jeg var med behandleren min i dag. og hun fortalte meg at det eineste tilbude som var for meg, med min problemstilling var noe gruppegreier, og hva skal jeg si? det var vell det første jeg ble kastet ut i, når jeg kom inn i psykiatrien. og det tok ikke mange timene før jeg forsto at dette bare var et stort fiasko. og ikke ville hjelpe meg. noen måneder utti programmet, så sluttet jeg. ikke halvveis ferdig en gang fordi det ende med at jeg fant på unnskyldninger for å ikke komme, og leksene som var det gruppetingene gikk ut på, ble for kompliserte for meg, og jeg diktet opp historien rundt leksa etterhvert, fordi jeg ikke skjønte noe, etter uttalige forklaringer på hva jeg skulle gjøre. og det ble for komplisert. så derfor sluttet jeg. og bare tanken på noe lignene, får meg til å grøsse. det var noe slik mindfullness. og etter at jeg gikk på det gruppetingen, så tørr jeg knapt nok å bruke de ordene som blir brukt der, og yoga er noe jeg blir kvalm av bare av tanken på det. fordi det er ganske likt. jeg ble så skremt. at jeg ikke tørr å tenke på det en gang. og det mener behandleren min nå, er det eineste som kan hjelpe meg, med min problemstilling. og at det ikke finnes noe annet.

så nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre. noen tips?

Du kan kontakte privat psykolog med kommunal avtale. Pleier visst å være en del ventetid, men det kan jo hende det er verdt ventetiden?

hmm. har ikke råd til privat. og jeg har vært borti så mange forskjellige, både på forskjellige inleggelser, på forskjellige steder, og behandlere. så vet ikke om det er noe vits. kanskje jeg bare bør innse at det ikke finnes noe som kan hjelpe meg ?

Hos private psykologer med avtale, betaler du kun inntil du har nådd frikortgrensen. Søk på private psykologer med kommunal avtale på google ;)

det viste jeg ikke. har ikke hørt om det før. men takk. skal sjekke det opp :)

Om vi snur litt på flisa her da..

Hva føler du selv at du trenger?

Hva ønsker du å gjøre?

Hvor ønsker du å være?

Kanskje det viktigste spørsmålet av dem alle..
Hvem ønsker du å være?


Når disse spørsmålene er besvart utfyllende så kan man begynne å plukke det fra hverandre for å finne de verktøy som trengs for å nærme seg. Viktig å huske på at vi også forandrer oss hele tiden. Det som er viktig i dag trenger ikke være det imorgen.

Vi sitter i en holdning om at noen andre skal komme inn og hjelpe oss. Den eneste som kan gjøre noe er en selv. Det vi kan få er støtte til å hjelpe oss selv. Det finnes det nok av om man er villig til å ta det i mot. Det høres sikkert umulig ut for en som har "prøvd alt" og "ikke har noen". Dog.. Min egen erfaring er at det ligger veldig mye sannhet i de gamle ordene "let og du skal finne!"

takk for innlegget ditt johnny. jeg har veldig mange ganger fått de spørsmålene. da spessielt hva jeg selv tenker kan hjelpe meg. problemet er at når jeg har svart så godt jeg kan på det spørsmålet. med litt forskjellige svar. så møter jeg en kald vegg. får i retur før jeg har rukket å snakke ferdig at det er uaktuelt, og det hjelper deg ingenting. og når en konstant får høre det, og får den i tryne. så vet jeg ikke lengre hva jeg trenger. hva jeg trur vil hjelpe meg. for jeg får hele tiden beskjeden "Det hjelper ikke slike som deg". altså. de setter meg i bås. sånne som meg, meg her, sånne som meg, meg der. jeg er lei av å høre sånne som meg. jeg er ikke lik alle andre. jeg er meg, et invidivuelt vesen, som har egne behov og mangler. jeg er ikke lik alle andre som er deprimert, sliter med forskjellige typer angst, som har en personlighetsfsforstyrrelse, som sliter med selvskading og er suicidal. ingen kan vite om en ting kan virke for meg. selv om det kanskje ikke virket for noen.

for å komme med et bra eksempel der da. jeg var jo presset et gruppegreier i starten av behandlingen min, og fikk verdens beste behandler, alle sa jeg var heldig. men for meg så var det ikke verdens beste behandler. jeg taklet ikke å snakke med hun. og jeg følte hun var en sykt kald person. og gruppetingen var også noe som kunne tatt livet av meg. jeg taklet det ikke. gruppe er ikke noe for meg. og for å komme med eksempelet, alle forteller meg at DBT det er det perfekte for meg, og at det ikke finnens noen døgnplasser for meg. men det gruppetingen fungerte overhode ikke for meg, og jeg vet 2 andre som også har prøvd det. og ikke nødvendigvis på samme gruppa som meg, som hadde noe samme problemstilling som meg. så hvordan kan de være fast bestemte på at det ikke er mulig for meg å klare å bli bedre med en ting, når det aldri er prøvd? jeg er et inidviduelt menneske, med egen problestilling. ikke bare "slik om alle andre". som alle sier.

du skrev at det kanskje er vanskelig å tenke som for "en som har prøvd alt". jeg har ikke prøvd alt. fordi jeg ikke får prøve alt. og jeg vet ikke alt. for hadde jeg gjort det. så hadde jeg jo ikke vært her jeg er i dag.

men veldig bra innlegg johnny, absolutt :)

Ja, innlegget til Johnny var bra, han pleier å ha reflekterte innlegg. Og ditt svar, jente -18, var også veldig klargjørende. Og jeg kjenner at jeg blir sint på disse behandlerne. Du har helt rett: de har ingen rett til å si "sånne som deg", som om alle psykisk syke var helt like. Du har helt rett i at du er deg, og ingen andre er helt som deg. Jeg har også prøvd gruppeterapi i min pure ungdom , og det var grusomt, rett og slett. Jeg fikk ingenting positivt ut av det. Har også blitt spurt om å være med på det i mer voksen alder, men har takket nei. Nå er jeg heldig som har god økonomi, derfor kan jeg velge mellom private psykologer, og det har jeg også gjort, og noen av dem har betydd mye positivt for meg. Andre passet meg ikke i det hele tatt. Så stol på deg selv, hvis du føler at en behandler ikke er bra for deg, at du opplever personen som kald, så er det en sannhet for deg. Veldig dumt at de først spør hva du kan tenke deg, og så ikke lar deg prøve akkurat det. Jeg tror det er mye rart i psykiatrien, mange som jobber der, har ikke peiling på hva de holder på med, og har ikke nok respekt for dem de skal hjelpe. Så Johnny har nok rett, du må først og fremst hjelpe deg selv. For min egen del så leser jeg mange selvhjelpsbøker (du kan låne gratis på biblioteket..) det kan være både god støtte og en kilde til innsikt, visdom, det kan gi kraft og energi til å stå på videre, og en følelse av at man ikke er helt alene med sine problemer, selv om man ofte føler det. Det er mange gode tips å hente i slike bøker. Noe av det aller viktigste jeg har lært meg med årene, det er å ta en dag om gangen (noen ganger bare en time om gangen...) og lete etter positive ting hele tida. Det betyr ikke at man ikke skal prøve å gjøre noe med sine problemer, men man må på en måte finne ut hva det går an å gjøre noe med, og hva man ikke kan gjøre noe med. Og det å lete etter noe positivt, gjør dagene litt lettere. Uansett hvilken situasjon man er i. Hvis du synes det er vanskelig å finne positive ting, så kan du f.eks. begynne med å være takknemlig for at mental helse har laget slike sider som dette, slik at vi som strever, kan komme inn her og "lesse av oss" av og til, og kanskje også finne likesinnede.....