Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

ulykke

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

ulykke

juli 27 2012 - 01:02
hei så jeg vær i en bilulykke i dag. krasjet i son ca 50 km i timen.
hørte bare en lang pipe lyd. og en framma bynte og gråte og være hysterisk. men jeg følte ingenting. ikke litt redd engag. bare tenkte son jah det skjedde virkelig og jah ingen skade. kom røyk in i bilen. gikk roligt ut.

jeg er ofte deprimmert ellers da.
bare son har hørt at i sonne uhel så kommer den sanne personen fram som han egentlig er.

jeg gikk bare rolig over til den andre bilen sporte om det gikk bra og sont. såg tilomed at krasjet kom til å skje. men jeg var bare helt roligt.
tenkte bare helt rolig. ja vi kommer til å treff dem.

har det noe med depresjon og gjør egentlig. jeg er son at selvom jeg er depresiv hver dag. så går jeg på jobb og sont. og denne ulyken skjedde ikke i norge.
Avatar

Re: ulykke

juli 27 2012 - 03:08
Tror ikke dette har så mye med depresjon å gjøre egentlig.

Har kræsjet selv. Var helt rolig hele tiden. Hadde 160 km/t inn i en tunnellvegg. Det var ganske heftig kan man si. En kamerat var med og han ble helt vill. Jeg merket ikke noe før en god stund etterpå da en var på legevakten. Da begynte man å riste litt. Var også en del nervøs på vei forbi stedet der en krasjet.

Har opplevd en del ting og det er litt mer "oisann" når det skjer en hyl og skrik. Jeg får ikke panikk og det blir en slags senkning av hastigheten og en får skikkelig god tid til å tenke og gjøre det som må til.

Et annet eksempel er en leirskole jeg var på. Det var en helt vill vannføring i elva vi var ute og padlet i. Eller, vill og vill.. En kunne iallefall ikke svømme der. Var smeltevann også så bra kaldt i grunn. Vi padlet os nedover til en bro hvor vi la oss ved siden av broen. Drev og kranglet litt med noen andre der og vi kastet skum på hverandre. Kanoen tippet rundt og da var man i grunn sjangseløs i strømmen. Vi var tre i kanoen. Han ene satt helt foran og fikk tak i kanoen og dro seg opp selv. Han andre padlet vilt rundt uti der og fikk helt panikk. Han ble hjulpet opp av en som sto oppå broa. Det var bare noen få cm igjen opp til brodekket. Jeg havnet under begge kanoene og ble hengende som et slips under broa i brokanten. Hang der en stund og vurderte å slippe taket. Kom til å tenke på at jeg kanskje kunne henge meg fast i noe under broen og valgte dermed å heller dra meg mot strømmen. Tredde en hånd opp mellom kanoen og broa. Da kom det en hånd til og hjalp til med å dra meg opp. Vel oppe på land så ble en stående og flire litt bare. Kjente ikke hvor kaldt det var i vannet eller noe annet stress.

Det er noe merkverdig som slår inn. Hadde en tredje opplevelse en dag på jobb som også er interessant. Jeg boret igjennom et betongdekke med en kjerneborer. Plutselig røk bolten som holdt maskinen fast og den veivet rundt, tok meg med og stemplet meg i veggen. Armen ble da sittende fast og jeg mistet følelsen i den. Var litt kinkig, men jeg fikk stoppet maskinen. Satt dog dønn fast og det var ikke en kjeft i den etasjen. Telefonen hadde jeg heller ikke med meg der og da så jeg satt der på gulvet fastmontert mellom veggen og maskinen. Prøvde etterhvert å rykke litt i armen, men det nyttet ikke.
Kikket rundt meg og fikk se verktøyet til å løsne borene med. Rakk selvsagt akkurat ikke bort til denne. Hadde en tommestokk på meg da så fikk brukt denne til å få tak i fastnøkkelen. Etter mye fikling, fikk man brukt nøkkelen til å få løs armen. Tror det gikk et kvarter eller noe før jeg fikk beveget på fingrene.

Det som er spesielt med slike situasjoner er at tiden later til å ikke bety noe som helst. Om det er et minutt eller en time er umulig å si. En blir på et vist helt i ett med situasjonen.

Husker veldig godt jeg prøvde å ratte unna veggen i tunnellen også. Det var skvær umulig for jeg hadde fullt rattutslag andre veien. På den lille tiden hadde en da sveivet rundt på rattet som en galning. For meg virket det som at jeg hadde god tid for jeg visste det kom til å smell og jeg buttet igjen og igjen mot sperren flere ganger. Iallefall fire ganger.

Enda et eksempel er en smell jeg hadde på moped. Kom i godt drag og fulgte ikke så godt med. Det stod en parkert bil et godt stykke foran meg og det lå en kar foran meg i en kassebil. Jeg kikker utover et lite vann ved en slette fordi jeg regner ikke med at det skjer noe på sletten iogmed at en hadde sett alt som var og se og en hadde kontroll. I det jeg kikker bort så ser fyren i kassebilen en han kjenner i den andre bilen og bråstopper midt i veien. Da er det ikke noe plass igjen til meg som kommer bakfra. Jeg kikker frem og tenker fort at dette ikke går. Jeg kliner inn frambremsen og prøver å bremse forsiktig med bakbremsen. Det gikk ikke så bra og det blir mørkt.
Kroppen koblet ut memory input og satte inn alle kluter for å få meg vekk fra å kollidere med metall. Hvordan jeg fikk det til er jeg ikke sikker på, men jeg kom til igjen på ryggen ute i grøfta. Litt forbannet på idioten som stoppet rett foran meg. Fikk plukket sammen de løse delene på mopeden igjen og rettet opp styret sånn noenlunde. Kom meg på og kjørte avsted til ungdomsklubben for å banne litt der.
En times tid etterpå ca kommer det en helt vill smerte i kroppen og en kan omtrent ikke stå oppreist. Den varer ganske lenge og en hadde problemer med å gå i en uke eller så. Var liksom ikke så lite tryn allikevel som jeg trodde med en gang.
Uansett var man veldig rolig og fikk med seg omtrent alt hva som skjedde.
Til forsiden