Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

"når alt virker håpløst"

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

"når alt virker håpløst"

jan 18 2014 - 23:58
hva skal jeg gjøre da? jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. hele kroppen skriker mot slutten. hver en celle i kroppen skriker etter å gi opp. det er bare en enslig liten celle igjen som klarer å holde igjen. alle andre har gitt opp. og hvordan skal en enslig liten celle holde igjen alle andre, flere millioner, billioner. gudene vet hvor mange. hvordan skal en enslig mikroskobisk celle holde igjen hele min kropp. ingen ser den cellen. men alle ser et menneske. derfor vil det si at cellen er så liten, at den ikke vil klare å holde igjen kroppen om den virkelig gir etter. jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å holde igjen.

kroppen krymper seg sammen, det gjør så vondt. det knyter seg stramt i magen, som om noen har tatt godt tak rundt innvollene mine, og klyper godt sammen og bare vrir de rundt. jeg strammer alle musklene i kroppen for å minske smerten. blir liggende i fosterstilling, det snører seg i halsen, en stor klump har bygget seg opp. det å svelge er en belastning. kroppen skjelver. fingrene klarer ikke helt å være rolige. uroen i kroppen. vansker med å puste. som om noen sitter på brystet mitt.

joda. du kan kalle det angst. for det er en form for angst. men det er også tankene, alle følelsene som kommer ut på en gang. Det er akkurat slik alt utarter seg når jeg blir mer suicidal enn jeg normalt er. for joda. jeg er kronisk suicidal som de så fint kaller det. det er i slike situasjoner, eller gjærne etterpå når det har roet seg, at inntaket av alt for mange tabletter, de dypeste kuttene, eller turene ned på brua skjer. jeg har holdt meg så lenge nå. men nei. ikke fortell meg at jeg har vært flink.

jeg har flere ganger stått på bruer, jeg har flere overdoser bak meg. alle vet at jeg har det vanskelig. alle vet at det ikke gjør meg så veldig vondt å sluke for mange tabletter. for det har skjedd så alt for mange ganger før. men sannheten er at jeg er redd, redd for hva som skjer når en dør. selv om jeg er kristen, så er det skremmende. og slik situasjonen min er nå, så er jeg enda mer redd for å misslykkes, for da mister jeg alt. og har igjen ingenting å leve for. da mister jeg mitt kjæreste jeg har. akkurat nå er jeg mer redd for å mislykkes, enn å lykkes.

jeg vil ikke dø. jeg vil bare ikke leve.

hva skal jeg gjøre? noen som har kjent på dette og har noen GODE tips for å avlede? og neida. filmer, og serier, musikk, og alt det der, det er ikke et alternativ. for det hjelper ikke. og jeg kan ikke be noen om hjelp. jeg har ingen jeg kan snakke med. prøvde å snakke med venninna mi om det. hun bruker alltid å hjelpe, og hun er den eneste som forstår. men heller ikke stort å få derfra eller akkurat nå. så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.
Avatar

---

jan 19 2014 - 00:07
Det krever mye å komme seg opp igjen når man har vært helt nede og tittet over kanten til avgrunnen. Det kjenner jeg så altfor godt til.

For meg er det noe i meg som sier at jeg bare MÅ leve. Hvorfor vet jeg ikke, men uansett er det noe der inne et sted som vet et eller annet.

Kanskje litt som du sier. At denne ene cellen har ropt og skreket seg hes i så altfor lang tid at den nesten ikke orket mer. Når alle andre stilte seg opp på kanten så ble det for første gang helt stille og en rolig stemme kunne bre seg utover massene..

Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg er her enda. Ting man har opplevd på veien later ikke til å gi en mening foreløpig, men jeg har uansett fått se, kjenne, oppleve og føle mer enn hva jeg hadde trodd. Jeg er glad for den ene, og kanskje enda mer glad for at de andre hørte etter..
Avatar

takk for svar

jan 19 2014 - 00:20
ja. kanskje du har rett. er bare at jeg vet jeg ville tatt alt av piller, hadde det ikke vært for den ene lille tingen som bestemmer at jeg ikke kan. for da svikter jeg alt. jeg vil. men samtidig så kan jeg ikke. jeg trenger bekreftelse på at det er greit. og at jeg ikke blir hatet etterpå. noe ingen vil gi meg. jeg trenger nemlig bekreftelse på absolutt alt sammen. ringer hjem flere ganger om dagen for å få bekreftelse på at det jeg gjør er greit. spør til og med mamma om det er greit at jeg sier meg syk fra jobb en dag, fordi jeg er kraftig forkjølet eller noe. så jeg trenger bekreftelse. men ingen har gitt emg det enda. men jeg venter fortsatt. og alle skriker at det vil skje en gang (alle inni meg), jeg må bare vente på det lisom.
Avatar

Jeg vet hvordan du har det...

jan 19 2014 - 01:13
Jeg har nylig funnet denne siden, ser ut som en bra plass for oss "ødelagte". På samme måte som jeg alltid finner en unskyldning for å misbruke stoffer for å få dagene til å gå, finner jeg som oftest en grunn til å fortsette.
Jeg har ingen fasit, jeg skjønner hvor du er, tro meg. Mitt triks er å si til meg selv at jeg er sterkere enn instinktet. (fuck you brain), det er ikke alltid like lett, men har funket for meg. jeg trenger selv noen å snakke med om lignende situasjon. Om jeg kan hjelpe deg på noen som helst slags måte så er jeg her...
Avatar

-

jan 19 2014 - 11:32
Å få bekreftet sin eksistens og oppleve at man har verdi er viktig. Å finne dette selv er vanskelig og det skaper en god del trøbbel internt.

Hvordan man må gå frem er det jo ingen fasit på heller. En må liksom kunne åpne litt dører og gå forbi noen vegger for å ta et steg videre og fortsette sin utvikling. Det er hardt, men det er også mulig.

En er ofte langt sterkere enn man tror, men en har store vansker for å se det. Problematikken forverres ofte av at man sammenligner seg med alt for mange fremfor å se på hva en gjør.

Så ja.. Mulighetene er mange selv om det ikke nødvendigvis er så lett å se og benytte seg av dem.
Avatar

Det finnes håp.

jan 20 2014 - 18:51
Hei dere!
Jeg forstår at det er vondt, at det virker håpløst og helt mørkt.-Og i perioder av livet er det lov! Men jeg vil bare si at det finnes håp. Ingen er ødelagt, man er bare litt "ute av drift" i perioder.
Jeg har et konkret forslag som fungerer for meg og som jeg har sett at har fungert for mange. Det er rett og slett å finne en hobby. Når man er helt nede mister man motet og orket. Man blir kanskje liggende å tenke, og tankene er mørke og gjør vondt, så tenker man kanskje på hvor vondt man har det og hvor mørke tankene er, og så har man det gående.. Poenget er da å bryte opp denne vonde karusellen. Jeg mener ikke at du ikke skal ta depresjonen, angsten og tankene på alvor. Det er fint og viktig for mange å gå i terapi eller å bruke litt tid på tankene sine. - Men ikke la dette bli din eneste "ettermiddagsaktivitet". Se om du finner et håndballag, danseklubb, basketball, bandy, rugby, amerikansk fotball, ski, skating, skøyter, løping... Dette vil kunne gi deg litt utfording, litt mestringsfølelse, et mål å trene mot, og ikke minst - noe annet å "underholde" tankene dine med. Bonuseffekter er bl.a. at du vil kunne få nye venner i et godt miljø og at du kommer i bedre fysisk form.

Det kan kanskje virke litt mye akkurat nå. Men begynn å google. Finnes det noen nybegynnerlag i nærheten? Kanskje kan du sette deg inn i reglene for en idrett, se noen kamper på youtube? Begynn i det små.. Jeg heier på deg :)

Avatar

Hei spl.stud

jan 21 2014 - 11:21
takk for et fint og innholdsrikt svar. er fint å se at noen gidder å bry seg. men man kan vell si at for min del, så er det ikke snakk om perioder. det er snakk om konstant så lenge jeg kan huske. jeg har alltid vært den sterke, vært med på håndball, fotball, og mye av det som har vært mulig når jeg var yngre, gikk i barnehage, grunnskole som barne og ungdomsskole, VGS, FHS, og prøvde jeg på spl.studiene selv. jeg ble mobbet store deler av min barndom, som da var fra jeg var 5 år. og vet neimen ikke når jeg kan si det sluttet. jeg har virkelig jobbet for å få det bedre. ingen viste om hvor store plager mobbingen og andre ting i mitt liv har påvirket meg. startet å skade meg selv (ja. vet det var dumt, men gjort er gjort) når jeg var 13 år. det var også da jeg første gangen truet med å ta livet mitt, og ble tvangsinnlagt. alle trudde jeg var bra igjen etter det. men ingen viste om kuttingen, ingen viste hvordan jeg virkelig har det før jeg var 20 år. da innrømte jeg det for familien min, og etterhvert for venner, og nå vet mer eller mindre alle det. jeg bor aleine. og jeg har virkelig prøvd å opprettholdt aktivitenen og det der. jeg startet på et håndballag, men det ble for useriøst, og jeg trivdes ikke der. og jeg har vært med på idrettsting gjennom skolen jeg gikk på. men det kan jeg jo ikke nå. fordi jeg ikke går på skolen. alt har nok rast sammen. og selv om alle mener og sier det. så er det ikke bare å starte med en hobby. og det er ikke bare en periode for meg. jeg fikk for et år siden påvist dystymi. noe jeg ikke kunna ha faket på meg, fordi jeg aldri hadde hørt om det. men etter slik jeg fortalte hvordan jeg hadde det, og hadde hatt det i mange år, altså min tidligere behandler, så satte hun den diagnosen på meg. og det er virkelig ikke lett. og nå er jeg så langt nede, at det å stå opp om morgenen er en stor utfordring. jeg har rett og slett ikke overskudd til å trene og være aktiv fra morgen til kveld. jeg jobber 3. hver helg. jeg elsker jobben, i starten så var det følelser av forelskelse. altså, jeg var ikke forelsket i jobben og det der, men jeg gledde meg sykt masse hver dag, og kjente det kriblet i magen, noen dager fri fra jobb var et mareritt (da jobbet jeg nesten hver dag, fordi det var i sommerferien), men nå er den jobben jeg elsker en belastning. og jeg går nesten å gruer meg til å jobbe. og selmordstankene og utrlig mye større etter en jobbhelg, enn de er til vanlig. men det er nok vanskelig for andre å forstå. og jeg forstår det. med dette innlegget trengte jeg bare å få ut noen vonde tanker.

ok. nå virker jeg fæl. jeg motsier meg alt andre sier. jeg er klar over det. men det er fordi jeg er så langt nede. og jeg har virkelig prøvd alt jeg har funnet på, og andre har funnet på til meg, og jeg har virkelig jobbet og prøvd. men akkurat nå, vil nok ingen hobby hjelpe meg ut av dette marerittet. og jeg føler aldri noen mestringsfølelse i idretter og hobbyer, fordi jeg har skyhøye forventninger til meg selv, og blir bare jævlig skuffet over meg selv, og nesten hate meg selv fordi jeg ikke klarer det. fortell meg at det er feil å tenke slik. for det vet jeg. men jeg gjør det. og har alltid gjort det. og jeg vet at jeg alltid var den dårligste på håndballbanen. og en av de dårligste på fotballbanen. og den dårligste på skolen. fordi jeg var dårligere. jeg hadde ikke talentet til å klare det. og alt det der. ikke fortell meg noe annet uten å ha sett meg i aksjon.
Avatar

hei

jan 21 2014 - 13:38
Har du jevnlig kontakt med psykolog? Det er viktig i din situasjon å få utløp for de vonde tankene, og få nøytralisert dem gjennom å dele dem med en som ser objektivt på dem, samtidig som de tar dine problemer på alvor, og gir deg de riktige rådene om hva du bør og kan gjøre.

Du må ikke gi opp, før du omtrent har begynt (livet).

Husk at noen er glad i deg, og at de ville savne deg sinnsykt mye hvis du forsvant. Ikke bare ville de savne deg, men de ville kanskje resten av sitt liv ha bebreidet seg sjøl for at de ikke klarte å gjøre mer for deg.
Selvmord skaper evigvarende sår hos de som blir igjen, ja hos samfunnet som helhet. Det "løser" kanskje dine problemer, men det skaper problemer for mange andre.
Det er ikke meningen å gi deg samvittighetskvaler da.. Jeg forstår at livet er uutholdelig for deg. Men som sagt, ikke gi opp, før du omtrent har begynt. DU ER GOD NOK!!!! lykke til:-)
Avatar

Heei La Strada

jan 21 2014 - 16:18
jada. jeg har samtale med ei dame på DPS, men om det har noen virkning. det er en annen side av saken. vi kommer ingen vei. fordi jeg sliter så med snakkingen. type at jeg virkelig ikke sier noe. og jeg har hatt hun siden mai liksom. så ja. og om alle i psykiatrien tar en på alvor. det kunne jeg nok diskutert lenge rundt. for jeg har andre synspunkter på det. jeg har opplevd fine ting, og blitt tatt seriøst og på alvor. men jeg har også opplevd det stikk motsatte. av å bli ledd rett opp i tryne, og sendt hjem med beskjeden "lykke til, håper vi sees". når jeg har sagt klart i fra at jeg skal ta livet, og at planen og det der er klart. så jada. flere ganger. men joda. jeg skal ikke skremme noen. det finnes masse godt i psykiatrien. men desverre så er det noen som er uheldige og møter på vonde ting der også.

ok. du har det synet på selvmord. det alle sammen har. at det er egoistisk, og ødelegger så mye for alle andre rundt den som velger å ta livet sitt. men.... er det ikke da like egoistisk å tvinge noen til å holde en i live. og fortelle hvor mye smerte du gir til de rundt deg. så det du (og tydeligvis mer eller mindre alle andre her i verden untatt noen få) mener er at en som har det så vondt, og har hatt det så vondt i nærmere hele livet sitt, og ikke kommer til å bli opptimalt bra. hvorfor skal den ofre seg, og leve i smerte, for å unngå at andre lever i en annen type smerte? jeg mener at selvmord er egoistisk. ja. men jeg synes også at det å tvinge noen til å holde seg i livet. er like egoistisk. så i mine øyne, så er begge partene like egoistiske. om du/dere skjønner hva jeg mener med det? jeg har ofret meg nå i 22 år snart. for å tilfredsstille alle rundt meg. kan ikke jeg da få slappe av, og gjøre det som er best for meg snart liksom ?
Avatar

beklager

jan 22 2014 - 06:10
Beklager at jeg skrev som jeg gjorde. Så det du venter på er en bekreftelse fra andre om at det er greit at du tar livet ditt? Og da kan du gjøre det? Men så lenge du ikke får det, gjør du det ikke (av hensynsfullhet)?

Men en annen ting; du snakker om at du var så dårlig på håndball. Jamen om du er god eller dårlig på fx håndball, spiller da ingen rolle for om du er verdifull som menneske?
Er det ikke her du gjør en feilslutning; når du måler din egen verdi i egne prestasjoner?
Jeg vet at samfunnet er gjennomsyret av sånne tanker. For å være interessant, må man liksom ha prestert noe. Da er det lett å føle seg mislykka. Jeg vet det, for jeg er sjøl kjempemislykka (i stor grad).

Men alle fortjener et (godt) liv.

ps; du sier;" jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve." Fordi det er lettere å være død enn levende? Er det ingenting ved døden som skremmer deg? I så fall kan jeg forstå deg. Du velger da det minste av to onder. Det gir mening.

Men kanskje livet ditt etter hvert kan bli bedre? Har du ikke lyst til å se hva som skjer??? (du er bare 22?)

Avatar

ja. jo

jan 22 2014 - 16:36
jeg lever for at andre ikke skal kjenne smerten ved å miste noen. ellers ville jeg vært død for lenge siden. og det er sant. men fordi jeg er så glad i familien min. så gjør jeg det for deres skyld. for jeg må gjøre det for noen andres skyld, for om jeg ikke skal tenke på andre, og gjøre ting for min egen del, så ville det gått en helt annen vei. men det er også begrenset hvor lenge det er mulig å gjøre alt mulig for andres skyld. etter hvert kan det bli for mye, og en ikke orker å gjøre alt mulig, fordi andre forventer det. om det gir mening?

du sa at en hobby kan gi deg mestringsfølelse. det var da jeg tok inn håndballen som et eks, for det er det jeg har drevet med lengst. men jeg har sjelden kjent noen stor mestringsfølelse av verken håndball, eller noe annet jeg har gjort, for som du sier. jeg forventer veldig mye av meg selv. og når jeg har vært dårligst i håndball hele tiden, og alle sammen har sett ned på meg, og jeg har blitt mobbet så lenge som jeg har, og blitt kritisert for alt. så er det vanskelig å føle en mestring i noe andre er mye flinkere enn deg på, eller at andre uansett bare kritiserer deg. derfor er det vanskelig. ja kall det lav selvtillit. for jeg er klar over at jeg har det.

ja. jeg velger kanskje et av de letteste valgene om jeg velger å dø. men etter å ha kjempet i nærmere 20 år, og bare sett bakken bli større og større forann meg, og at jeg aldri har fått sett på den andre siden av bakken, fordi den har vært for stor. så er det skummelt å se på den andre siden også. for hva er det å ha det godt? jeg vet ikke det. jeg vet ikke hva det er å være normal. hva om jeg ikke takler det heller? Joda. jeg synes døden virker skummel, det er derfor jeg har ventet med den til nå. og trolig lengre. men jeg synes livet er omtrent like skummelt. for joda. det kan bli bedre. men samtidig. jeg har ingen tru på at det vil skje. fordi jeg ikke vet hva bedre er, fordi jeg aldri har opplevd det. om det gir mening?

Det var forresten ikke meningen å angripe deg i går. det var ikke det jeg mente med det innlegget. jeg er bare litt ensidig på slike ting akkurat når ting er som værst. og jeg kan virke litt kvass. men det er ikke personlig ment. lover.
Avatar

hei

jan 23 2014 - 00:21
Nei, det var ikke jeg som sa " få deg en hobby". Jeg ville ikke sagt det til en som ikke vil leve, tror jeg. Men siden du spurte om tips til å avlede deg fra tankene, kan jeg jo foreslå skigåing fx. Siden det nå er så mye snø...
Følelsen av mestring er ikke avhengig av om man er god til noe alltid. Kanskje er det sånn i konkurranseidrett, men ikke i enslige aktiviteter. Følelsen av mestring kan komme etter at man har oppnådd egne "små" mål. Du sa du var perfeksjonist, da gjør du det ikke lett for deg sjøl....
Forferdelig at du aldri har følt livet som "godt". Og at du lever kun for andres skyld.
Håper du treffer noen "gode hjelpere" i helsevesenet, og ikke bare sånne som de du nevner, som ikke klarer å hjelpe deg. Uflaks det der, at du skal føle at ingen kan hjelpe deg, selv om det er det som er jobben deres.
Kan bare si stå på jente, ikke gi opp!!!
Avatar

ja.

jan 23 2014 - 13:33
jeg skjønte at du mente at jeg kunne få meg en hobby som et eks. jeg bare svarte på hvordan det sto til akkurat rundt det med en hobby.

jeg vet jeg gjør det vanskelig for meg selv med at alt i mitt hode må være perfekt. men jeg vil tru at det har med min tidligere erfaring å gjøre. for uansett hva jeg gjorde, om det var bra eller dårlig, eller jeg var flinkest til en enkelt ting på skolen eks, så klarte alle å finne noe ved alt å kritisere meg for. og da skal det etter 10-12 år med slik, bli veldig vanskelig å klare å tru på at noe av det jeg gjør er bra.

bor nok på et sted hvor det ikke lar seg gå på ski her. er ikke noe mye snø her, til og med NM i ski ble flyttet til Lillehammer pga snømangelen her. men ellers kunne det værtet godt eks, se bort i fra at jeg ikke tørr å begi meg ut i skog og mark aleine på verken ski eller føtter, og derfor har skiene mine hjemme til mamma :)

ja. det hadde vært fint å truffet noen. men jeg føler ikke at det vil skje. fordi jeg har klaget på behandleren min, å sagt at jeg ønsker å bytte behandler, men da fikk jeg kontrabeskjeden i raskt format at det var ikke aktuelt, ta til takke med det du får, eller dra. mer eller mindre så direkte som det fikk jeg som svar. jeg snakket med akutteamet en periode på 2 uker eller noe pga ferie hos min faste. og jeg likte hun, og det fikk hun vite, jeg viste godt at jeg ikke kunne få hun som fast behadler, fordi hun ikke har faste pasientenr pga akutteamet, men jeg håpte ihvertfall at jeg kunne få snakke med hun om jeg trengte hjelp fra akkutteamet, men ettersom jeg likte hun, så får jeg heller ikke snakke med hun igjen virker det som, for har vært i kontakt med akkuteamet, og viste at hun var på jobb hver gang omtrent, men har aldri igjen fått snakket med henne etter at det var klart at jeg likte hun. så jeg føler seriøst at de gjør alt for at jeg ikke skal ha det bra. men det er min oppfatning av det da, og andre som kjenner min historie akkurat der, synes dete virker rart. så jeg vet ikke jeg.
Avatar

AVpF

jan 23 2014 - 14:56
bare sånn for å gjøre det med perfeksjonismen klart. jeg lider av noe som kalles Unnvikende/engstelig peronlighetsforstyrrelse. hvor et av kriteriene, som jeg kjenner meg veldig godt igjen i, er :Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem.

og det kan jo stemme godt med tanke på mobbingen fra tidligere. om jeg bare gjør en ting perfekt, så kan ingen kritisere meg. skjønner?

og dette med perfeksjonist var noe ei tidligere venninne av meg, fortalte meg om lenge før jeg hadde vært hos noen psykolog og blitt utredet for noe som helst, men merker nå en veldig sammenheng rundt det. bare for å kanskje gjøre sammenhengen litt mer forståelig eller noe ?
Avatar

perfeksjonisme

jan 23 2014 - 16:10
Kjenner meg igjen i det med perfeksjonisme. Har samme "merkelapp".
Men det som er så dumt med det er at man aldri kan bli perfekt, og ingen rundt en kan heller bli perfekte. Det er som å skyte seg sjøl i foten..
Skjønner din bakgrunn for å ha blitt sånn. Det er jo en skam at du alltid har blitt kritisert. Fikk du aldri ros? Man trenger 10 ganger mer ros enn kritikk, for ikke å bli negativt påvirka av kritikken. Det er folk ikke alltid klar over dessverre. Dermed skapes "perfeksjonister", som føler at de aldri er gode nok.
Du må bare fortsette å snakke om disse tingene, du er på god vei, du skjønner mye av grunnene til dine problemer.

Møtet med helseapparatet er ikke alltid lett. Har sjøl flere negative erfaringer. Nå syns jeg det er best å klare meg uten hjelp, etter mange år med famlende forsøk på å få hjelp. Jeg var heldig med den siste psykologen min, men hun flytta. Vondt...men sånn er livet dessverre. Den eneste man kan stole på er seg sjøl.

Stå på jente:-)

Avatar

Hvem vil du være?

jan 23 2014 - 16:38
Kan jeg spørre hva slags mennesker du liker å ha rundt deg, jente-18? Hvilke egenskaper du setter pris på hos andre?
Hvor synes du det er godt å være? Blant de som ser perfekte ut og aldri gjør feil? Eller blant folk som gir litt mer blaffen? Blant de som tør å være menneskelige, vise frem svakhetene sine?

Selv har jeg etter hvert erfart at det nettopp er “svakhetene” hos mine medmennesker jeg faller for. Kanskje er det nettopp derfor vi engasjerer oss for hverandre på en side som dette, også?! Å være “perfekt” er ikke menneskelig, og er således ikke noe som tiltrekker andre menneskers engasjement. Feilbarlighet, derimot, er menneskelig og, tja, vakkert. Menneskelig sårbarhet påkaller andre menneskers nysgjerrighet og engasjement!

Det er altså ikke resignasjon ved sine svakheter som er tiltrekkende. Men åpenhet. Åpenhet om hva man jobber med og ønsker å forbedre. Og åpenhet om hva man synes er vondt, men som man ikke får gjort noe med.

Selv trives jeg best blant mennesker som er snille, åpne og tolerante. Overfor sine medmennesker, og overfor seg selv. Det må nødvendigvis starte der. Hos en selv. Jeg har også erfart at det er et stykke å gå fra denne erkjennelsen, til faktisk det å klare å være snill og tolerant med seg selv. Men, skitt la gå. Det gir meg i hvert fall noe å gå mot. Et mål i horisonten. Jeg ønsker verken å være “perfekt” eller “normal”. Jeg ønsker å være han fyren som det er så GODT å være sammen med!
Avatar

takk for svar

jan 23 2014 - 18:51
jeg har nok beklagelig nok fått utrolig mye mer kritikk enn ros. alle medelver krittiserte for alt jeg gjorde. fikk alltid kritikk av lærere og slik på skolen, og sjelden noe ros for det jeg hadde gjort. fordi det ikke var bra i det heletatt. så jeg har nok ikke fått overdosert ros og gode ord. men foreldrene mine har prøvd så godt de kan å gi meg gode tilbakemeldinger og slik da. men jeg har jo alltid vist at det ikke har vært bra det jeg har gjort. og søstera mi kritiserte meg for virkelig ALT, og da mener jeg virkelig alt. hun klarte alltid å finne noe. og det har vært vondt. så nei. ikke stort med gode ord til meg nei desverre.

ok. til deg sist der, jeg hadde litt vanskeligheter med å klare å få med meg det du skrev, fordi jeg eier ikke konsentrasjonen å, men jeg prøver.

jeg vet hva slags mennesker jeg liker å ha rundt meg. det er de vennene som alltid forlot meg når jeg først stolte på de. for meg så har det ingenting å si om de er perfekte eller ikke, gjør ingenting om at de har 2er på skolen,eller 6ere i alt liksom. bare de er av personligheten som jeg passer med. klarer ikke å forklare hvordan de skal være. er bare at alle forsvinner uansett hva jeg gjør liksom. for jeg har virkelig jobbet for å beholde de, og tatt initiativ. men når det kun går en vei, så orker jeg ikke. de må også ta kontakt liksom.
Avatar

Perfeksjonisme

jan 23 2014 - 22:36
Det jeg lurte på hva, var rett og slett HVORFOR du er en perfeksjonist? Hvorfor ønsker du å bli “perfekt”? Og om dette er et “krav” du stiller til alle rundt deg, eller bare til deg selv? Og hvorfor har du i så fall forskjellige krav til deg selv kontra alle andre?

Du har egentlig svart godt på det nå i siste innlegg.

Hvis du googler Clarke Carlisle, eller Footballs suicide secret, finner du historien om en som faktisk ble "perfekt". En fotballspiller på aller øverste nivå. Ung. Kjekk. Topptrent. Masse, masse penger. Biler. Damer. Bejublet av alle. Det perfekte liv!
Bortsett fra dette indre mørket, da. Tanken om at han ikke EGENTLIG var verdt noe, hvis han ikke presterte perfekt på banen.. Han forsøkte å ta sitt eget liv. Som andre “perfekte” har gjort før ham.

Altså: Uansett hvor mye du gjør, hvor flink du er, hvor perfekt du blir, så vil det finnes mennesker i denne verden som vil kunne finne ting å pirke på. Det sier alltid mest om dem!
Men hvis du kan finne den indre tryggheten, en god selvfølelse, en ekte bestevenn på innsiden av deg selv, så vil ingenting av det bite seg fast i lengden.
Avatar

okei

jan 24 2014 - 00:02
da skjønner jeg. ja. jeg er ikke ut etter å ha det perfekte liv som forteller der. jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter. er bare at jeg ønsker et normalt liv. et liv som de fleste andre har. altså, ikke et perfekt liv, men et liv hvor jeg klarer å komme meg opp normalt på morgenen, ikke går å tenker på at jeg vil dø. ikke har tanker om å skade meg hele tiden. ha venner som jeg finne på noe med. studere/jobbe fulltid. og ja. altså. et vanlig liv.

men ja. som du sier. jeg har fortalt hva jeg mener. det blir bare gjentagelse. men for å gjøre det litt kortere. PGA all kritikken, så tørr jeg ikke å stole på meg selv om at det er greit. jeg er livredd for å gjøre ei feil. søler jeg vann på gulvet så er det som om jeg skulle ha brunnet ned huset i hode mitt liksom. alt er bare så ekstremt. og jeg tørr ikke å gjøre en liten feil på noen slags plan. fordi jeg frykter den kritikken så veldig. isolasjon er også et ord her. jeg har isolert meg, av den grunn, og andre grunner.

jeg forventer overhode ikke at andre (for min del, så får andre uttale seg om hva de mener), skal være perfekte slik jeg forventer av meg selv. jeg bryr meg ikke om hvor perfekte de er, bare jeg trives i deres selskap, og de gir av seg, og jeg kan gi av meg selv. om det er forståelig?

jeg vet ikke hvorfor jeg forventer så mye mer av meg selv enn andre. men det har vell også svar fra mobbingen og det der.
Avatar

hei igjen

jan 24 2014 - 06:21
Syns "Just do it" hadde mange gode poenger der altså. Det er er feil vei å gå, å skulle prøve å være perfekt, når det er fullstendig i mot den mennesklige natur å være det. Prøver man på det, går man i fella, og må betale prisen, som kan være skyhøy. (sammenbrudd, selvmord etc.)

Er det ingen i dine omgivelser som setter pris på deg som du er, eller føler du at du alltid må anstrenge deg for at de skal være fornøyd med deg?

Du mener altså at det har blitt sånn pga mobbingen + kritikk fra familien? Det er bra at du vet det da. Men du må også begynne å si til deg sjøl at "fra nå av skal jeg gi meg sjøl lov til å være feilbarlig", og hvis noen kritiserer deg for småting skal du si "jeg er ikke perfekt og det er ikke du heller!!!!"
Lykke til:-)
ps Ikke gi opp!!!!!


Avatar

"La Stranda

jan 24 2014 - 11:58
joda. jeg vet jo ikke om noen synes at jeg er ok slik jeg er, fordi jeg er jo ikke tankeleser, og selv om andre sier det, så har jeg jo ingen gaaranti for at det er sant. for de aller fleste vrir jo på sannheten, så andre skal føle seg bedre. og det er nå en gang slik at jeg aldri stoler 100% på en person, uansett. ikke en gang meg selv stoler jeg på. ikke en gang mine nærmeste. men det betyr ikke at jeg nekter blankt på alt andre sier, jeg kan bare si takk og ok, men være like usikker innvendig fordi.

jeg vet det ikke er mulig for et menneske å være 100% perfekt. men jeg merker veldig godt her at det ikke er så mange som forstår hva jeg mener og må motsi alt jeg sier. Det er slik JEG føler det. jeg forteller hvordan jeg føler det. ikke ha fasiten sier.

Men greit. jeg vet hvordan ting er for meg, og dere for dere. takk for at dere bryr dere. er ihvertfall fint det. men jeg føler bare at det virker så veldig lett på slik dere sier det. "si til deg selv at du er bra nok", men hvordan skal jeg kunne si til meg selv at jeg er bra nok, når jeg virkelig ikke synes at jeg er bra nok? det går bare ikke. å er stritt i mot mine stemmer innvendig. jeg jobber imot en bedre tid på DPS, men det er faktisk ikke lett. og ofte så vet jeg ikke selv om jeg faktisk ønsker det. om det gir noen mening?

dere får tolke det slik dere vil. men jeg vet hva jeg mener. er bare at jeg sliter med å klare å forklare det. for dette jeg skriver her nå, er ikke slik jeg mener det. jeg kan lese igjennom det selv, og skjønne at det ikke er slik jeg skulle skrevet det, men jeg har faktisk skrivevansker, og store problemer med å formulere meg skriftlig (det vet jeg fra skolesammenheng og kommentarer fra lærere og medelever på innleveringer og oppgaver).
Avatar

sant det

jan 24 2014 - 18:28
Har man først fått inni hodet at ting er sånn og sånn, er det nesten umulig å forandre tenkesett. Det vet jeg godt. Jeg tenker feil sjøl, og har gjort det hele livet, og det hjelper heller ikke at andre sier til meg at jeg må tenke sånn og sånn, så blir alt bedre.
Så "gode råd" hjelper lite dessverre. Det er ikke sååå lett. (da hadde det jo ikke vært mange problemer...)
Det er lett å gi andre "gode råd". Men verre å leve etter egne "gode råd". Så du skal ikke tro at jeg er noe flinkere enn deg, for det er feil, jeg er helt elendig egentlig. Men jeg står på. Nekter å gi meg. Har håp om at ikke alt er forgjeves. Bærer på en drøm....

Avatar

Bra nok..

jan 24 2014 - 18:50
Det som er viktig i forhold til selvaksept og selvverd er å finne ut mer om HVORFOR man tenker som man gjør. Forstår man ikke valgene sine så vil det være vanskelig å se noe sammenheng.

Vi har internaliserte og eksternaliserte faktorer som spiller inn.

For min egen del så ligger lista så høyt at jeg vet 100% sikkert at den aldri kan nås. Bakgrunnen i dette er også at man flytter grensene selv om man går mot dem. Det hele utvikler seg til å bli en selvoppfyllende profeti. Så da er det meningsløst hva man synes siden det er hvorfor man er så redd for seg selv at man plasserer et eller annet ideal "der borte".

Man kan overstyre og gå igjennom mye. Som det nevnes er det vanskelig å snu rundt på skuta når man har seilt i samme retning så lenge man kan huske. Dog er det på ingen måte umulig å endre noe.

Hva som fungerer for den enkelte er individuelt. Det er viktig å huske. Vi kan si hva vi vil i beste mening, men endring kommer av ens egen forståelse av seg selv innenfra. Hva som kommer utenfra kan trigge utvikling eller motstand. I denne sammenhengen kan en fort se at det å utfordre tankesett kan føre til at det sementeres enda mer fordi problematikken ikke møtes på felles grunn og med gjensidig respekt.

På kollektivt plan ser vi dette i mange konflikter. Det fraktaliseres også ned til individuelle relasjoner og også i hvordan vi forholder oss til oss selv.




Den som sier livet er lett vandrer fortsatt rundt i tåka.. ;)
At det kan forenkles er nok et faktum da. Dog så handler det her også på hvilket plan man kan sette seg. I mange tilfeller er det problematisk å finne en fellesnevner som gjør at det blir "trygt". Problemet ligger også i tillit og hvor mye man er villig til å eksponere seg selv. Det handler mye om motivasjoner også her. Totaliteten av problematikken blir da veldig vanskelig å definere. Og ofte så føler man vel at det søkes svar mens svarene allerede er der. Å ta valget og steget er dog vanskelig når man står og stanger inn i veggen og nekter å snu seg.

Hva som kan gi motivasjon er også umulig å si. Inget menneske ønsker nok genuint å ha det vondt, så det blir jo fjernt å komme med en "vil du ikke ha det bedre?"
Selvklart vil man gjøre det som trengs, men det må skje på egne premisser, med egne steg og i egen hastighet. Da kommer de største forandringene som transformerer noe som er totalt forferdelig til noe som man kan møte med undring istedet selv om situasjonen rent teknisk sett ikke har forandret seg. Da først innser man at det ikke er situasjonen som gjør det fælt, men hvordan man forholder seg til den.

Dette gjenspeiler seg også i relasjonen man har til seg selv. Det er vanskelig å ha et objektivt syn på seg selv siden en alltid vil være styrt av en subjektiv opplevelse.
Endring av bevissthet er ingen enkel oppgave og det tar tid. Mye tid.. Man kan jo bli småsprø av mindre. :D

Det er verdt det da. Når man kommer langt nok så ser man at en kan regjere mer i sitt eget liv og begynne å ta tilbake makten.
Avatar

"La Stranda"

jan 25 2014 - 14:52
ja. jeg er slik selv. jeg kan sitte i timesvis å snakke med en annen person som har det vondt, og komme med alle gode råd jeg kommer på. men jeg klarer ikke å leve etter de selv. så nei. det er ikke lett. men ja. en må vell bare prøve å kjempe videre.
Avatar

"johnny"

jan 25 2014 - 15:00
så fint å lese det du skriver. jeg er veldig enig med deg. at folk kan vell komme med så mange gode råd en bare vil. men er ikke den som mottar rådene villig til å jobbe med de. og kanskje fremdeles møter det med mer frykt, enn spenning. så er det veldig vanskelig. en må vell bare ta initiativ selv når en føler seg klar. men desverre så er det mange som ikke forstår det. som du skriver. det nytter ikke å si "men vil du ikke bli bedre da?". for jo. så klart vil en det. men samtidig. Det er ikke bare å gjøre det å det å det. også blir en bedre. skulle ønske det var så lett. men desverre så er det ikke alle som tenker over at det er vanskelig. og da mener jeg venner/familie/hjelpeaperat, ja. hjelpeaparat, jeg har opplevd det. alt virker ofte så lett på måten de sier det på. men desverre. det er ikke så lett nei.

likte veldig godt det du skrev. ihvertfall det jeg klarte å få med meg. sliter litt med å henge med, og brukte evig lang tid på å lese det, så jeg skulle få med meg mest mulig. men jeg likte veldig godt det du skrev. og er veldig enig som sagt :)
Til forsiden