Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

hmm...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

hmm...

mai 26 2020 - 23:28
Hei,

For vel 4 år siden ble jeg innlagt med mistanke om testikkelkreft, det viste seg heldigvis ikke å være det. Men noe annet som på en måte ikke var så veldig mye mer positivt, i form av en alvorlig autoimun sykdom. Nesten nøyaktig to år senere dukket samme symptomer opp igjen, denne gangen viste legene hva det var som var på gang. Det var da ingen tvil om hva som feilte meg.

Begge tilfeller førte til at jeg ble borte fra arbeid i noen måneder av ulike årsaker.

I dag er jeg "frisk", i form av at sykdomen er parkert i dvalemodus, men det er som å gå rundt med en tikkende bombe i kroppen. Jeg har vært heldig så langt i form av at det er ikke vitale organ som er berørt og at jeg nå går på medisin som forhåpentligvis vil holde det i dvale.

Men dette har påvirket og gjort noe med meg, jeg har fått en ganske lav terskel for å gå inn i depresjonsmodus. Jeg føler min verdi som person er svekket, kanskje først og fremst når det kommer til arbeidsliv. Jeg har en arbeidsgiver som for såvidt har vist forståelse og gitt meg rom for å kunne ta det roligere innimellom. Men på samme tid føler jeg også at jeg ikke er like verdsatt som jeg var. Situasjonen på jobb har blitt dårligere og dårligere føler jeg. Jeg har i et par år følt veldig for å finne meg en ny jobb, men ikke våget å ta spranget. Heldigvis har jeg det nå og har også fått napp i form av intervju.

Jeg er ikke den som har lettest for å "lette på trykket" til de som står meg nærmest. Det kan gjerne gå litt for lenge før min samboer omsider får skviset noe ut av meg. Det er også noe som er tungt, å gå rundt å føle på noe men ikke våge å fortelle det. Det er ingen tvil om at det går utover både samboer og barn, noe som på ingen måte er rettferdig for dem.

Sist jeg hadde en slik periode med depresjon, kom jeg meg omsider til fastlegen og fikk "blåst ut litt". Jeg følte jeg ble hørt, innerst inne hadde jeg nok et håp om å få tilbud om psykolog, men fikk meg ikke helt til å spørre om det. Det endte med snakk om kognetiv tenking og noen møter med fastlegen. Ting ble bedre og jeg følte jeg kom meg ut av selve depresjonen.

Siste månedene har jeg merket at en depresjon igjen har kommet krypende sakte men sikkert. Situasjonen med corona, en viss frykt med tanke på at jeg går på imundempende medisin, en intim hverdag med nærmeste familie etc. Samtidig en arbeidsgiver som tydeligvis er allergisk mot hjemmekontor og har holdninger om at de som jobber hjemme ikke gjør noe fornuftig. Nå ble det mye skriving og mistet litt tråden...føler meg alene, selv om jeg har en god og snill samboer, flotte barn, hadde jeg bare klart å åpne meg mer...
Avatar

Re: hmm...

mai 27 2020 - 22:19
Har du tenkt over hva som kan være grunn til at du kjenner en depresjon komme krypende igjen?
Til forsiden