Det et noe som går over meg. Det må jo bare bety at livet mitt skal være slik. Men problemet er at jeg ikke ønsker å ha det slik. Det bryter bare en allerede nedbrutt jente enda mer. Problemet er at når jeg planlegger en ting. Så går det alltid rett vest. Skal jeg dra på besøk til noen som bor litt langt unna på eger initiativ. Og jeg må ta buss eller dly eller noe. Så blir det bare rot. Angst for reisen i mange dager før jeg drar. Om jeg i det heletatt kommer så langt å få bestilt bilett. Ofte så går ikke det eller. Jeg har sluttet å glede meg til ting. For da gjør ikke nederlaget for at ting gikk i vasken. Så vondt. Ofte så er det den andre som klarer å rote det til. Og må avlyse. Jeg smiler alltid og sier at det går greit. Men det smilet er bare en maske. Det at noen avlyser. Gjør så vondt. Og når jeg er alene da så gråter jeg. Om ikke den andre har funnet noen grunn til å avlyse. Eller jeg skal gjøre noe som bare er for meg. Blir jeg enten for sein med å bestille bilett. Eller noe psykisk for min del tar knekken på meg. Og alt går i vasken. Dette var det nok ingen slm skjønte.men jeg måtte bare få det ut. Jeg er så frustrert.