Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

slite i stillhet...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

slite i stillhet...

mai 20 2012 - 19:26
er det flere her som veit de sliter veldig selv, men ikke har fortalt det til familie? jeg sliter en del med forskjellige tinger, noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske. som da vil si tidlig i barneskolealder. jeg begynte å skade meg i en alder av 13 år, etter at jeg hadde vært innlagt. på den tiden viste mamma at jeg sleit, men tviler på at hun viste det var så ille som det egentlig var. hun viste bare noe. også når jeg begynte på videregående og flyttet i håp om å få mange gode venner og begynne med helt blanke ark ettersom jeg ikke kjente noen fra før der, i begynnelsen så gikk det veldig bra. jeg fikk meg venner og koste meg, og fortalte mamma hvor godt jeg hadde det, men mange venner og var lykkelig. men så ble alt snudd igjen, når venner ditchet meg, og jeg ikke hadde det så godt lengre, men det turde jeg ikke fortelle til mamma, for hun var jo så glad på mine vegne. også hadde hun nok å tenke på, så jeg fortalte aldri mamma at det ikke var slik som jeg fortalte det. jeg fortalte mamma masse om forskjellige fine hendelser som skjedde rundt meg, og fikk mamma til å tro at jeg hadde vært med på alt, og at alt bare var helt supert. også begynte jeg på folkehøgskole og det samme skjedde. det ble jo bedre enn det hadde vært, men jeg slet fortsatt veldig med en del ting, og sliter med å få meg virkelig gode venner, fordi jeg ikke klarer å stole på folk og slippe meg helt løs. så jeg fortalte mamma om alt det positive. og fortalte mamma min drømmeverden, slik jeg hadde ønsket at det var og slik det kunne vært om jeg bare hadde gjort noe litt annerledes. iblant så trudde jeg på min drømmeverden selv og trudde at det var slik, men ofte så møtte jeg veggen og innså virkeligheten. (beklager for at det ble veldig rotete).

men alt det som har skjedd om at jeg egentlig ikke har noen virkelig gode venner, men at det er de og meg, slik at jeg blir en ekstra person som står litt utenfor gjengen deres og drømmer meg inn og prøver så godt jeg kan.
alt dette har jeg ikke fortalt mamma eller noen i familien min, at jeg skader meg selv er det heller ingen som vet, eller noen fra folkehøgskolen veit det, og en lærer jeg snakket litt med, men ingen her hjemme, og jeg kommer heller aldri til å fortelle det, fordi jeg ikke tør, og vil ikke at mamma skal vite at jeg sliter, for jeg får ikke til å forklare hva som egentlig er problemet, for jeg veit det ikke en gang selv.

beklager for et rotete og meningsløst innlegg som antagelig ingen skjønte noe av, men måtte bare få det ut.

klem meg ^^
Avatar

Re: slite i stillhet...

mai 26 2012 - 01:12
det jeg håpet på med dette innlegget var egentlig at noen kanskje kunne gi meg noen tips om hvordan jeg kan fortelle det til mamma. det å gå i lang ermed t-skjorte når det er så varmt stemmer ikke, og jeg blir mast på om å ta av meg genseren. og jeg klarer ikke å komme på unnskyldninger. så noen som har en ide på hvordan jeg kan fortelle mamma at jeg faktisk sliter og skader meg selv. (jeg er ikke den som snakker om slikt til noen omtrent, så har veldig vanskelig med å fortelle slikt).
Avatar

Re: slite i stillhet...

mai 26 2012 - 15:38
tusen takk for fint og utfyllende svar gutt-1988. kan legge deg til så kan du skrive til meg når du er her :)
Avatar

Re: slite i stillhet...

mai 27 2012 - 16:42
synes dere det er teit av meg å skrive et brev til mamma å gi det der jeg forteller at jeg skader meg selv, og forteller at det ikke er hennes skyld og litt hvorfor. og forteller henne at jeg ikke ønsker å snakke noe spess om det.
burde jeg egentlig fortalt det direkte til henne? problemet der er at jeg ikke tør å fortelle henne om det face to face, veit ikke om jeg tør å gi henne brevet en gang. men er dritt lei av å måtte skjule arrene/sårene nå når det er sommer og varmt, og jeg klarer ikke å finne på unnskyldninger når mamma spør om hvorfor jeg ikke tar av meg genseren.

synes dere det hørtes teit ut med å sende brev til mamma og fortelle det?
Avatar

Re: slite i stillhet...

mai 27 2012 - 16:48
Nei, syns ikke det er teit i det hele tatt. Det er kanskje lettere det enn å si det face to face. Det er bedre det, enn å ikke di noe. Det er bedre å få det ut, uansett hvordan du gjør det. Tøft av deg å prøve, det er ikke så lett å si sånne ting til foreldrene sine. :)
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 5 2012 - 20:06
takk for fine råd fra dere begge :) har mer eller mindre bestemt meg for å gi brevet til mamma. men må finne riktig tid å gjøre det på. jeg tør egentlig ikke. er livredd for at mamma skal bli sint på meg. og blir hun det så blir alt mange ganger verre enn det det allerede er nå. er jo derfor jeg skader meg blant annet. pga all kranglingen hjemme, og sinnet som er innenfor de 4 veggene i huset. så det må ikke skje.

er det noen her inne som har fortalt det til foreldrene sine. og hvordan de reagerte. ble de sinte, lei seg, redde, eller bare ga deg en stor klem og hjalp deg uten å reagere på en vond måte? kan noen være så snill å gi meg noen råd om hvordan jeg kan si det til henne uten at hun skal bli sint? og noen som kan fortelle hvordan de sa det. og hvordan de da ble møtt av moren/faren sin?
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 8 2012 - 00:06
mangler nå bare å trykke send så har mamma fått en lang e-post fra meg,og veit mer om meg enn hun har gjort før, men er vist vanskelig å trykke på den -.-
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 8 2012 - 00:40
tok meg flere dager og snde meldingen.. men nå er det gjort og jeg er mer nervøs enn noen gang. ønsk meg lykke til da, så får jeg bare håpe at det løser seg...

får liksom følelsen av at alt er så mye mer alvorlig nå etter at jeg sende meldingen enn før. for nå veit mamma det snart. og det er en rar og fæl tanke. å dele slikt med en som står meg veldig nær, og som jeg er redd for at skal bli sur på meg. håper hun tar det med fatning og at alt ordner seg etter hvert.

Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 8 2012 - 07:25
lykke til, ja! Og hvis moren din blir sur/sint for dette, så sier det mer om henne enn om deg. Hun bør jo forstå at du gjør det du gjør fordi du er fortvila, så jeg håper jo heller at hun setter seg ned med deg og lar deg prate og fortelle, så du kan få ting ut, og hun kan forstå deg og skaffe deg hjelp.
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 8 2012 - 21:23
Lykke til!

Man skader ikke seg sjøl fordi man kjeder seg, eller for å skrike på oppmerksomhet. Man gjør det fordi man har skikkelig vondt dypt der inne i sjela.

Jeg har også ei lang historie med sjølskading, og etter hvert har det gått greit i forhold til familien. Litt startvansker var det jo da de fant det ut, men etter det kom mer forskning og slikt på det fikk de litt annerledes syn på det - gadd å høre på meg. I starten var det nok et stort sjokk for dem, og den første konfrontasjonen ble tøff. Likevel var det absolutt verdt det på sikt!

Synes du er kjempetøff som gjør det du gjør, igjen virkelig lykke til!
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 9 2012 - 23:10
tusen takk for fine svar alle sammen :) jeg har nå sendt mamma brevet, det ble nesten 2 dataskrevne sider. mamma har lest det og veit nå om dette. hun ble heldigvis ikke sur på meg, hu sa at hun bare ble redd og lei seg for det. og sa at hun kunne hjelpe meg og skaffe hjelp.

det er på en måte veldig godt å endelig få sagt det, men samtidig veldig rart, fordi hun veit liksom en ny ting om meg, og tenker kanskje en del på det og slik. men får håpe det går bra ;)
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 19 2012 - 22:53
mamma har snakket med en psykiatrisk sykepleier (etter mitt ønske). også skal jeg snakke med henne på torsdag. gruer meg så fryktelig. tenker på det hele tiden. og er redd for at jeg ikke får sagt noen ting. mamma skal være med meg. men veit ikke om jeg er glad eller ikke for det. jeg gruer meg. hva om jeg ikke får sagt noen ting? noen som kan fortelle hvordan første samtale med lege/psykiatrisk sykepleier, psykolog eller hva dere gikk til var? hva du sa, og hva den andre sa. jeg veit jo at hun ønsker å høre hva som ikke er så greit å sånne tinger. men ingen som kunne fortalt det i litt mere detaljer?

hater slikt...
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 20 2012 - 17:08
tusen takk for et fint og utfyllende svar :) har tenkt masse på det, og at det kan ikke være så vanskelig. men når jeg har prøvd å snakke med noen før, så har jeg ikke klart å sagt noe. skammer meg liksom over at jeg har problemer kanskje (veit jeg ikke skal gjøre det, men lettere sagt enn gjort). også har jeg liksom ikke ord for hva jeg egentlig føler og hvordan det er. for det meste er vell kanskje i tankene mine. og jeg får ikke til å fortelle hva som egentlig er galt, når ejg har prøvd å fortalt det til meg selv, så høres det ut som om det ikke er noe problem, fordi det er umulig å sette ord på tankene. men jeg veit jo selv at det er noe som ikke stemmer. det høres så lett ut for alle andre. de setter seg bare og forteller om hvordan det er og hva som har skjedd. og hvorfor. mens terapauten sitter og hører på. men jeg har aldri klart før å sitte å fortelle hvordan det er og hva som har skjedd. jeg får meg bare ikke til å fortelle det. aner ikke hvorfor. jeg må liksom få spørsmål om jeg skal klare å snakke litt. det har kanskje blitt en type ond sirkel det med snakkingen. for når jeg var yngre så var jeg så redd for konsekvensene (kanskje det var tvangstanker). så jeg var sikker på at om jeg fortalte et til noen, så ble jeg satt i fosterhjem og kanskje aldri fikk møte familien min igjen. slike tanker hadde jeg hele tiden. så jeg fortalte aldri noe til noen. og de tankene henger igjen litt enda. jeg veit jo at jeg aldri blir satt i fosterhjem (er tross alt 20 år og for gamlle). men det er liksom tanker som hva viss, tenk om, hva skjer..... og masse slikt hele tiden. aner ikke hvordan jeg skal få til og fortelle ting. derfor gruer jeg meg antagelig.

men tusen takk for utfyllende svar :)
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 21 2012 - 17:13
du skriver at du var redd for å bli satt i fosterhjem, da var det antakelig noe som skjedde hjemme som ikke var så bra. Så nå har du allerede antydet det, og mange terapeuter er flinke til å stille spørsmål og ane litt hvor landet ligger.....du er jo flink til å sette ord på det du føler og tenker her, iallfall, så du klarer det sikkert hos terapeuten også. Men jeg forstår jo det der med å skamme seg over ting, da. Så ikke begynn med "det verste" med en gang, kanskje , men noe som ikke koster altfor mye å fortelle, så tar du det gradvis.....
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 21 2012 - 17:38
ja det var desverre veldig mye som skjedde hjemme. som ikke var like bra. men samtidig var jeg utrolig glade i de. og det var vell det som stoppet meg. bare det ikke hadde vært for all kranglingen (på veldig høyt nivå til tider), så hadde vi vært en veldig superbra familie.

har nå vært til min første samtale, som gikk helt OK. hun var veldig koselig, og stilte masse spørsmål (noe som jeg er glad for da det er lettere å fortelle ting). og selv om jeg ikke snakket så mye selv, så var det greit. hun var også veldig opptatt av at alt jeg sa ikke kom utenfor rommet, hun hadde taushetsplikt og slik, selv ovenfor mamma (noe jeg da viste fra før, men var godt å høre det fra henne også). fikk til og med fortalt at jeg skader meg selv, eller hun spurte da. så da svarte jeg som sant var, at jeg gjorde det litt. hun fikk også brevet jeg hadde skrevet til mamma som hun skal få lese til neste gang. så jeg skal tilbake igjen om 2 uker ca (hun har ferie neste uke, også skal jeg bort neste der igjen). noe jeg trur jeg ser fram til, men samtidig så blir det nok noen nerver før neste gang også. men kanskje ikke så mange og på samme måte ? :) tusen takk for all støtten fra dere alle her, det har vært kjempefint og luftet tankene mine og fått tips fra dere her :)
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 21 2012 - 22:23
høres veldig bra ut med den terapeuten du har kommet til, og det høres lurt ut at du gav brevet til henne. Du er nok godt i gang nå.....
Avatar

Re: slite i stillhet...

juni 22 2012 - 10:58
ja er glad jeg fikk henne :)

ja håper det. skal i utgangspunktet snakke med henne en gang i uken, men ettersom hun har ferie neste uke, og jeg skal bort uka etter der. så blir det nå 2 uker til neste gang, men så blir det vell en gang i uka :)
Til forsiden