 1976

Smak, duft, syn. Sanseoplevelser. Nærvær, være nær. Være tilstede, til stedet. Her og nå er alt vi har.

HAR DU LYTTET TIL ELVENE OM NATTA
Har du lyttet til elvene om natta?
Da taler de om andre ting.

De sildrer ingen latter over sandgrunnene,
nynner ingen sang om
brune jentekropper
som sklir uti ved laugeplassen,
eller vide enger med spoveskrik,
eller sundmannen som ser på skyene
mens han ror.

De taler om andre ting.
Ting som er heimløse i dagene,
ting som er Aldri og ingen ord.

Lytter du lenge til elvene om natta,
lenge,
er det til slutt som om sjelen
gåtefullt minnes sin framtid.

Hans Børli – Dagene – 1958

De to siste linjene i diktet liker jeg svært godt. Samsvarer, resonerer, (av resonans), med min tilnærmingsmåte til livet.

«Tid å hausta inn.» Kari Bremnes, Lars Klevstrand m.fl. fremfører musikk av Per H. Indrehus til dikt av Olav H. Hauge og Hans Børli. En CD jeg har hørt mye på, et gammelt funn. Kanskje faller den i smak?

Håper dette treffer noen av dere som kommer her forbi.
Kanskje oppleves denne min fugl både godt og sårt på en gang, slik livet kan oppleves.