alt er tungt.. vondt i hele kroppen, spesielt når jeg våkner, legger meg og er helt alene med følelsene.. har faktisk endel venner og folk rundt meg, men likevel er usikkerheten og de vonde følelsene der... klarer ikke prate om det med de, med det hjelper selvsagt noen ganger å ha folk rundt seg.. tenker alt for mye, mye negtivt.
Den eneste jeg kunne prate litt med, var min kjæreste/ samboer, han har jeg mista pga at jeg er så mye trist, sint og usikker. han ville ikke mer, mista følelsene for meg .. vanskelig.. litt sint for at han ga opp, men en måte forstålig. gjør vondt! mista litt troen på meg selv. klarer ikke glede meg til noe nesten, redd for ødelegge enda mer for meg.. for det er det jeg gjør. ødelegger for meg selv, akkurat som jeg ikke klarer å tillate meg selv å være ordentlig glad, redd for nedturen kanskje.. skuffelsen.. føler jeg ikke verdt å være glad i, vil ikke leve, når det er som verst.. redd.. vil ha det bedre, men virker håpløst, klarer ikke ta meg sammen...begynt å gå hos psykolog nå, måtte gå til privat, tok så lang tid gjennom fastlege, jeg var ikke syk nok.. gjør meg litt sint det å, kanskje ting kunne vært annerledes hvis jeg hadde fått hjelp før? samtidig er det jeg som har vært dum, skulle prøvd hardere.. jaja.. kanskje det blir bedre, men virker ikke sånn nå, tillater ikke meg selv å være glad.. jeg har mista den satt mest pris på i verden pga at jeg er som jeg er.. det er ikke lett, klarer ikke gi slipp... hva skal jeg gjøre? blir jeg noen gang den personen jeg vil være? ting har vært ille før, men nå er de verre enn noen gang.. alt rakner liksom.. jeg vil komme meg opp, men klarer ikke.. er egentlig ikke synd på meg på en måte, føler meg bare håpløs og teit.. trenger litt håp, men tør ikke håpe.. :(

kjenne rmeg så godt igjen i det du forteller. Du er ikke alene om å ha det sånn.

sender deg en styrkeklem og håper at dagene blir bedre for deg:)

Hei, jeg kjenner meg også veldig igjen i det du forteller. Jeg verker også ofte i kroppen av smerter følelsesmessig - det er helt forferdelig vondt. Klarer heller ikke å være glad, men later som i forhold til andre. Jeg har mest lyst til å grine. Jeg går til psykolog og det hjelper. En må gi seg tid så blir det bedre etter hvert og livsmotet og selvtilliten kommer tilbake. Forstår du har et brudd bak deg og det er ikke lett. Håper det går bedre med deg, og du skal iallefall vite at du ikke er dum som har det slik. Det er mange som sliter med det samme. Lykke til!

ting går opp og ned.. og noen dager er bedre enn andre. vil at det skal bli bedre, men vet ikke hvordan... er skummelt.. sliten av denne vonde og håpløse føelsene som det føles som aldri skal gå bort.. følelsen av og ikke være bra nok. vil ha tilbake han jeg bodde med, men veit ikke om det hjelper. redd for fremtid.. men tiden går nå fremover, dag for dag, også får vi se. går til psykologen, men har vanskelig med å åpne meg der til tider.
takk for svar, alltid ålreit med respons. klem til dere!

Det er ikke nå særlig å ha det sånn..Har du en spesiell ting du liker å holde på med? Musikken hjelper meg igjennom dagen når den er tung. Jeg setter meg ned med gitaren og bare gauler:) Det gjør godt! Jeg synes også det var vanskelig å åpne meg for psykologen min i starten, men etterhvert skjønnte jeg at hvis jeg ville bli bedre, så måtte jeg si alt som det var. Psykologen synes ikke du er dum, og vil gjerne høre hele sannheten, han/hun har hørt mye før, og vil forstå deg. Håper du klarer å åpne deg, lykke til:)