Da er so tungt, her sitt eg fanga i denna dype brønnen igjen.. Akkurat no, føla eg meg veldig fanget nedi her, på ein måte eg ikkje heilt klara å beskriva. Da gjer vondt, føla meg ikkje bra... Tankar, følelsar av ting og hendelsar so har hendt, som eg sterkt skulle vore foruten og ha opplevd. Eg føla so mykje, huskar so mykje, da kan liksom ikkje gløymast.
Mange seie at da ikkje er min feil, men hos meg so strittar alt i mot, mine følelsar seie nåke heilt anna. Eg har menneskar eg kan prate med, da veit eg og alt har eg sagt mykje, men nåken gonger so er eg faktisk redd for å sei ting, ting eg har blitt utsatt for...
Eg tenkar at da er ting eg ønsker eg kunne sagt, men er redd for at da er ting andre ikkje vil høyra, sjøl i terapitimane mine slitar eg med da... Da berre blir forvanskelig... Av og te sitt eg klar med telefonen for å ringe, fordi eg på ein måte blir redd meg sjøl og mine tankar, men eg er for feig te å ringe... Eg føla, eg virkelig ikkje er verd da uansett..

Da e en del innerst i det indre som er vanskelig å få ut. Den kan jeg faktisk relatere ganske så godt til. En kan på et vis merke at ting blir tatt mer og mer alvorlig, og det kjennes ut som at det tegnes opp en grense når man kommer lengre inn i ting. Dog er det en lengten der til å kunne ta noen med helt til det innerste indre, få se alt og få lagt det frem i lys så det ikke lenger blir noe som sitter fast i dypet av en selv.

På mange måter handler det om frykten igjen. Frykten for hva som vil skje dersom man er fullstendig ærlig på alle måter. Det tar tid å komme dit, og det krever en enorm tillit. Den største biten er tilliten til en selv. At du er god nok og at du er verdifull. Ikke for andre, men for deg selv. Du har all den styrken du trenger om du velger å se det. Ikke minst om du velger å bruke den.

Jeg tror du kommer frem mot der du trenger å være. Det er en prosess som tar litt tid. For min egen del så bærer jeg på ganske mye som jeg ikke kan dele med hvemsomhelst. Jeg hadde mye også jeg ville ta frem i terapi, men da begynte dem å ta litt av når jeg kom inn på litt "tyngre" ting. Så jeg følte vel på mange måter at en ikke kunne være helt ærlig. Det ble farlig liksom. Jeg følte meg ikke trygg på hva som kom til å skje og lullen tok helt av med å dra inn katastrofetanker i det hele.

Nå er jeg vel egentlig mye tryggere på meg selv. Jeg vet mer hvor jeg er og ikke minst hvem jeg er. Jeg føler meg ikke lenger ødelagt. Jeg føler meg annerledes kanskje, men på en god måte. Det er litt vanskelig å stå utenfor normen, men det er hva man trenger ofte, fordi normen ikke tegner et bilde av annet enn en kunstig virkelighet som en ikke kan eksistere i med mindre man kutter vekk store deler av seg selv. Det handler om et inautentisk liv å følge normen 100%. Jeg sier ikke at det er feil med normer, det er bare et vesentlig problem når en får avkortet egne uttrykk fordi ting skal gjøres på en bestemt måte.

I mang en sammenheng kan en spore problemer tilbake til identiteter og illusjoner. Den største illusjonen er livet selv. Det blir på mange måter som en dårlig vits. Dog er det en erfaring, og i det øyemed så vil en kunne hente mye bra selv fra dette bare ved å innse hva som er hva. Den biten er dog ganske drøy og kan ta lang tid å forstå. Selv om man i dypet av seg selv vet.

Jeg håper du finner igjen stigen din og at du kan klatre opp og se mer av lyset som finnes rundt deg også.

som heter eget ansvar ved behandling. Vi kan ikke forvente å få den hjelpen vi behøver om vi ikke står på selv å gjør vårt ytterste. Behandlere kan bare støtte og lede, selve jobber gjør vi selv. Så om ønsket er å få det bedre så må man nok snu litt på det å innse eget ansvar for egen helse.

Det er ikke lett men det er mye i det at man må være frisk for å være syk.