hei..!!
Jeg er en ung jente som har sitti å lest gjennom en del innlegg her og kjenner meg så innmari godt igjen..

Jeg sliter på så og si alle sider i livet mitt..
Psyken, økonomien, "meg selv" (kroppen), skole, jobb, venner og forhold generelt.

Jeg har prøvd lenge å få orden på ting, men uansett hva jeg gjør så føler jeg at jeg står på samme plass.
at jeg ikke klarer noen ting.. og energien min til å fortsette å prøve er så og si tom..

får hjelp økonomisk av sosialen og nav, og psykisk av psykolog. men det hjelper ikke.. den siste tiden har det bare blitt værre..
Jeg er veldig nær ved å gi opp og har ikke peiling på hva jeg skal gjøre nå..
jeg tenkte jeg kunne skrive her og se om noen her har noe forslag, for jeg står fast nå.. ingenting jeg har gjort hjelper..

Jeg føler med deg, er nær ved å gi opp selv...
kanskje vi kan dele noen ord med hverandre.
Jeg har så mye og si men samtidig så lite.. det er hvordan jeg føler meg.
Lost !

jepp.. nettop det jeg mener oxo.. føler meg helt lost.. asosial og sliter med det meste.. jeg vet jeg er psykisk sterk men begynner å bli dritt lei..hva er det som tynger deg.?

Det er så mye som tynger meg, då vanskelig å sette ord på alt.. men hovedsakelig det verste er at jeg er min største fiende. Jeg har dømt meg selv i all evighet til å ikke lykkes som menneske og jeg opplever en enorm og sterk tvang til å faktisk tro på det. Jeg føler meg splittet, samtidig som jeg vet at jeg lider av "Borderline" og har mange, alvorlige tvangslidelser. En av de største tvangstankene omfatter netopp det at jeg
tror at jeg med vilje påfører meg disse tanken/skadene.. Jeg styres så sterkt av tankene som sier: du vil ikke ha det bra du.. Du gjør jo stikk motsatt av det du "vil". Gjør det slutt med kjæresten osv.. fordi du ikke orker å føle uroen som oppstår i deg i forholdet... når du egentlig bare vil ha han...
Alle sånne tanker invanderer meg!!!! Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger...

skjønner hva du mener.. er veldig flink til å ødelegge for meg selv jeg oxo.. jeg vet hva jeg vil, men gjør motsatt.. innimellom så lurer jeg på om jeg er avhengig av å IKKE ha det bra.. virker hvertfall sånn med tanke på at jeg alltid "fucker opp" for meg selv.. de fleste jeg kjenner sier jeg må lære meg til å styre det.. men de har ikke vært i situasjonen selv så jeg føler at de har ikke peiling på hva de snakker om.. De aner ikke hvor slitsomt det er å ha det sånn.. og hvor ofte vi som har det sånn må overtale oss selv til å ikke gi opp.. har flere av vennene mine som klager på at jeg er så "asosial" for tiden, de skjønner ikke at jeg trenger tid til å fikse opp i ting og at det hjelper mer å snakke med noen som har vært, eller går gjennom det samme nå.. mener ikke å være slem mot folk og sånn når jeg sier de ikke forstår, de kan forstå noe.. men de står ikke i det selv og vet ikke hvor vanskelig det er.. jeg forteller ikke foreldrene mine engang nøyaktig hvor vanskelig jeg har det, er vel vandt til å sette opp et "alt går bare fint med meg" uttrykk.. :S

Hvis du tenker til bake på alle di andre gangene du har vært nær ved å gi opp, hva har fått deg til å fortsette. Og hvis du ikke husker disse gangene, da må det jo virkelig være vært å fortsette?! Stå på, også dette gjør deg sterk, selv hvor tungt, håpløst, slitsomt, meningsløst, elendig det føles nå.

Føler vi to tenker veldig likt altså...
Jeg også føler for å prate med andre som kjenne til problemet enn å henge med venner som ikke har sjangs til å faktisk forstå meg. De tror kanskje de gjør det, med fakta er at de ikke er i nærheten engang. Jeg tror man må være rammet av samme tankemønster som meg for å forstå hvor sykt slitsomt det er, som du sier å være avhengig av å fucke opp for seg selv. Er sånn jeg også føler det. Har du lyst å maile litt sånn med tanke på litt mer privat prat foresten? Isåfall kan du gi meg din epost så kan jeg maile deg om du vil..

jeg har lagt inn mail adressen 2 ganger nå men den blir sletta.. så får vel ikke legge den ut her.. :S

http://www.sidetmedord.no/forum/regler_for_bruk_av_forum

Mvh
Si det med ord

Ja jeg leste gjennom regelverket nå nettopp. Men jeg fatter ikke hvorfor man ikke får lov til å kontakte andre direkte..
Hele poenget med at man deler sine problemer med andre, bør jo være at man kan komme i kontakt med likesinnede og bli kjent osv... Så jeg begriper ikke hvorfor det ikke er lov å legge ut feks sin epost el. Fatter ikke!
Hvordan skal jeg kunne bli kjent med deg da??

hmmm.. må jo finnes en eller annen måte.. noe forslag.?

Hva om vi møtes på nettby eller en ligende side? Men en har vel ikke lov til å si det eventuelle nicket sitt her engang vel...

vet ikke går ann å prøve hvertfall.. :)

Hei,
Jeg synes det er trist å lese at du er nær ved å gi opp og vil heller anbefale deg å ta kontakt med fastlege. Forklar han hvordan du har og være ærlig, dette er vitkig for at fastlegen skal kunne vurdere deg på rett grunnlag. Det er ikke riktig at du skal gå med disse tankene selv og slite, for det finnes hjelp der ute.
Stå på:)

Hva skulle det hjelpe å snakke med fastlegen teamingos.? han vet allerede hvordan jeg har det.. og jeg går fast til psykolog.. men alt går likevel fortsatt til helvete..

Kansje det er på tide at legen vurderer din sak på nytt og finner tilbud som er bedre. Selv om du går til psykolog, er det ikke sagt at det er det rette og det finnes mange gode tilbud. Om psykologen er dyktig er en annen sak og de har forskjellige metoder.
Jeg har vært hos mange og kjenner selv fort om det er noe for meg, men det er viktig å gi det en real sjanse.
Jeg vet jo ikke hva du sliter med, men å gi opp er ikke noen god løsning. Tro meg! Jeg har prøvd å ta mitt eget liv, men greidde ikke det heller og de bare pumpa opp alle god sakene.
Nå idag ser jeg annerledes på saken.
Det er en lang vei tilbake og flere hinder dukker opp etter hvert, så det er viktig med rett behandling på rett sted.

Gi faan ikke opp, for du er alt for verdifull!
Dette skrev en god venn til meg og vi alle er verdifulle på en eller annen måte. Jeg skjønner det kan være vanskelig å se det bestandig.


Om du er veldig nær ved å gi opp, må heller bli lagt inn ved en døgnhet og få hjelp derfra.
Jeg bor selv nå på en døgnenhet og angrer ikke på dette, for dette har hjulpet meg. Jeg har stått på tynn is og merket at det tar tid å bygge den opp igjen. Jeg fikk utvidet mitt opphold, pga jeg stoler ikke på meg selv og trenger et proft nettverk når jeg flytter ut. Oppfølging er et stikkord, som er viktig.

Stå på og gi faan ikke opp!

Lykke til:)

Ingos.)

Hei Butterfly88!
Jeg synes det var trist å lese om hvor vanskelig du har det nå.

Du sier du får penger av nav. Da lurte jeg på om du har noe du virkelig VIL gjøre i livet ditt? En drømmejobb? Det hjelper ikke alltid så mye på situasjonen å gå hjemme. Det kan være lurt å ha noen mål å strekke seg etter, om det så bare er noen små mål. Kanskje du har noen hobbyer du kan begynne med? Eller kanskje det er noen hverdagslige ting du synes er koselig, for eksempel å gå på kafé eller kino? En annen ting som kan være lurt å vurdere er å frivillig arbeid. Du kan bli støttekontakt, eller du kan kontakte din lokale Røde Kors. De har mange forskjellige aktiviteter du kan hjelpe til med. Uansett, det er nok lurt for deg å ha noe meningsfylt å fylle hverdagen med når du er så langt nede. Jeg håper du kan ta dette opp med psykologen din, og del gjerne dine drømmer, håp og interesser med oss her på forumet også! Lykke til.

Sor oppmuntringsklem fra Smørblomst :-)

Jeg føler med deg. Jeg går til psykolog nå, og synes det er vanskelig å sette ord på ting. Må nesten tvinge meg selv til å snakke, men når jeg er alene så kommer alt strømmende på. Alle minner, alle følelser, ja alt dukker opp på samme tid. Psykologen min tror jeg har det bedre enn jeg har det. Klarer ikke å få ut følelsene. De sitter fast og jeg er redd for å bryte sammen. Når bussen er full får jeg panikk og angst. Dersom jeg ikke vet hvem jeg skal sitte med på studiestedet mitt, så kjenner jeg på panikken.

Jeg har opplevd alt fra mobbing, ulykkelig forelskelse, voldtekt og nå er jeg forelsket i noen jeg ikke er gift med. Jeg har altså nettopp giftet meg. Tanken på sex med han er helt uaktuell og jeg føler meg mye nedfor. Føler også at jeg kanskje har valgt feil studie. Klarer ikke å gi av meg selv, og klarer ikke å få meg ordentlige venner (blir bare bekjente liksom).

Hater å få spørsmål om hvordan har du det? Føler det tvinger man til å si at man har det bra, uten at man har det. Føler også at jeg er en annen enn det jeg viser, men at jeg ikke klarer å være den jeg er.

Hvordan er det med dere? Er det mye som plager dere?

Maggie86 skjønner hva du mener.. sliter med å få ut følelsene jeg oxo.. det er mye som plager meg som jeg ikke får ut liksom.. men heldigvis har jeg begynt å se bitte litt lys i mørket hvertfall.. men det er oxo takket være hjelp fra de som står meg nærmest.. jeg har det ikke "bra" ennå.. men føler hvertfall at jeg er på vei til å få det bedre.. hvis du ikke føler du får ut det du vil til psykologen.. har du prøvd å snakke med en eller annen god venn.?
det har hjulpet meg mye.. jeg klarer ikke å få ut alt jeg vil når jeg er hos psykologen, men jeg har en god kamerat jeg snakker med på msn så og si nesten hver kveld.. det hjelper mye for det er gjerne da alle tankene kommer.
Og jeg lover deg, hvis du har en person du stoler nok på til det, og som er villig til å stille opp for deg så bruk det.. det er så deilig å kunne forteller alle tanker å et annet (mindre dystert) syn på ting..
Jeg er hvertfall evig takknemlig for at han stiller opp så mye for meg. Det er selvfølgelig flere som stiller opp for meg, men ingen andre jeg kan dele ALLE tanker med.

å få et litt annet syn på ting *