Mista min sønn for snart tre år siden.Nå skulle det vel gå framover?er bare sint at tiden går,for jeg sitter igjen.sønnen min ble nitten.Det føles ikke riktig at tiden går.Hvordan skal jeg finne en balanse?og når gjør det mindre vondt?Mindre vondt,så jeg kan glede meg over at han fantes?Jeg tror ikke jeg "dyrker" sorgen heller,jeg gjør hva som forventes ellers i livet.Men denne intense smerta innvendig.. hvordan klarer man å finne en balanse?

Av og til tror jeg det kan ta lang tid før det slutter og gjøre vondt. Jeg har selv opplevd mange tap i mitt liv. Jeg har ikke mistet barn men foreldre som har stått meg veldig nær. Jeg mistet min mor for 7 år siden og det gjør nå mindre vondt. Men det tok hvertfall 4 år før jeg kjente at jeg klarte å leve et "normalt" liv.
Jeg tror at det er viktig å tillate seg å være lei seg, sinna, glad osv. Jeg vet ikke om dette hjalp, men slik at jeg opplevd sorg.

Jeg har en venninne som mistet sønnen sin på 13 år for 3 år siden. Hun sa til meg at hun hadde lest at de første 7 år er de verste, før en liksom kan komme seg videre. men det varierer sikkert litt fra person til person og.

Jeg er en jente som er 21 år. har vært gravid 4 ganger. men jeg mister hver gang, min lege sier dette er helt normalt og ønsker ikke og hjelpe meg for jeg er for ung. Nå siste gangen gikk denne spontanen inn på meg... alle rundt meg er gravide 5 av 7 venner skal ha barn og hun ene har tarmin 2 dager før jeg skulle hatt... I går fikk jeg vite at min søster skal ha barn, jeg klarer ikke og glede meg over det en gang. jeg føler meg gal, men jeg er vel ikke det... er det noen her som bvet hva jeg kan gjøre?

Hei!!
Jeg har ikke mista noen i familien, men for snart 1 og et halvt år siden så mista jeg noen som jeg så veldig opp til selv om jeg ikke kjente denne personen så sørger jeg over henne, hun var alt jeg ville bli, jeg tror at når man mister noen man er veldig glad i så er det alltid en mening med det, de første årene er verst for man går rundt og tenker på personen for hver dag som går, jo flere år som går jo mindre blir sorgen man får bare prøve og tenke på det man hadde til sammen

For meg har det ikke blitt lettere..
Etter snart åtte år, sliter jeg enda ekstremt mye. Jeg mistet min bror, og min onkel tok selvmord i '01. I '05 mistet jeg en god venn. Sorgen dreper meg snart, og jeg har fått hjelp i over et år nå.. Psykologen sier at ting tar tid, og det vet jeg så inderlig godt..

Jeg har selv mistet min far,venninner og andre i nær familie. alt dette begynte for 6år siden.
Det er så vanskelig å komme seg videre etter slike hendelser. men kunsten er å lære seg å leve med det. ikke glemme..