jeg har slitt med tics mer eller mindre hele livet. jeg har ikke fått påvist at det er tics, men hva annet kan det være. og leger o.l har spurt rundt ticsene, og brukt ordet tics selv, derfor velger jeg å bruke det selv også. det handler for det meste om blunking. når "vanlige" folk har blunket to ganger, kan jeg ha blunket fra 3-30 ganger (ok. aldri telt, men ikke mye overdrevent), noen ganger kan være så ille at jeg knapt klarer å holde øynene åpne. jeg har også rykninger i kinnet, spessielt på høyre side, noe jeg vell ikke var klar over før behandleren min på DPS sa det. så det er jo tydeligvis ikke viljestyrt.

jeg har funnet ut (forsåvidt ved en misstakelse), at et sykehus hadde sendt et brev eller noe til fastlegen min ang tourets og meg. Det er noe jeg selv ikke har kjenskap til. men når jeg var syk en gang, og skulle til legen ang det. så kom jeg til en annen lege, da min fastlege hadde ferie. og hun spurte om det gjald det brevet. og jeg satt der vell som et spørsmålstegn, ba henne fortelle hva det brevet gikk ut på, før jeg sa nei. og fortalte hva problemet denne gangen var. og det brevet ble lagt på hylla. men jeg ble veldig nysgjerrig. og sitter å vurderer om jeg skal rineg å be om time eller noe, for å finne ut hva det skrivet var. og samtidig ta opp ticsen med fastlegen min, for å kanskje få en utredning på det. det er jo noe som preger hverdagen min veldig, og noe jeg ikke kan skjule. også noe jeg er blitt mobbet for en del. men samtidig så vet jeg ikke om jeg tørr. for jeg skjemmes veldig ang ticsen. og så mye angst som jeg har for å se noen i øynene, eller vite at noen studerer øynene og ansiktet mitt mens vi snakker, det får meg nærmest til å freake ut. nei. det er få mennesker som får øyekontakt med meg når vi snakker. og behandleren min, og andre helsepersonell hvor jeg er pasient, får aldri øyekontakt med meg. og noen har til og med prøvd å presset meg til det. uten hell. det lar seg ikke gjøre.

men det jeg lurte på. var om noen har det samme problemet med tics, gjærne med blunking. men også om det er andre type tics. og kanskje kunne fortelle meg hvordan utredningen foregikk, og eventuell behandling for det var?

Forstår veldig godt hva du går gjennom.. Jeg ble aldri utredet for Tourettes men jeg var 100% sikker på at jeg hadde det.. Hadde fullt av tics jeg også. Blunking, ansiktet, armer og ben.. U name it, jeg gjorde det.. Ble selv mobbet i 9 år. Når jeg var 18 tok min mor kontakt med en tourette forening.. De hadde et seminar som vi reiste på.. Med en gang jeg kom der følte jeg meg hjemme.. Jeg kunne slappe av og bare være meg selv.. Alle andre der var helt lik meg. Det var en deilig følelse. Tok det aldri noe særlig opp med legen, for jeg visste i mitt hjerte at det var min diagnose, og det hjalp veldig. Jeg har klart å vokse fra meg det meste av ticsene. Når jeg begynte i 8. klasse så bestemte jeg meg for at nå var det nok.. Ta deg sammen.. Jeg brukte all kreft og all energi jeg hadde for å holde kroppen rolig, og var helt utmattet ved skoleslutt. Etter noen måneder begynte tic etter tic å forsvinne. Hadde plutselig mer å mer kontroll over min egen kropp. Utrolig. Jeg er 26 år i dag, og har nesten ingen tics igjen. Har litt blunking, og div ting med armer og ben enda men det er så lite. :) Hvis du vil snakke noe mer med meg, så er jeg her for deg! Klem

tusen takk for veldig fint og utfyllende svar!

så bra at du klarte å jobbe deg ut av det. og at du har det så utrolig mye bedre nå, enn du hadde det før. jeg har vell egentlig aldri helt vært klar over ticsene mine tidligere. eller. jeg har vist at de har vært der, og etterhvert forstått at det ikke er normalt. men jeg har aldri helt forstått hvordan ting har vært, før jeg startet på DPS pga andre problemer, og behandlere har kommentert det. først da forsto jeg litt mer. det har da bare vært kommentert, og spurt om det er "vanlig" for meg. og jeg har sagt at det er noe som har vært der hele livet. også har de bare sagt ok. og ikke noe mer om det.

jeg var hos legen (skulle egentlig til fastlegen, men pga ferie, så fikk jeg til hos en annen lege), for jeg skulle skaffe meg sykemelding fra jobb, pga at jeg hadde feber, og var fysisk syk. også spurte hun om det gjald et brev som var sendt til fastlegen min ang noe touretts. og jeg forsto ingenting. og spurte hva det gikk ut på. fikk en kort forklaring. veldig kort. så forsto at det var noe ang ticsen. men ikke noe mer. jeg ble utrolig nysgjerring. og vurderer å ta kontakt med fastlegen min for å høre. men samtidig, jeg tørr ikke helt. jeg er veldig redd for utredning og undersøkelser av øyne og ansikt. dette er jo pga angst. jeg hater å dra unødig til lege eller noe, fordi jeg da må snakke. ja. snakkeangst eller noe. og det å vite at noen ser på meg observerer meg. gjør så jeg automatisk skjerper meg. og skjuler ticsen veldig godt. og jeg klarer jo ikke å skjule blunkingen. for det blir så ubehagelig. at det rett og slett er umulig. og da blir det alt for mye angst for meg. og det å skulle se på noen i ansiktet/øynene. det går ikke. det har jeg prøvd. men det er klin umulig rett og slett. det å være på sykehuset (ja. det har jeg vært mange ganger), og legen eks skal sjekke refleksen i øynene og slikt. og jeg må se på legen. det skjer aldri. da ser jeg i taket eller noe. og bare det gjør at angsten er så stor at jeg spenner meg utrolig mye. jeg klarer ikke å se på et bilde hvor to mennesker ser hverandre inn i øynene. jeg klarer ikke å se på øynene på en person på et bilde. så ille er det liksom.

derfor vet jeg ikke om jeg faktisk tørr å ta tak i ticsene. pga angsten for øyekontakt. og angsten for å snakke.

Oi det hørtes ganske seriøst ut dette her.. Hvis legen har et brev ang. tourettes så tror jeg at jeg hadde tatt kontakt med fastlegen og fått mer utfyllende svar ang. det... Ta med deg noen.. Jeg hadde alltid meg meg min mor eller evt. andre "autoritets" folk som kunne prate for meg.. Jeg takla ikke å prate om meg selv til andre, og da var det lettere å sitte på siden og la andre ta seg av praten.. Det blir forklart så enkelt som at angsten er for stor, og ødelegger for at du skal få til en slik samtale. Det har alle respekt for innen det feltet. Så prøv ut det, hvis du har mulighet. Jeg skulle ønske du ikke skjems sånn over blunkingen din.. Det er en naturlig ting og mange mennesker har det.. Du er vakker uansett... Legg meg gjerne til som venn om du føler for det:)

takk for at du gidder å svare :)

hvor seriøst vet jeg ikke. for jeg forstår ikke helt hvor det brevet kommer fra. eller forsto at det kommer fra sykehuset. men jeg har jo ikke vært på sykehuset pga det. da måtte de eventuelt ha sendt det med som ekstra når jeg en av gangene/eller flere, vært innlagt pga andre ting. jeg bare forstår ikke hvor det brevet egentlig kommer fra liksom.

ja. jeg burde kanskje ringt og hørt om det skrivet. men ja. det er veldig skummelt.

jeg har desverre ingen å ha med meg. bruker alltid å dra med meg mamma. men jeg snakker ikke med mamma en gang om dette. jeg prøver forsåvidt å glemme det. men det er heller ikke så lett. eller. er vell umulig da. men hun kan heller ikke være med. fordi jeg bor ikke hjemme lengre. og det er for langt for henne å bli med. så jeg må nok klare meg selv når jeg er blitt voksen.

legger deg til :)