Jeg fikser ikke dette lenger, fikser ikke det jeg sitter inne med, fikser ikke måten jeg er på, fikser ikke hvordan jeg ser ut! Jeg fikser ikke livet! Jeg fikser ikke mine "nærmeste", de bare gjør meg vondt! Jeg fikser ikke noe mer akkurat nå! Så nå, vet jeg ikke hva som skjer! Jeg kjemper, jeg prøver, men jeg har ikke krefter! samtidig som jeg bare vil slippe taket, klarer jeg det ikke! Jeg klandrer meg fast men jeg skjenner at taket det slipper litt etter litt!

Du har malt deg inn i et hjørne og må ut derfra. Den som kan veien er du.

Ting er ikke som det ser ut nå. Det er bare en måte å se det på av millioner av muligheter. Når en står inntil veggen så ser en veldig lite av rommet rundt seg. Det er viktig å få inn nye perspektiver og bryte vaner. Da vil du kunne få til en forandring til det gode. Det du gjør nå funker jo ikke så bra.

Klart det er lett å si det men det er også lett å gjøre det. En må gjøre! Ikke tenke men gjøre! Da kommer en noe vei. Små steg kan få en til å havne veldig langt unna der en er. Vi ønsker ofte en endring over natten men det er ikke mulig. Ei heller kom man dit en er over natten.

Du har mye mer i deg å gå på enn det du tror. Gi deg selv mer cred for hva du er og ikke minst hvem du er. Du kan klare dette veldig bra om du kan få deg selv til å tro litt på det. Det er nøkkelen til din suksess!

Følte det samme før, men brått og i rus.heldigvis gikk det ikke da heller.Jeg klandrer ingen med den følelsen.Den bare kommer om det kommer nok motgang.Jeg vet ikke hva du har gjort før, men håper du ber om hjelp og får det som plager deg på avstand.Om ikke de nærmeste er helt følesesløs, så la de få vite hvordan du har det.Slekta mi har blitt mer åpne av psykiske problemer.Vi hjelper ikke hverandre så veldig mye, men viser full forståelse.Å kunne si rett ut hvordan en har det er sunt.

vett hva du mener! har det slikt jeg og. men her går det i ganske masse rus og stoff for og glemme ting og rømmer fra mitt egent liv.
ser nå som jeg har vært 99%rusfri i 1mnd at hvordan livet igrunn er. og det er slik jeg ikke vil leve det livet jeg har, så jeg kommer til og forsette med alt jeg har gjort når jeg kommer ut fra akutten ighen...

Det nytter ikke si noe til de "hjemme".. de bryr seg uansett ikke! de bare fyller meg opp med drit som vanlig! jeg har alltid blitt behandlet dårlig av dem, av typen psykisk vold! Noen ganger kunne det hende fysisk også!
Jeg fikk aldri hjelp, for mine problemer! Som 18åring fikk jeg diagnosen ADHD! jeg har måtte kjempe for alt sjøl, jeg har alltid måtte stå alene i alt og om alt! jeg har vært ett problembarn uten like, jeg har vært utrolig krevende og vanskelig det vet jeg!
jeg har gjort mye ugang og vært småkriminell, hengt med feile folk.. når ingen andre ville være venner med meg, så gjorde jeg alt for å få dem jeg fikk! Jeg flytta hjemmefra, ett godt stykke i håp om at jeg kunne bli bedre, kunne bli kvitt alle problemene og det som var! Det er ikke bedre, det ble aldri bedre. Og her sitter jeg alene for meg selv, uten noen rundt meg! Jeg begynner å bli gal

Jeg har det mest bra, så er veldig lett for meg å si ting.Men husk at jeg skriver bare ting jeg tror, jeg vet ikke alt.Jeg er ganske sikker på at du kan mye om du får sjansen, og at ting kan endre seg og bli en eneste lang opptur.Har du noen interesser eller hobbyer eller tror det er noe du kan like å holde på med? Er ikke sunt å holde problemer unna med kun jobb, men det er viktig å holde seg litt i gang for å føle seg bra.

Det er også enkelt for meg å si at du kan bare kutte kontakt med familie om de bare terroriserer deg.For å kutte ut familie kan umulig være enkelt, så jeg trenger ikke å ha rett :p Om noen holder deg nede og ikke vil deg ditt beste på tross av problemer og adhd og kan forstå deg, så fuck dem mener jeg..Familie skal støtte hverandre nesten uansett hva som har skjedd oppover åra!

Jeg har i bunn og grunn kutta dem ut! men det sårer meg at jeg ikke får treffe mine to yngre brødre!
de liker meg ikke, og hver gang jeg prøver og endre på livet mitt, så ødlegger dem for meg! det er akkurat som at de får glede av å gjøre meg vondt! denne julen blir tung og vanskelig kjenner jeg! selv om den alltid har vært det! men nå er jeg virkelig alene!

Leste et sted at hvis du forandrer deg, vil du først møte latter, så motstand og til slutt vil folk etterhvert godta din nye væremåte. De som ikke gjør det, er ikke noe å ha i livet sitt. Folk vil automatisk motsette seg forandringer. Så motstand vil du få, du må bare ikke gi deg.

ikke får jeg sove heller! er så uopplagt som jeg kan bli...

Kan jeg få gi opp, bare for en liten stund?
kan jeg få lov og slippe taket, for en liten stund?
Må jeg alltid kjempe, når uansett hver dag er en kamp?
Kan ikke jeg bare få litt hvile, slippe å tenke for en stund?
Hvorfor kan jeg ikke bare få fred?
Hvorfor må visse folk alltid plage meg?
Hvorfor skal alle være så stygge med meg?
Eller er det gale at jeg er i livet?
Men akkurat nå, så er det ingen der!
Kun meg selv, ingen andre
Jeg er så lei, så mektig lei!
Tror du det, at jeg kan få slippe taket nå?
For en liten stund?
Er det virkelig ikke lov, og ikke orke mer?

Dana, Du er trenger ikke gi opp.

Du må bare gi opp noen ting, de negative tingene..

Ikke fokuser på din gamle familie, be brødrene dine komme på besøk til tider, om de ikke er alt for unge til det..
Er de for unge, og har det fælt hjemme, involver barnevern etc.

Finn deg en ny familie, omring deg med venner, mennesker som liker deg.
Om du ikke har overflod av disse, så vil du finne de etterhvert.

det er trist når familier faller fra hverandre, men det er noe som skjer noen ganger..

Noen ganger klarer man få hverandre sammen igjen, andre ganger er det best å la være..


Tenk på hva du har av mål og ønsker, for deg selv og din fremtid.
Hva vil du gjøre med livet ditt, har du noen interesser?
Prøv å se litt fremover, ikke bakover.

Det er ikke så lett og ikke fokusere på familien min, brødrene mine er bare to små gutter på 7 og 9år. så alene kan de ikke reise!
Hvordan finner man seg en ny familie, jeg har få venner, langt ifra en overflod!
Jeg vet ikke, jeg føler meg så alene, jeg føler meg så ensom, så sviktet, såret...
jeg føler så mye, også hat! jeg er bunn og grunn mer eller mindre bare meg,
det er ikke så lett å finne seg venner syns jeg! ikke når jeg er så nede som jeg er!

familien min kommer aldri til å bli sammen igjen, isåfall blir det uten meg!
for jeg orker ikke mer fra dem! ikke på den måten jeg er blitt behandlet på! jeg fikser ikke mer fra dem! akk!

Blir brødrene dine blir behandlet bra?

Om ikke kontakt barnevernet..

Forstår hvor kjipt du har det..

Bruk de vennene du kan stole på, ettersom tiden går, finner du nye venner.

Det er aldri lett å finne venner, i allefall ikke venner man kan stole på.
Fokuser på å få deg selv helt i orden.
Om brødrene dine ikke har det fælt, så er det ikke noe du kan gjøre med det, med mindre du klarer få foreldrene dine til å godta deg igjen.

Nå kjenner ikke jeg historikken der i det hele tatt, så vet ikke hvor usansynlig det er. Akkurat nå er det inget godt valg å prøve, når du føler deg så langt nede.

Bygg deg selv opp først.

joa, de har det fint! det er bare meg som er problemet, og jeg takker gud for at jeg fikk det og ikke de...
men vi har ikke samme far! og jeg har aldri hatt noe forhold til min biologiske far, og jeg liker ikke min stefar heller! de er bare stygge meg meg hele tiden! jeg tenker ofte det er mye min feil, siden jeg oppførte meg og var som jeg var!

Ja, om det har vært mye turbulens/uro under din oppvekst fører det til vanskelige forhold senere.

Det meste løses om en eller begge parter klarer å legge seg flate, beklage alt. å klarer unngå provokasjon av noen form en stund.. Så roer det seg..

Men det skal jo en god del velvilje til fra begge parter..

Som jeg sa tidligere.. Fokuser på deg selv litt. Få det bra!
Så kan du begynne se mot din ordentlige familie igjen etterhvert.

Så får de tid til å roe seg også.

de tok aldri noe ansvar, de var bare stygge med meg i stede for å hjelpe meg, støtte meg og være til stede. de var aldri tilstede og da var ikke jeg det heller.. de er der ikke nå heller.. de mener de ikke har gjort noe galt. de legger all skyld på meg.