nå har jeg vært borte i en uke, har bare vært herlig, ingen som mobber deg, ingen foreldre som krangler og drikker hver jævla dag.....jeg prøver liksom alltid å bli kvitt minner fra barndommen, jævlige minner...mobbing, rykter,ingen som ga faen i meg, pappa som drakk, kranglet og kjeftet hver jævla dag.det utviklet seg til tvangstanker, anoreksi og veldig rare ritualer jeg måtte gå igjennom hver dag...det er det som jeg tenker på når jeg kommer hjem, hvor jævligt ting har vært, hvor jævlig livet mitt er...nå sliter jeg med kutting, depresjon, og selvmordstanker. og når jeg i tilleg må dra hjem til dette helvette får jeg bare lyst å dra kniven over halsen, bli ferdig med alt..

Når det er ens eget lille vietnam å være hjemme er det klart det er utfordrende å møte hverdagen. Det er små bobler med luft en får innimellom som gir en akkurat det lille som en må ha for å ta for seg en dag til i rekken.
Med tiden så ble en vel på mange måter vant til at det var slik livet var og en visste ikke om noe annet. Konsekvensene av det lar jo ikke vente på seg, det er dog vanskelig å se utvoer det man kjenner til.

Jeg bestemte meg en gang for å klore meg fast til jeg kom meg vekk. Regnet med at alt ville bli bedre da. På mange måter ble det annerledes fordi en ikke helt forstod hva det var som foregikk. Mye kan bli sagt om dette på like mange måter. Det er dog kun ens eget perspektiv som virkelig kan fortelle en om realiteten av det en opplever.

Det er mye som forandrer seg med tiden. Sporene som en sitter igjen med gjør sitt med hvordan en takler ting videre også. Det er dog ikke så galt at en ikke kan takle det. Det blir liksom bare helt nok til tider og en ønsker på et vis å skru det av og se noe annet. Det er kanskje ikke alltid at det er så ille, men en er så fed up av det at det ikke finnes ord.

Akkurat hva som må til og hvor en vil være tror jeg er et vanskelig spørsmål uansett bakgrunn. På mange måter virker det som at det alltid er noe. Og det er i grunn greit så lenge grunnlaget legger vekt på å være mer til det gode. Litt av trøbbelet er kanskje det at en trenger en viss distanse for å se verdien i enkelte ting. Denne etterpåklokskapen kan en jo få litt fnatt av.



Håper vel det løsner litt for deg og at du får sett at dette ikke er noe som er permanent. Det vil bli en fase som gir mye på godt og vondt. Det er mye bra lærdom å hente her som en kan dele videre også så det er ikke noe tapt selv om det kan virke sånn.