tror jeg har misstet alt av følelser i kroppen, glede, smerte, sorg, lykke...
Eneste jeg sitter igjen med er frykt, hver gang vinden får dørene til å slamre hopper jeg til og skrur av lyden på TVen, hører min forskremte stemme rope "halo?" ut i rommet. Vet jo at det ikke kommer noen, dørene er låst!

For noen helger siden traff jeg på en mer eller mindre innpåslitende person på byen, han tok hånda rund halsen min og prøvde å kysse meg, traff meg på kinnet før jeg fort fikk røsket vekk hånda og beveget meg i motsatt rettning. Idag, på jobb var det en av stammkundene inne. Han har bestandig gidd meg komplemanger, syns jeg er "en vakker kvinne" som han pleier og si. Jeg er bare 21, han er eldre en faren min.
Har ikke brydd meg tidligere, harmløse komplemanger.. jeg mener, det er da helt ufarlig! Til idag, han hadde ett spm om en vare, jeg fortellte han alt han lurte på helt til han tok tak i hodet mitt, kysset med på kinnet og strøk armene ned over sidene mine.. "Du har en fantastisk deilig kropp"

hvordan havner jeg i slike sitvasjoner, hva får folk til å tro at slikt er greit?
Hvorfor føler jeg ikke annet en frykt når slikt skjer?

kroppen roper "skad meg! la meg kjenne at jeg lever"

Man kan tiltrekke seg mange rare personligheter. Det er nå helt sikkert. Holdningen du har i deg selv har mye å si her. En kan faktisk styre mye av andres handling med hvordan en selv har det. Høres kanskje litt merkelig ut men slik er det nå en gang.

Følelsene du har rundt det er jo naturlige. Du er ikke på et sted der du føler deg trygg og slike ting blir en invasjon av dine grenser. Ethvert overtramp her vil trigge de samme følelser til du endrer noe inne i deg selv. Mye annet vil bli fortrengt fordi frykt er en veldig sterk følelse. Du må nok bli bedre kjent med den og omfavne den og ikke kjempe mot den hele tiden. Dette er tross alt en del av deg selv.

Det som skjer ute i verden er mange ganger en refleksjon av den indre. Om du fastsetter klare grenser for deg selv og hva som er greit og ikke greit vil dette holde folk mer på avstand. Det er også viktig å si ifra dersom noen skulle finne på å tråkke over grensene. Det er ikke akseptablet å krenke grenser på en slik måte og da er det lov å sette foten ned. Sevice minded har ikke noe å gjøre i en slik situasjon og ingen vil laste deg dersom det kommer en sterk reaksjon.

Det å ville kjenne mer at en lever er en kjent ting for mange og det henger mye av denne fortrengningen av helheten som en kjenner til fra tidligere. Den er der fortsatt og vil alltid være der så det handler om å roe ned og åpne opp for det igjen.

Første steget er å akseptere frykten som en del av deg selv. Prøv å bland den sammen med fornuften til å lage en kritisk enhet. Vær kritisk til signaler inn og egne tanker og lær deg selv bedre å kjenne så vil du få en god del mer trygghet tilbake.