jeg er mildsagt veldig fortvilet nå. jeg er rådvill, og aner ikke hva jeg skal gjøre. føler virkelig at ingen forstår. føler ikke en gang at noen prøver eller vil forstå. men det kan jo bare være minn oppfatning. jeg prøvde å fortelle om dette til behandleren min sist, men det var liten vits i. hun skjønte ikke noe. og klarte å missforstå og måtte spørre omigjen alt sammen omtrent. og bedre forklart enn det jeg hadde skrevet, var det umulig å forklare. så det sier litt om behandleren. som jeg aldri har likt. men ikke får byttet før jeg flytter vekk fra dette området, og til et helt annet DPS

problemet er at jeg føler meg helt zombie. bokstavelig talt. jeg hører de som blir helt zombie av medisiner. og følelsesløs og alt det der. problemet mitt er at jeg ikke går på noen medisiner. men jeg er slik zombie likevell. slørete syn. klarer ikke å henge med på noe. og bruker mine siste små krefter til å være tilstedei virkeligheten, og virkelig ikke forsvinne til en annen hemmelig planet. jeg er nemlig på tur til den hemmelige planeten. jeg kan bare ikke fortelle noen hvor den planeten er, fordi jeg ikke aner selv. aldri vært der. og ville ikke dit.

jeg er redd hele tiden. gjemmer meg store deler av døgnet under dyna. i dag sto jeg opp 10.30 ca. la meg 15 min etterpå. sov/var våken litt om hverandre til klokka var 14.30. prøvde å være oppe og vekke fra dyna til klokka var 16, da ble jeg hentet av ei dame fra kommunen. var ute i litt over 1 time. kom hjem. under dyna igjen. sov litt, og var litt våken. så sto jeg opp ca litt før 10. kom meg på butikken. og nå tvinger jeg meg selv til å ikke legge meg under dyna.

jeg vet det ikke hjelper å gjemme meg vekk, og isolere meg. men jeg har ikke noe annet å gjøre. jeg har ingen venner her jeg bor. og det å gå ut selv i byen og slikt, det er ikke aktuelt, så lenge jeg ikke skal ha noe. da flykter jeg raskt hjem igjen. jeg har det de kaller store problemer. og alvorlig selvskading/suicidal. men hjelp. det skal en ikke få fordi.

jeg har også ustabil personlighetsforstyrrelse. og da er det vell slik at en for all den ikke må få oppmerksomhet når en er i en dårlig periode (etter hva jeg har hørt mange sier, ettersom mange ser på en som manipulerende da), men jeg trenger litt oppmerksomhet. jeg trenger noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre. og høre på meg. og ta meg på alvor. å ikke bare småle når jeg forteller hvor vanskelig ting er fortiden.

alt er så fortvilet nå. jeg vet at jeg nå er i en slik periode hvor jeg trenger en innleggelse. for jeg vet hvor impulsiv jeg raskt er. og destruktiv til 10000. men ingen forstår det. og om noen skal høre på meg. må jeg først ha gjort noe alvorlig destruktivt. det er først da jeg får hjelp (jada. jeg har erfart det på den vonde måten). dette er en av grunnene til at jeg ikke tørr å fortelle at jeg trenger en innleggelse, det er også fordi jeg ikke takler den avdelingen jeg blir innlagt på. fordi de ansatte der er forferdelige, mer eller mindre alle som en. og jeg er ikke den eneste som sier det. og jeg blir overhode ikke tatt på alvor der. og eks om jeg blir innlagt i morgen, så er jeg hjemme igjen på fredag, for de vil ikke ha meg der. jeg har flere ganger blitt tvangsutskrevet bare få dager etter å ha blitt innlagt. det er så mange ting som gjør at jeg ikke vil være innlagt der. samtidig som jeg vet jeg blir en større og større fare for meg selv. det skal ikke mye til for meg å ta en overdose. jeg er ikke redd for overdosene. jeg er bare redd for å mislykkes.

eller. sannheten er vell at jeg er livredd for å dø. altså. livredd. jeg har til og med dødsangst til tider. men likevell så presterer jeg å leke med livet. å synes på en bizzar måte, det er litt gøy. missforstå meg rett er du snill. jeg vil bare ha hjelp. en bedring. for slik det er nå. så er det ikke levelig. ingen kan leve slik jeg har levd min barndom og ungdom, og starten av voksenlivet, så veldig mye lengre enn jeg allerede har gjort. men ingen forstår.

det gjør vondt. smerter inni sjela, som kjennes fysiske ut. kroppen som skjelver av utmattelse. flimrer forann øynene.

jeg er virkelig langt nede nå. men neida. om du skulle lure. jeg er ikke deprimert (etter hva diagnosene mine forteller, og etter det psykiateren som utredet meg sier). jeg har det bare litt vanskelig. helt normalt det. er ikke så ille. det er bare ikke levelig. forstå det den som kan og vil. jeg forstår ikke.

at du har det sånn. Ja, jeg forstår at du er deprimert, etter hva du forteller om hvordan dagene dine er, kan du ikke være noe annet enn deprimert. Hvorfor de sier noe annet, forstår jeg ikke. Har du virkelig hatt det sånn siden barndommen? Det er ufattelig synd...Vet ikke hva jeg skal råde deg til jeg, men å skrive dine tanker her var ikke dumt, syns jeg. Det hjelper alltid å få satt ord på problemene, tror nå jeg da, i hvert fall anonymt. Med det mener jeg at det ikke alltid er så lett å få noen av de rundt en til å lytte til en, det er ikke alltid det er noen der til å ta i mot det en har å si, på en ordentlig måte. For som du sier, ingen som ikke har vært der du er sjøl, kan egentlig skjønne åssen du har det..
Jeg håper det skjer noe positivt i livet ditt snart, ingen fortjener det mere enn deg.Jeg krysser fingrene for deg...

takk for et utfyllende svar. ja. jeg har nok desverre hatt det enormt vanskelig fra starten av. og har derfor ingen tru på at det noen gang vil bli "normalt". eller. så bra at jeg vil takle å leve med problemene mine. men samtidig. jeg vil ikke svikte de få av mine nærmeste.

alle sier at jeg ikke er deprimert. eller. jeg fikk vell diagnosen dystymi (eller hva det heter/hvordan det skrives), noe som vil si at er en så mild grad av depresjon, at det er usikkert om det kan defineres som depresjon, altså mildere enn en mild depresjon (lest på nett). men sist jeg ble utredet, nå nylig, så sa de at ettersom jeg ikke er deprimert, er det ingen vits med antidepressiva. skal starte med noen annen medisin da. men jeg er ikke deprimert sier alle. så jeg må nesten le litt. lurer virkelig på hvordan deprimerte mennesker har det da altså.

helsevesenet rundt meg, er det ingenting å skryte av da for å si det sånn. for her er det beklagelig vis ingen som bryr seg. eller trur på meg. svingdørspasient på psykiatrisk. blitt sukket til når jeg er kommet på legevakta pga selvskading eller overdose. eller noe slikt. og jeg har hatt samme behandler i 1 år nå. og kan si det slik at jeg er værre i dag, enn jeg var for 1 år siden. hele psykiatrien har gjort meg værre, enn bedre. helt fra starten av, for 2 år siden. greit nok at en ofte blir værre de første månedene, når en ripper opp i ting. men 2 år etterpå? trur egentlig ikke det er like normalt eller noe. oppgitt av helehelsenorge. og har ingen tru på noen ting av dette.

men takk for at du gadd å bruke tid på å skrive dette. setter stor pris på det :)

Det er jo stor synd at du skal leve mesteparten av tida under dyna hjemme, nå som det er så fint vær ute, og med sommeren i vente og greier Du skulle ha opplevd noe fint, og i stedet for holder du deg altså innendørs der ingenting annet skjer enn at du tenker og tenker på hvor forferdelig livet ditt er, og at ingen forstår deg...Ser du at du på en måte litt har skapt ditt eget fengsel, når du ikke tillater deg sjøl å oppleve noe annet? Selv om du har det vondt, går det jo an å bryte litt ut av et mønster som du ikke har noen som helst gevinst av å opprettholde?

jeg skjønner jo veldig godt hva du mener. og jeg skrev det jo i hovedinnlegget også. at jeg er fult klar over at det ikke hjelper å ligge inne bare. men hva skal jeg gjøre da, når jeg ikke har noen? eller. jeg har i dag avtalt en sein lunch med ei jeg gikk på skole med, når jeg en gang latet som jeg klarte å gå på skole. men det er også hun eneste. og hun er travelt oppdatt med studier. problemet er at jeg ikke har noen å glede meg sammen med. og jeg er en som ikke klarer å glede meg aleine. joda. jeg kan dra ut på tur i skogen. men jeg er så redd for skogen. og blir helt paranoid. og til byen takler jeg ikke å gå aleine. jeg hadde en gang venner, i noen måneder. og jeg har aldri hatt det så bra, som jeg hadde det den gangen. klarte en psykolog sammen med meg å finne ut av. jeg, som meg personlig, hadde venner, men det varte bare noen måneder, fordi jeg var dum nok å stå frem, og fortalte om selvmordsforsøket, og at jeg hadde det vanskelig, og selvskadingen og alt det der. og etterhvert ble det for mye, og alle som en forsvant. og etter et helt liv med folk som svikter meg når jeg prøver å være venner, så kommer det til slutt til et punkt hvor en ikke tørr å ta kontakt med folk. et punkt hvor frykten til å miste venner på vonde måter, tar over alt, og en sitter igjen aleine. der er jeg kommet. desverre. og joda. det er nok min egen skyld. men hvor mye av det å miste venner skal et menneske tåle da? hvor langt ned i dritten skal et menneske tåle å bli dyttet, før en faller sammen? jeg stoler ikke på noen lengre. og desverre. jeg trives ikke i mitt eget selskap.

men ja. jeg skjønner veldig godt hva du mener. er bare at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å få et liv verdig å leve, når jeg aldri har hatt et liv verdig å leve. jeg vet jo ikke hvordan det er. det er jo vanskelig å klare å få et liv verdig å leve, når en ikke vet hvordan det er. da er jo en veldig på dypt vann. og ingen som er utdannet til å hjelpe meg (behandlere, helsepersonell),forstår meg, og kan hjelpe meg. så da sitter jeg ganske så stuck. desverre.

At du skal føle at du er helt stuck...Ingen utvei liksom, det er forbaska dumt, må være helt forferdelig å ha den innstillinga. Fordi du har mista venner før, kan du aldri få nye, liksom. Det er jo tull da. Det har med holdningen din å gjøre (men den er pessimistisk ja). Venner er ikke lett å få, det vet jeg godt sjøl, bekjente er lettere å få, det er bare å være rundt andre mennesker i en eller annen sammenheng, så går praten helt naturlig. Å gjøre ting aleine kan være utilfredstillende ja, men av og til må man bare gjøre ting aleine.....være sin egen venn, ingen forstår deg som deg sjøl da, eller hva?
Ps, du kan da ikke være redd for naturen? Hva er det som er skremmende med den? Tror du må revurdere din forstilling om naturen, bortsett fra ved naturkatastrofer, er naturen en kilde til rekreasjon.

Og du er bare 18 år? (er sjøl 50)
Nesten bare et barn.....
Nei, du må se oppover og fremover....

som jeg tenkte. det er ingen som forstår det. min frykt for å få venner. er faktisk reell. jeg har blitt mobbet fra jeg var 5 år. og ingen ønsket å være vennen min. allerede tidlig barneskolen opplevde jeg å miste venner, og bli hardt mobbet psykisk, og delvis fysisk. selv om lærerene så det, så brydde de seg ikke. om mamma ringte og møtte opp på skolen, så skjedde ingenting. om jeg sa noe skjedde ingenting. og hele oppveksten min har gått til å få venner, som har ditchet meg noen måneder/uker etterpå. til og med mine beste venner har ditchet meg på en eller annen måte hele tiden. jeg har alltid vært det 5. hjulet på vogna. den personen de kunne godta om de ikke hadde andre å være med akkurat da. jeg var den som sto bak kameraet og tok bilde av den vennegjengen jeg var en del av. det finnes ingen bilder av meg med vennegjengen min på VGS eks. fordi det var jeg som tok bilde. det var jeg som sto utenfor på skoleavsluttningen da alle sto å gråt og klemte hverandre, prøvde jeg å gå inn i gjengen, så snakket ingen til meg, og jeg ble utfryst. jeg gikk til stallen, og koste med favoritthesten som jeg måtte si hade til. istede for å klemme venner, og si hade og gråte en skvett. gråt fordi jeg måtte skilles fra hesten. ikke vennen.

er det så rart at jeg blir redd for å skaffe venner, når selvtillitten min er på bånn. jeg har en sykdom som jeg ble mobbet for. både blant elever, andre barn/unge, og lærere og andre voksne.

og naturen er jeg redd for, fordi jeg er ganske paranoid. er generelt redd for å være aleine. og da spessielt i skogen. fordi der er det så mange gjemmesteder, så mange steder noen kan stå å vente på å ta meg, kidnappe meg, voldta meg, skade meg, drepe meg. eller ja. det er mye rart. enda værre når en ser på nyheter om alt som skjer. og jeg er så redd for å rote meg vekk i skogen, fordi jeg er så mørkeredd at jeg sover med lyset på, og sitter med panikkangst om alt rundt meg er mørkt. dette er noen av tingene som gjør at jeg er redd for å gå i skogen. men likevell så gjør jeg det noen ganger. når jeg har en OK dag, uten for mye angst.

jeg er forresten 22 år. ikke 18. niket er gammelt. og jeg tenkte ikke når jeg lagde det for 4 år siden.

Ja det var som jeg tenkte at det var med deg.Det bunner i noe i fortiden rett og slett saa det er bra du forteller det for det gjør det blir lettere aa forstaa deg.Ja mennesker kan være noen r..... høl for aa si det mildt og jeg vet hvordan du har paa sett og hvis.Og det er heller ikke bare enkelt aa være positiv og gjøre ting naar man er saa fortvilet.

Har du noe som faar deg til aa føle deg glad?
Noe som gir deg overskudd?


Hm.......kunne en støttekontakt vært noe?
Det er en god del smarte flinke folk som har hatt eller har støttekontakt det vet jeg.
Noen har god hjelo av dette for de faar være seg selv og snakket ut.Ikke er det flaut heller
for de som trenger det er jo ødelagt av nerver/psykisk lidelse og somatisk sykdom.

Det gaar bra til slutt min venn.
Det skal nok gaa din vei og du er kommet langt bare med det at du aapner deg her.
Flott gjort og klapp paa skulderen:-))))

Mitt tips er å begynne og skrive det ned. Historien(e) din(e), altså. Enten kronologisk. Eller kanskje episode for episode?! Eller bare hulter til bulter?! Det du føler er viktig for å forstå "deg". Det viktigste er at det kan overføres fra tanker og sinn og over til et sted hvor du vet hvor "du har dem".. Det kan være veldig frigjørende å få overført historiene slik: Til noe håndfast, til fysisk papir, i en perm - så slipper man å gå rundt og tenke og huske og kverne på alt mulig!

Hvis man har en sang "på hjernen", er den beste medisin å lære seg hele teksten. Få en avslutning på den historien som en sang er.

Dessuten kan det være med på å skape den helt nødvendige avstand mellom ens forståelse av "jeg" - hva dét dypest sett er - og historiene man går og bærer på. Kanskje kan man med tid og stunder se at man dypest sett ikke ER historien sin?! Men noe uendelig mye større og finere!

Terapien som ligger i å skrive er vel kanskje grunnideen dette forumet hviler på?! Uansett kan det ikke måle seg med det å skrive ned på papir! Kjenne på historien fysisk. Holde den mellom hendene - og kjenne at det er en avstand. Mellom "meg" og Historien.

beklager at jeg har glemt å svare deg. jeg har skrevet masse og ofte, og skriver bare neddet som kommer over meg.noen ganger så hjelper det. og andre ganger ikke. men når det er som værst. så hjelper ikke skrivingen. noen ganger kan det faktisk bare bli vondt værre. desverre. men noen ganger så hjelper det meg.

problemet er at jeg vet at mine problemer er pga fortiden med mobbing og slikt. men det er ingen som lar meg bearbeide det. alle maser bare om hvordan jeg har det akkurat nå. og om fremtiden. selv om jeg prøver å snakke om fortiden, så klarer alle andre og vri meg vekk fra det. greit nok at en skal tenke på fremtiden og hvordan en har det her og nå. men jeg klarer ikke å tenke fremover en dag en gang. så klarer ikke å tenke på fremtiden. og jeg trur ikke jeg kan få det bedre om ingen hjelper meg med fortiden. fordi jeg henger igjen der etter mye vanskelige ting.

jeg har på en måte en støttekontakt. eller. det er ikke støttekontakt da. men ei dame fra kommunen som jeg har en del kontakt med ukentlig. og vi gjør litt ting sammen. men trur ikke støttekontakt ville vært noe for mg sånn egentlig. utenom hun jeg allerede har fra kommunen.

men takk for tips og svar alle sammen.