Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

livskvalitet må jo bety mest?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

livskvalitet må jo bety mest?

aug 14 2014 - 17:33
Hei!
Jeg er mye ensom, sitter hjemme stort sett bortsett fra at jeg har endelig greid å møte opp en gang i uka på et sosialt møtested som er et lavterskeltilbud i kommunen min. Har angst og masse andre problemer og diagnoser..
Dette er kun en gang i uka og jeg har blitt avhengig av å komme dit for å i det heletatt ha noe fast jeg faktisk mestrer. Det har økt min livskvalitet og det tok lang tid å føle meg trygg der, og til at det ga meg noe positivt.
Det ligger litt dårlig til for min del... Ungdomskolen jeg gikk på ligger rett ved og man må passere den uansett for å komme seg dit. Jeg ble mobbet hver dag på skolen og det minner om det i tillegg alle mine problemer i forhold til overgrepene i barndommen, venner og skole som sviktet osv. Jeg har store problemer å sku gå forbi der pga alt sammen. Får angst og panikk for å gå der.. Dette har jeg sagt fra om til vedkommende som jobber på denne møteplassen. Hun var min kontakt i psykisk helse i kommunen før, eller er på en måte det enda men tiden har gått og jeg orker ikke prate noe med henne lenger pga mye annet. Tilbudet er også at hvis de har bil og anledning så kan de hente folk hjemme eller på bussen. Jeg ble hentet hjemme, men nå tar jeg bussen og blir hentet på bussen.
Men så plutselig vil hun at jeg skal gå. Og sier at hun kan møte meg og gå sammen bort. Jeg takket nei og sa at jeg ikke er klar. Nå igjen foreslo hun det, og jeg sa nei. Hun hadde bil og mulighet. Men nei da, jeg skulle presses og tvinges å gå.
Og da ender det med at jeg må bli hjemme... Har sett frem til å komme dit nå etter det har vært feriestengt.
Jeg har vanskelig for å spørre folk om skyss. Hvis jeg tør å spørre om skyss og er heldig og får det er det gull for meg de gangene det ikke er bil eller mulighet å hente meg på bussen.
Når hun jobber tør jeg knapt å spørre om det, og prøver å ordne skyss selv hvis jeg tør. Men jeg har noen ganger tatt taxi og betalt masse penger og latt som for henne at jeg har fått skyss med noen bekjente.
Jeg trenger noe som er stabilt og lite stress og press, noe som gjør at jeg har økt livskvalitet, være sosial og holde det stabilt/vedlike. Blir det for mye er ikke det bra for meg, blir det for lite eller ingenting er det ikke bra.. Jeg er blitt ufør og trenger å komme meg ut det lille jeg orker og mestrer. Da føler jeg at vedkommende hindrer meg å være sosial og ha livskvalitet når jeg ikke fixer å gå den turen bort dit forbi skolen, og må bli hjemme fordi hun ikke henter meg på bussen. Jeg har ikke lyst å miste det stedet som er så viktig for meg, og redd for å havne tilbake til total isolasjon igjen, hvor det eneste jeg er ser folk er når jeg treffer kjæresten min eller min bestefar og mamma. Jeg vil jo gjerne ha noe i mitt liv utenom familie og kjæresten.. Har venner, men ingen nære eller som jeg får truffet noe særlig ofte pga det ikke passer for dem når jeg kan og orker eller omvendt. Da er dette stedet så fint å ha å møte opp på og treffe folk/være sosial i heletatt.. Kontakten min på d.p.s. ble skuffa over hun som ikke ville hente osv. Mente at det viktigste er å komme dit og være der. Det er jeg glad for at hun synes. Vi skal finne en løsning på det snart. Ville bare dele dette da det ødela dagen min og mulighet for å lufte meg litt/sosialisere meg...
Avatar

dette er tungt..

aug 16 2014 - 01:23
Huff.. Jeg er sliten etter masse vondt i livet mitt. Blir helt jævlig å sku miste det lille sosiale og stabile u livet mitt. Er redd dette bærer rett utfor.. Skal ha samtale med behandleren min på d.p.s. til uka og skal frem til da bestemme meg for om jeg vil ha et felles møte med oss 3.. for å ordne situasjonen. Jeg ser på det med grøss og gru.. Tåler veldig lite el ikke i det heletatt motgang. Ser litt svart på ting når det blir sånn....
Avatar

Omvei?

aug 16 2014 - 11:47
Er det ingen mulighet for å gå en omveien slik at du kan passere lengst mulig unna skolen?

Skjønner tankene bak å ville ha deg til å lære deg å gå forbi der, men det er et stort steg å ta om du ikke har noe ønske om å gjøre det selv.

Jeg ville først begynt med å si til meg selv hver dag at; de idiotene som ødela for meg ikke lenger går på den skolen, og nå er det bare et tomt bygg som ikke kan gjøre meg noe! De er ikke verd min oppmerksomhet, og jeg skal ikke la de ødelegge for min hverdag lenger!

Det må man si så ofte at man til slutt tror på det og så kan du prøve å gå veien forbi, men det tar tid og det er ikke lett!
Avatar

Re: omvei?

aug 16 2014 - 12:26
Er ingen omvei dessverre. Da hadde jeg selvfølgelig brukt den for lengst..
Jeg forstår hva du sier, men dette har ødelagt mye hos meg uansett hva jeg sier til meg selv. Tro meg jeg har prøvd..og er enig med deg.. Men det er ikke bare mobbingen, men også seksuelle overgrep, og alt som var fælt kommer igjen sterkere. Ting jeg ikke har eller klarer å bearbeide. Har gått til psykolog for dette siden tenårene... Jeg er 31...
Avatar

Hm....

aug 17 2014 - 11:48
Du har jo kjæreste og familie kan ikke de kjøre deg?

Jeg har ikke hatt livskvalitet paa17 aar pga sykdom og knapt nok da heller.Naar man er syk har man ikke livskvalitet og jeg ble aldri tilbudt skikkelig hjelp.Psykiatrien er tragisk rett og slett spør du meg........

Jeg har maatte gaa forbi ungdomskolen der jeg gikk og jeg maatte face alene hver dag i seks aar fra jeg var fra 2006 til 2012 aa gaa forbi ungdomsskole og barndomshjem.
Hadde ikke venner, ikke foreldre og ikke familie aa støtte meg til.......

Bortenfor skolen laa dpsn der jeg hadde sett alle "galningene" naar jeg vokste opp.Saa endte jeg der selv og det er tøft, men du maa bare svelge noen kameler hvis du skal komme noen vei.

Jeg vokste opp i ett lite hus og bortenfor der laa der borettslag og høyblokker.Der maatte jeg passere ogsaa naar jeg ikke hadde penger til mat og sosial kontoret henviste meg til den matbutikken som jeg ikke ville gaa inn i.

Du maa nok bare presse deg selv til aa gaa forbi.Skjønner veldig godt hvordan du har, men noen ganger er det ingen vei utenom her i livet.Og saann er det ellers i livet ogsaa.Kanskje du skulle bodd i ett døgn bemannet bofelleskap da hadde du nok faatt mer hjelp.Bor man for seg selv saa er de lite hjelp aa faa ift aa faa følge diverse steder.

Hva du vil er en ting og hva du er nødt til er en annen ting.Noe maa man bare prøve greie selv.Ellers saa faar du ringe og si at trenger følge til og fra, men for aa være ærlig saa tror jeg ikke du faar det saann som ressurs prioriteringen er i psykiatrien.

Opplevd absolutt alt av ydmykkende ting til og med at klassekamerater jobbet paa dpsen.Det kan jeg love deg ikke var gøy, men saann er det.......er du ekstremt heldig har du noen som kan følge deg.Det hadde ikke jeg derfor maatte jeg gaa veien alene.
Var pent nødt til selv om jeg var saa redd pga ocd at jeg holdt paa spy og besvime.

Lykke til!
Avatar

Re: hm...

aug 17 2014 - 12:17
Takk for tilbakemelding og lykkeønsker. Sku ønske jeg greide det..
Ingen i familien eller andre kan følge meg. Da hadde jeg benyttet meg av det. Da blir det nok ikke noe som skjer, for jeg unngår alt som er ubehagelig og angstmessi.
Men jeg har kommet meg et lite men stort stykke på vei fra å ikke ha kontakt med omverden og bare sitte hjemme, ikke en gang tørre å hente posten og spise en brødskive på en hel dag eller ikke noe i heletatt til at jeg har begynt å ta buss som jeg sliter med og har angst for, jeg har begynt å få litt kontakt med folk, jeg kommer meg ut hvertfall en gang i uka, og flinkere til å spise.
Jeg har en narkoman kjæreste som er via lar.. Han bor i en annen kommune og vært innlagt nylig og må ta hånd om sitt eget liv og hverdag, like mye som at jeg må gjøre ting for min egen del og utvikling osv.
Brukt lang tid på å bare komme dit jeg er nå. Og det må vedlikeholdes jevnlig fordi det har tendens å vippe over å gå til helvete om det blir for mye, og om det blir lite. Mye jeg kunne skrevet, men har skrevet i flere tråder så det står mer der.
Må tilføye at jeg hadde nok valgt å sulte og dø enn å gå til matbutikken om det var meg. Jeg hadde ikke gått ut...
Uansett må man gjøre sånn og sånn selv for å få noen endringer, men det klarer jeg ikke. Det er sånn det er, og ikke fordi jeg er negativ selvom det er det.
Fokuset er å få være der den ene gangen i uka for å ha kontakt med omverden..ikke på hvordan komme seg dit. Og når de har tilbud om å hente på bussen så synes jeg de skal gjøre det hvis det er anledning til det.
De gangene det ikke har vært mulig fordi de ikke kan så har jeg prøvd å ordne skyss hvis jeg har turt å spørre. Mye man burde og skulle osv., men når man er syk og trolig ikke mer å gjøre enn å håpe, ja da er det ikke så mye man får gjort..
Da hadde jeg vært frisk for mange år siden tror jeg.
Avatar

Jeg skjønner.........

aug 17 2014 - 13:46
Du varier veldig da det er saann jeg har det.
Vet du ikke har det lett og det med samboeren din er jo uheldig mildt sagt.

Har du støttekontakt?

Vet det kan føles nedverdigende og tror ikke du er idiot selv om du hadde hatt det.Har selv hatt det og jeg maatte bare bite deg i meg.

Jeg er en mann selv om jeg kaller meg gutt hehe, paa 35 aar, er 1.90 høy stor og sterk.Følte meg som en idiot i møtet der jeg søkte om støttekontakt.Har ikke det naa, men det er ikke dumt naar man blir saa handikappet.

Tror du trenger og det faar du nok innvilget.
Kanskje du maa vente og det maa du sikker, men da kan jo du søke om og ha det flere ganger i uken aa bruke det som ett springbrett.

Vil si til slutt at før man kan ta vare paa andre bør man helst kunne ta vare paa seg selv først.Haaper du faar en rolig og fin søndag.
Avatar

En ting til.......

aug 17 2014 - 13:47
Du klarer mer etterhvert det du trenger er tid;-)
Avatar

re: jeg skjønner....

aug 17 2014 - 14:09
Jeg har støttekontakt og hatt det en stund, men jeg er ikke alltid i form eller hun kan hver gang jeg endelig er det. Det er begrenset hva jeg orker og får til. Syntes det var flaut for mange år siden å søke om det, men nå synes jeg det er ok. Særlig når det er ei jeg var litt venn med for mange år siden og mistet kontakt med. Så innimellom får jeg til både en tur ut med henne, i tillegg til den møteplassen en gang i uka. Da blir jeg glad og stolt som fikk til det, og merker jeg har mer lyst å treffes.
Jeg og kjæresten bor ikke sammen. For å ikke gå oppå hverandre og at han ikke er flink med økonomien og begge ikke er i jobb osv. pga begges problemer.
Ser frem til samtalen på d.p.s. som er til uka, selvom jeg gruer meg.. Kanskje jeg tør å prøve å ta en felles prat med hun som jobber på møteplassen og får ordnet det.
Men det ser jeg ikke fram til i heletatt, heller med skrekk og gru...... Men da har jeg kontakten min på d.p.s. i ryggen hvertfall. Blir som å stikke hele huet inn i et vepsebord..
Tusen takk, og i like måte :-)
Avatar

gir opp snart........!!

sep 4 2014 - 17:13
Blir fortsatt forhindret i å være sosial denne ene dagen i uka..
Nå har nemlig hu som hindrer meg fått den andre som jobber på denne møteplassen til å være et hinder også...
Har fortsatt ikke ordnet situasjonen og tatt et felles møte på det med behandleren min på d.p.s., men det har jeg snart fått ordnet nå.
Jeg ringte behandleren min på d.p.s. da jeg fikk avslag....
Behandleren min er uenig i dette som skjer og vi skal innkalle til møte med hun det gjelder eller sjefen i psykisk helse i kommunen for å få til en ordning med skyss fra bussen.
Men jeg er i ferd å gi opp.. Føler meg ganske nedkjørt og ser ikke helt lyset i tunnelen nå... Dette stedet er det eneste jeg kan få vært sosial fast en eneste gang i uka.. Men redd dette ender i mer isolasjon, mindre lyst til ting igjen og har allerede gått ned i vekt..men det er også andre grunner til vektnedgangen, men dette er med på å ødelegge for min mentale helse..... Jeg orker ikke mer snart... Skal jeg bli forhindret å ha litt livskvalitet og ende i isolasjon er det ikke vits for meg å leve lenger..........
Til forsiden