Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

noen som har opplevd dette?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

noen som har opplevd dette?

okt 14 2013 - 15:56
jeg har hele tiden slitt masse med å snakke om meg selv. går OK å skrive. ikke greit. men OK. men det å skulle bruke stemmen å snakke. og da mener jeg ikke at jeg kjenner angsten når jeg snakker, men snakker. da mener jeg at alt sperres. jeg får ikke frem noen ord. om jeg prøver å si noe, så begynner jeg å stamme voldsomt. snakke raskt, lavt, og stemmen svikter meg helt. som om jeg skulle vært i stemmeskifte. men det er jeg jo ikke. jeg er jo ei jente på 21 år. jeg går til behandler 2 ganger i uka akkurat nå, pga utrolig masse psykiske problemer om alt mulig rart. og etter at jeg skrev et ark, og lot behandleren min lese, hvor det sto litt om min situasjon. så stoppet det seg enda mer opp. og nå er det jeg sier på timene ja, nei, vet ikke, kanskje. sånn nesten bokstavelig kun det jeg sier. det er snakk om ett, toppen to ord jeg klarer å få ut av meg om gangen. om det er ikke mange av de iløpet av timen. jeg har store problemer med å holde meg tilstede (psykisk), så jeg ikke forsvinner inn i min egen verden, hvor ingen får kontakt med meg. ingen vet at jeg kan forsvinne inn i min egne verden, og ikke mulig å få kontakt med meg. for jeg har klart å holdt fast så godt, at det ikke har skjedd. men ja. vakke det jeg skulle skrive om nå. men det som er så kipt. er at jeg hadde klart etter flere måneder, å si litt mer enn normalt. jeg klarte så vidt å si noen setninger iløpet av timen. altså korte setninger. har aldri klart å tatt initiativet til å prate. men ihvertfall svart litt mer konkret enn ja, nei, kanskje, vet ikke. men problemet. etter at jeg skrev det arket, å lot hun lese det. sto svært lite, og kort om noen få ting som plaget meg akkurat da. og jeg klarte å gi det, fordi jeg tenkte at hun ikke ville bry seg så hardt. det sto jo ikke noe ille på det tenkte jeg. det jeg så som den værste delen (suicidale tanker), viste hun jo om. så hvorfor skulle hun reagere så kraftig. har jo skrevet værre ting til andre før, uten å fått noen reaksjon. av den grunnen, så klarte jeg å gi arket. men det som skjedde, var at behandleren min reagerte kraftigere enn jeg trudde. og ønsket å ha samtaler 2 ganger i uken, og ikke bare 1. som det var på den tiden. og hun virket oppriktig bekymret. og det skremte meg. og siden. har jeg ikke klart å snakke stort. enda værre enn noen gang. og jeg vet at jeg har noe jeg skulle ha snakket med henne om, og skrev faktisk et ark i går om det. og tenkte på om jeg skulle ta det med. men klarer ikke. er livredd for hennes reaksjon. faktisk. det at hun tok det så alvorlig, jeg har jo alltid ønsket at noen skulle ta meg på alvor. for det er det ingen som har gjort før. jeg kan si til hvem som helst nesten i helsevesenet, at jeg skal ta livet mitt (jepp. har gjort det noen ganger både på legevakta, somatisk sykehus etter overdose, og psykiatrisk akuttmottak, for så å bli sendt rett hjem). men nå, når noen faktisk tok meg på alvor. så skremte det livet av meg. og fikk meg til å ikke klare å si noen ting igjen lengre. starte helt på skrash igjen med snakkinga.

noen andre som sliter så mye med å snakke. grue seg til å komme dit, ikke se på behandleren sin, bare se ned i bakken, på beina sine. spenne alle muskler i hele kroppen. skjelve. og virkelig ikke klare å snakke. og da mener jeg ikke klare å si mer enn noen få ord om gangen. sjeldent. og det etter flere måneder med behandleren sin? ta gjærne kontakt med meg, og fortell. føler meg nemlig ekstremt ensom om det. for mange sier at de ikke snakker noe særlig, og har vansker med det. men slik de forklarer situasjonen, så har de en samtale seg i mellom, og begge snakker, og vedkommende tar inititativ til hva de skal snakke om. mens i mitt tilfelle, så er det behandleren min som snakker, og jeg svarer ekstremt kort, og ltie konkret. og jeg aldri tar initiativet til samtaler. andre som har det slik? eller er jeg den eneste her i verden?
Avatar

Yup

okt 15 2013 - 05:16
Nei du er ikke den eneste, du har beskrevet så å si nøyaktig hvordan jeg har det.

Jeg går til behandling for psykiske problemer (1-2 ganger i uken), og skriver heller ned det jeg ønsker og si, siden jeg ikke klarer å konstruere setninger med så mye mening når jeg er der lissom. Og ofte når jeg må svare på noe der og da så får jeg bare ut biter av hva jeg ønsker å si, og noen ganger hvis jeg prøver for hardt så starter jeg bare å stamme. Det er veldig krevende og holde meg til stede når jeg er der også. Det er ikke fullt så lett og gi fra meg det jeg har skrevet, så jeg kan absolutt forstå hvordan det skremmer deg. Noen av de arkene jeg har gitt fra meg har jeg sett en skarp reaksjon fra han, som ga meg… heller ubehagelige følelser. Han jeg snakker med har i måneder prøvd å overtale meg til å legge meg inn, men… det… virker mer skremmende enn graven. Det er alltid behandleren min som snakker, og jeg kommer med korte svar som somoftest tar en stund og få ut.

Godt og vite jeg ikke er den eneste.
Avatar

hei

okt 22 2013 - 09:40
Leit å høre at det er så vanskelig for deg også. Det er virkelig ingen god følelse. Delv har min behandler sagt at jeg er utrolig mye mer annspent enn de fleste andre. Fordi jeg spennende alle muskler i kroppen. Og ofte sitter jeg å skjelver å bruker masse energi på å skjule det. Du skriver at behandleren din prøver å overtale deg til en innleggelse? Hvorfor synes du det høres skummelt ut? Kan jeg spørre hva som gjør at behandleren din ønsker deg innlagt? Hva slags problemområde liksom? Trenger ikke svare om du ikke vil. Sliter nemlig med det motsatte. Har ofte vært innlagt på akutt psyk. Og er meget lei av det. Og sagt at jeg ønsker å prøve en lengre planlagt innleggelse for å se om det kan hjelpe. Da får jeg også mer trening . Og blir på en måte litt tvunget til å snakke. Men jeg blir alltid blankt avvist om jeg foreslår det. Og får beskjed om at det vil gjøre meg sykere. Men hvordan kan noen vite det når jeg aldri har fått prøvd? Greit . Det er forsket på.og at flertallet ikke har fått hjelp via innleggelse. Men jeg vet også noen som har fått hjelp av det. Og jeg trudde alle skulle bli behandlet individuellt. Men jeg føler ikke at jeg blir det. "Du sliter med det og det. Og derfor hjelper ikke det fordi de andre med samme problemstilling. Ihvertfall noen av de ikke har hatt hjelp av det" setter de ikke da alle under en kam? Jeg trudde det var slik at pasientene skulle få si det de mente. Og ha innvirkning på behandlingen og bli hørt. Men selv føler jeg at jeg ikke blir hørt. For hver gang jeg sier noe. Så blir det helt avvist på en vond måte. Det blir liksom aldri hørt. Føler de har litt en holdning som dette "du er pasient. Du vet ingenting. Jeg er behandler. Jeg vet" slik er omtrent alle jeg møter. Og ingen vil høre på meg. Så om noen nå spør meg hva jeg ønsker sier jeg bare vet ikke. Fordi alle har tatt i fra meg motet til å wi hva jeg ønsker og mener. Og alle har tatt frameg mine meninger.
Til forsiden