Hei.

Eg har slitt psykisk veldig lenge. Men eg har klart å komme meg ein del. Likevel er det ein del ting som irriterar meg skikkelig. Det er at eg ikkje klarer å "skape mitt eget liv".

Eg har flytta for meg sjøl, har 50% jobb, men har mykje tid. Denne tida blir brukt til å tenke, fundere og surre fram og tilbake uten å gjere noko som helst. Skulle så ønske eg klarte å bli gira og interessert i ting. Det er som ein stoppar ein eller anna plass.

Lurer på om andre har det sånn også?
Lurer også på om det er fleire her som har slitt mykje med konsentrasjonsvanskar og som ikkje klarer å følle med?
Lurer også på om nokon har klart å komme seg fram, og klarer seg sjøl etter å ikkje ha klart seg sjøl, fått interesser osv..

Tenker også at eg muligens ikkje får gjort noko fordi eg er så perfeksjonist at eg gir opp før eg prøver, fordi eg ikkje blir bra nok uansett.

Vil berre høyre tankar frå andre..

Hei på deg.

Dette høres veldig kjent ut ja.
Jeg klare ikke slutte å tenke. Mannen min sliter med å forstå at jeg ikke bare kan slutte å tenke på ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men jeg har ikke kontroll over det. Årevis med kognetiv terapi har bare gjort meg mer klar over problemene, men ikke hjulpet meg. Og nå har jeg begynt på ritalin for å se om det kan hjelpe. (Mistanke om ADD) Ellers har jeg prøvd å heller tenke at dette er en del av meg, og heller lete etter ting som gjør meg glad. Jeg elsker friluftsliv og trening og det er ikke noe jeg trenger å tenke så mye på. Jeg bare bestemmer meg dagen før hva jeg skal gjøre, og gjennomfører uansett. Det er vanvittig deilig å bli fysisk utslitt. Da klarer jeg å slå meg til ro etterpå.

Men nå håper jeg på at det kan bli litt mer stille i hodet. Som jeg sa til psykiateren: Jeg ønsker bare å føle at jeg klarer å leve litt mer i nuet.

Jeg har slitt med dårlig samvittighet og skamfølelse rundt det å ikke passe inn og få til det andre tydeligvis får til. Men det er kanskje på tide å finne en livsstil som passer meg (oss), istedenfor at vi skal passe inn i et A4 mønster?

Lykke til!
Hilsen fra meg

nå syntes jeg det var godt å lese at det faktisk finnes flere mennesker som går og grubler på dette.... jeg sitter som vanlig bare på sofaen og venter at tiden skal gå. dvs. jeg surfer en del på internett men ikke fordi jeg syns det er så jækla spennende men fordi det er det enenste jeg orker og det eneste jeg kommer på. jeg forstår det egentlig ikke engang sjøl: at det går an å ikke være såpass interessert i nogenting som helst at man faktisk klarer å "ta seg litt sammen" engang iblant . Men på den annen side så har jeg kanskje ikke energien til å ta meg sammen. hva vet jeg. det er ihvertfall KJEDELIG! og det har vært kjedelig lenge og jeg hater det!
Men (det store men....!) så har jeg 2 kjempesøte hunder som jeg er veeeeeeldig glad i. tror de har reddet mitt liv mange ganger... fordi de skal så absolutt ha oppmerksomhet og så skal de ut på tur (sjøl om det blir mye dårlig samvittighet på min side fordi det til tiders blir litt lite turgåing...). Så sjøl om ingenting annet er kjekt å holde på med så elsker jeg hundene mine og jeg må alltid trekke på smilebåndet når de er lykkelige og fornøyde (kjekt med litt livsglede i huset).
ja ja, nå bare jabber jeg i vei..... men det er nå iallfall min situasjon....
VH Lily2003

hei jeg har og lenge siden jeg var 8 slitt med dårlig samvittighet og følelsen av å ikke passe inn.. jeg hater den følelsen, men har alltid trodd at det er meg det er noe galt med.. jeg har ikke fullført vidergående, å ungdomsskolen stod jeg akkurat.. fordi jeg ikke har klart å konsentrere meg å livet har bare vert dritt egentli.. men som sagt trodde jeg det var meg det var noe galt med. men så satte jeg med ned en dag å skrev ned alt eg husker ifra når problema mine startet, å da fant jeg ut etter mangen a4 siden med ting, at det hele har begynt av at ejg faktiskt ble mobbet av farmoren min... åsså har jeg fortrengt det, å syntes synd på alle rundt meg som måte leve med meg siden jeg bare var en feil til verden.. jeg jobbet så mye at jeg møtte veggen, så var sykemeldt i 2 uker å det var deili.. jeg mangler energi å lever ofte på viljen.. å fatter ikke at eg gidde leve slik lenger.. men nå har jeg forstått at Gud elsker meg, jepp jeg er kristen fordi jeg fikk se at gud har en kjærlighet ingen andre har, å han slutter aldri å elske meg.. det er det som holler meg ope, hadde det ikke våre for gud, hadde jeg liggi i grava for lenge siden.. Så si positive ting til deg sjøl, å oppmuntre andre rundt deg så de kan oppmuntre deg igjen, så klarer du om sider bygge deg opp!! DU er nydeli! ingen er som deg, det finnes bare en av deg! Så drit i verden å lev som du vil, å ha det morro mens du kan!

vi gir så alt for sjeldent komplimenter og gir dem bort.hadde vi bare vært litt flinkere til og gi komplimenter.da hadde vi alle følt oss mye bedre.og vokst på det. jeg har hatt problemer siden ungdomsskolen.konsentrasjonsvansker og tom for energi. jeg sitter nå mye hjemme og vekten øker.hjelper ikke akuratt på selvtilliten.selv jeg er ikke lett og knekke. jeg er en god venninne.men det blir ikke venner av og sitte hjemme. alle dagene går i et.ingen forskjell på uke og helg. livet farer forbi i snegle fart.ikke noe nytt skjer. ikke noe nytt og rapportere.

Jeg erkjente for 2 år siden at jeg var utålmodig og rastløs, frustrert over ikke å kunne prestere det jeg var god for, og ikke kunne gjøre noen form for lekser. Det smakte av ADHD. Nå har jeg fått god kjennskap til hva det innebærer, og mange aha-opplevelser, og til slutt diagnosen. Vekommen etter andre som strever uten å vite hva det er!

dette handler vel kanskje ikke bare om add/adhd, men oxo om depresjon? Kjenner meg veldig igjen i å være perfeksjonist og aldri få til å gjøre noe, interessen er vel egentlig ikke der så derfor henger jeg meg opp i detaljer. Mangel på nysgjerringhet, vet ikke hva jeg vil; vil ingenting? Jeg føler dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å ha glede av ting som jeg burde ha glede av. Har ingen anelse om hvordan jeg kan få det annerledes. Vet bare hvordan jeg ikke skal skade meg, ikke hvordan jeg kan bli bedre. Psykiatrien har bare gjort ting mye verre og gitt meg flere problemer som jeg selv igjen har måttet prøve å fikse. Håper det en gang vil være noe som når meg og får meg frem igjen, og får dere som sliter som meg oxo. Jeg kjenner at jeg er utålmodig på alt og må jobbe med meg selv får å være i øyeblikket

Det var først no eg såg at innlegget mitt kom på trykk 9.mars 2008, så tusen takk for alle svar!

Spesielt kjenner eg meg igjen i det siste innlegget frå "slippingbeauty" om å få dårlig samvittighet av å ikkje klare å ha glede av ting som ein burde ha glede av. Så eg håpar du les dette og skriv tilbake, for eg kjenner meg heilt klart igjen i masse av det du skriv, og trur faktisk at det går an å gjere noko med dei følelsane du beskriv også. Tusen takk også "grossan". Mange her slit nemleg fordi vi ikkje er gode nok her i Norge på å gi komplimentar. Det blir ofte heller konkurranse, og det er ikkje bra. Lily2003, kjenner eg meg også igjen i det å "kan vi ikkje heller ta oss sammen-tankane". Noko som også blir ekstra vanskelig fordi det er noko ein burde.

Eg lurer på om det hadde vore mulig å komme oss endå litt videre her, sammen.
Har dåkke noko forslag til korleis vi kan klare det? (emnet er jo utålmodig)

Kva med om vi oppmuntrar kvarandre her på sida?
Kva viss vi klarer å la vere å sammenlikne oss med andre og å berre kunne sette ned alle dei unødvendige krava vi har til oss sjøl.

For min egen del, så tenker eg at eg kanskje kan komme meg videre ved å støtte andre ved å skrive til andre på denne sida. Det er ein god følelse å oppmuntre andre og å sette seg inn i andres situasjon synest no eg i alle fall.

Det kan også vere lettare å skrive til andre som er i samme situasjon av og til enn til folk som berre seier at "husk, sjå ut vinduet på sola som skin", eller noko. Det hjelp jo ingen ting dersom ein virkelig slit.