Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

skremte meg selv godt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

skremte meg selv godt

juni 24 2014 - 14:06
huff. i går skremte jeg meg selv veldig. jeg satt på badet å skadet meg, Det er ikke noe nytt. det skjer ofte. og har vell klippekort hos legevakta. men i går var det skremmende. det tok ikke mange minuttene før jeg satt der med et kutt. og jeg trudde heltærlig ikke at jeg var i stand til noe sånt. jeg har aldri sett et sånn kutt i virkeligheten, med mine øyne (bare tv). så legevakta ble det. det i seg selv er ydmykende. og det gjorde det ikke lettere å bli møtt dårlig av lege og sykepleier. kuttet ble sydd dårlig, og ikke lukket ordentlig. samt at sykepleieren nektet å la meg få taxi hjem (hadde fåtttaxi dit), fordi det ikke var noen medisinsk grunn for det. så jeg måtte gå flere km midt på natta hjem igjen. fordi jeg ikke hadde råd til taxi. kuttet var så ille at legen ble litt målløs. og sa på slutten "du må slutte å skade nå. du har ikke mye hud igjen på armene."

men det jeg ikke skjønner er, dette burde skremme vannet av meg, og det gjorde egentlig det. det er så blandete følelser. fordi jeg ble skremt, på en måte, samtidig som det trigget meg noe voldsomt. det fikk bare lysten til å øke masse til å fortsette.

hvorfor er det slik? hvorfor blir jeg ikke redd nok til å stoppe. hva skal til for å skremme meg vekk fra å skade meg? jeg kjenner jeg egentlig er lei, etter år med skading. men samtidig. jeg klarer ikke å slutte. for ingen kutt hittil har klart å skremme meg vekk fra det. og ingen klarer å hjelpe meg til å slutte, ingen klarer å hjelpe meg å finne andre måter å takle smerten på. og tru meg. jeg har prøvd. alt jeg har kommet på. jobbet med det lenge, før jeg egentlig ga opp. det var alt fra avledning, til uarlige smertefulle ting, som å holde i isbiter, dyppe hode i vann og slike ting. strikk rundt håndleddet er ikke min greie (jeg er nemlig ikke ute etter direkte smerten i kutta). det å se en serie, gå tur. gjøre noe produktivt, vaske, rydde. ingenting slikt får meg til å miste skadetrangen. den bare øker mer og mer, eller kommer hoppende tilbake med dobbelt styrke etterpå.
og det er ikke noe vits i å få meg til å se fremover. og si at jeg ikke ønsker disse arrene i fremtiden. for den tiden er over. jeg ser ingen fremtid. samtidig som arrene allerede er der. jeg har prøvd å tenkt slikt mange ganger. men går ikke.

jeg er litt rådvill, og føler alle gir meg opp. hvorfor skremmer ingenting meg vekk fra dette helvette?

beklager om at dette var et triggende innlegg. men jeg trengte bare å få det ut. jeg er lei nå.
Avatar

Selvskading

juni 26 2014 - 01:53
Hei.

Jeg har trua på deg - og la deg til.

Jeg har ikke kuttet meg selv noen gang. Men kanskje du kan prøve å forklare meg noe om hva som skjer i deg rett før du drives til dette?!

Leger og sykepleiere er bare leger og sykepleiere. Hvis de ikke har annet å si enn "slutt", så må man bare prøve å tilgi dem. Da vet de kanskje ikke så mye om temaet?! Og uansett har de kanskje bare prøvd sitt beste?!
Avatar

hei

juni 26 2014 - 15:21
skal godta deg :)

takk for fine ord. det er nok sant. de prøver nok bare sitt beste når de ber meg slutte. men de har nok ikke så mye kunnskap. for de vet virkelig ikke hva de skal si.det merker jeg når de prøver å sinoe smart.

er fint å høre at du ikke har prøvd selvskading. anbefaler ingen å prøve det. for det i seg selv er et helvette.og en avhengihet som er enormt vanskelig åkomme ut av. og det gjør bare alt værre enn bedre. sånnegentlig.
Avatar

Du kan klare det

juni 26 2014 - 17:17
Hei
Leste innlegget ditt og kjente igjen endel av det du skriver om, jeg selvskadet meg mye før nesten hver dag. Jeg skjønner godt at strikk og isbiter ikke fungerer for det er en spesiell ro man får etter å ha skadet seg. Når det er sakt så kan man klare å slutte men man må virkelig ville det innerst inne. Det er kjempe vanskelig og kjempe tøft fordi man blir på en måte avhengig. Jeg klarte å slutte ett helt år, jeg har begynt litt igjen for et par måneder siden men målet er ett år til uten å skade seg. Uansett hvor lang tid man har klart å slutte så tror jeg det kommer dager der fristelsen blir stor igjen. Ønsker deg lykke til og legg meg gjere til som venn om du ønsker det :) det er opp til deg.
Avatar

hei

juni 26 2014 - 19:41
leit å høre at du kjenner deg igjen. ja. det er vell slik. skal en klare å slutte. så må en virkelig ville det.og der er nok ikke jeg enda. selv om alle trur det. fordi alle maser på meg om selvskadingen.

det sies at strikk og isbiter og det skal gi samme type endorfiner (eller hva søren det heter), som det selvskading gjør. det er vist en ufarlig smerte. men det funker ikke på meg. fordi jeg ikke er ute direkte etter smerten. for meg kunne det godt vært smertefritt liksom.er selve sårene og det som er meg liksom.så da funker det jo overhode ikke.

håper du klarer å slutte snart igjen.og et år er jo bra. håper du klarer å slutte helt etterhvert:)

legger deg til :)
Til forsiden