Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

utbrent eller deprimert?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

utbrent eller deprimert?

juni 17 2013 - 23:17
Jeg kom over dette forumet da jeg lette meg fram på google ift psykiske lidelser, og kjente jeg fikk behov for å prate med noen... Min historie er at jeg i de siste to årene har opplevd store opp og nedturer; ble brutalt dumpet av han jeg trodde var "mannen i mitt liv" og som det i ettertid viste seg hadde levd et dobbeltliv. Jeg ble fort byttet ut med en annen, for å si det slik. Det tok meg et halvt år å stable meg på beina igjen psykisk og økonomisk, og bodde hjemme hos foreldrene mine mens jeg jobbet for å tjene meg opp en pott så jeg kunne finne meg et sted for meg selv. Startet så opp firma sammen med broren min, og siden i fjor høst har jeg jobbet fulltid med dette, samtidig som jeg har hatt deltidsjobb og tatt oppdrag i eget enkeltmannsforetak for å kunne betale regninger, siden firmaet med bror ikke kan forvente å ha noe overskudd på en stund.

Ettersom vinteren har gått og våren har kommet har jeg følt meg mer og mer maktesløs og sliten på jobb. Jeg føler ikke at jeg strekker til noe sted, og mitt sosiale liv er selvfølgelig lik null, siden jeg jo jobber hele tiden!
Jeg er egentlig en svært sosial person, stort sett blid og glad og positiv, men i det siste året har det vært vanskelig å finne igjen denne personen...

Når jeg endelig har en kveld fri, er det eneste jeg har lyst til å gjøre å legge meg under dyna og se film for å koble ut hodet. Å ringe vennene mine gjør jeg kun i de 20 minuttene i bilen til og fra jobb.
Nå kjenner jeg at jeg snart ikke har mer å gå på. Konfliktene med bror blir flere og flere, og mye er min skyld fordi jeg har problemer med å prioritere arbeidsoppgavene mine og blir maktesløs og frustrert. Arbeidsoppgavene er mange og varierte, og alt skulle selvsagt helst vært gjort i går...
Broren min er gift, har barn og økonomisk trygghet til å kunne jobbe 100% med vårt firma uten å ta ut lønn. Dette bidrar selvfølgelig også til at jeg ikke føler at jeg strekker tilrekkelig til, siden jeg er avhengig av inntekt fra andre jobber frem til firmaet er oppe og står, og må fordele oppmerksomheten min deretter.
Jeg synes det er veldig vanskelig å si ifra til broren min, for jeg føler ikke at han viser forståelse når jeg prøver. Jeg får beskjed om at han også ofrer masse, og jobber mer med meg i firmaet, uten at han krever noe mer kompensasjon enn det, når jeg prøver å lufte min frustrasjon over ALLTID å være usikker på om jeg har nok penger i neste måned.

Oppe i det hele må jeg innrømme at jeg føler meg vannvittig ensom... Jeg kunne ønske jeg hadde noen å komme hjem til, noen jeg kunne snakket med om alt dette og fått ut litt frustrasjon til. Og hadde jeg hatt noen som ventet på meg, så hadde jeg kanskje måttet prioritere litt fritid også... For som singel så har jeg jo ingen "unnskyldning" for å ikke jobbe, ikke sant?! Men jeg må innrømme at etter forrige runde med mr. Utro, så har skepsisen blitt stor i forhold til å møte en ny jeg kan stole på. ...og så var det det med tilgjengelighet, da... er vel tvilsomt at drømmemannen kommer og banker på døra og vil bli kjæresten min når jeg ligger og ser på film, kanskje...? ;)

Vel, lurer egentlig på om det er noen som har opplevd noe lignende, eller har noen råd til meg... Jeg kjenner at jeg nå skraper på siste rest av energi, har null matyst og har sluttet å glede meg over ting. - Et klapp på skulderen hadde vært godt!
Avatar

Summarisk

juni 18 2013 - 18:59
Utbrent eller deprimert - vel, det ene utelukker ikke det andre, mer sannsynlig at det er rekkefølgen.
Jeg har gjort (og gjør for så vidt ennå) noe tilsvarende mtp. jobb og overdreven overtid, og det virker nå i det forunderlige lys av etterpåklokskap som en flukt fra virk.. nei ikke virkeligheten - den er der hele tiden, men som en flukt fra en del av virkeligheten - den delen som trenger ett oppgjør eller avslutning for å kunne bli en del av historien, nok om det.
Det jeg tenker når jeg leser det du skriver er at du godt kan ha dine grunner til å være både deprimert og utbrent - kanskje deprimert som følge av at du tenker at du - må - yte på opptil flere arenaer samtidig - i tillegg til at du har en del personlige ting som skal bearbeides - monologen er muligens ikke veldig positiv akkurat nå. Mer jobb og flere forpliktelser er nok ikke det smarteste nå - selv ikke den nye drømmemannen bør være aktuell akkurat nå.
De delene du skisserer som viktige er forholdet til din bror og det du oppfatter som "press" til å jobbe mer (ofre mer) - slik jeg oppfatter det så er det du "ofrer" allerede mer enn det du er komfortabel med og det må bli en diskusjon med din bror. Jeg kan bare anbefale at du ikke bruker følelser som begrunnelse, men de faktiske forhold om at du er sliten av all jobbingen, at det krever mer enn du kan gi akkurat nå. Det er antall timer totalt, fra alle jobbene, som er grunnlaget for hva du "ofrer".
Siden du er så heldig å være en, i utgangspunktet, sosial og positiv person så blir jo den neste viktige delen å "vinne" fritid, fritid du først og fremst skal bruke på deg selv - i det ligger det selvsagt at én av bekymringene vil løse seg selv med tiden....
Til forsiden