Jeg har mye sinne i meg. Hele tiden. Det tærer på krefter. Jeg er i en konflikt med ett familiemedlem. Jeg føler meg ikke sett eller hørt. Jeg er voksen nå, jeg prøver å overbevise meg selv at det ikke er galt å være meg, å ønske det jeg ønsker, å tenke mine tanker. Mitt familiemedlems oppførsel gjør at jeg føler meg ikke respektert. Det er en riktig måte å te seg, ifølge den andre parten, og det er noe jeg tydeligvis ikke er i stand til.

Jeg ønsker ikke lenger å være redd for at det jeg gjør er galt, at mine tanker og synspunkt er feil. Jeg ønsker jeg ikke brydde meg lenger, jeg overbeviser meg selv at det er slik men når det gjør så vont inni meg så vet jeg at jeg lyver for meg selv. Jeg ønsker ikke å leve slik lenger. Jeg ønsker ikke å leve.

I går var det spesielt ille. Slike konfrontasjoner minner meg på hvorfor det er lengre og lengre mellom hver gang jeg drar hjem. Jeg kjenner at tårene ligger rett bak øynene men jeg gjør mitt beste å holde dem inne. Denne personen skal ikke vinne over meg lenger, denne personen har ikke lenger slik makt over meg. Igjen, jeg vet at jeg lyver for meg selv. Det er bare et spørsmål om tid på når jeg lar det flomme. Det er bare et spørsmål om tid på når jeg igjen står med en skalpell over en pulsåre og ønsker at livet var borte.

Jeg veksler mellom et ønske om å ikke eksistere og en sann glede over å være i live. Denne personen er en gift som får meg til å ønske meg vekk fra det vakre jeg ser i hverdagen.

Det er ganske patetisk. Hvordan jeg skylder min egen tristhet og smerte på en annen. Jeg er mitt eget menneske med den eneste kontrollen på mitt liv. Det er feigt å skylde på en annen slik jeg gjør, skammelig.

Jeg har ingen spørsmål. Jeg ønsket bare å (nesten) si høyt et par tanker.

Man skal ikke la andre få så mye kontroll over en selv, men det er vel vanskelig å la det være og i enkelte tilfeller. Det er leit å lese at dette får deg til å ønske vekk livet ditt når det å leve er noe man skal kunne nyte å være tilfredsstilt med.

Jeg håper du har noen å snakke med på ordentlig og eller at du er i stand til å skaffe deg noen å snakke med som du stoler på.

"Jeg veksler mellom et ønske om å ikke eksistere og en sann glede over å være i live." - Hørtes nesten ut som du kunne være bipolar akkurat der, men hvis denne personen er så ille at du ønsker deg selv død så må du jo kutte kontakten. Det er ditt liv, det er dine valg, og livet er for kort til at du skal la noen andre bestemme over deg. Håper du ikke tar selvmord, og det høres ut som den personen ville "vunnet" om du gjorde det. Håper du tar kontakt med psykolog, om du ikke har gjort det allerede. En psykolog kunne sikkert hjelpe deg med å distansere deg fra denne personen.