jeg har lyst å finne meg noen, før var jeg guttegal..kan man si.
Jeg har jo god tid enda..sier min far osv..at jeg ikke skal stresse med det... joda jeg har mange år på meg igjen..er ikke det..men syns bare det tar lang tid!, jeg tenker kanskje finner jeg noen aldri..
jeg er 25 rukket å blitt. Jeg aldri hatt noen.
Jeg tørr ikke å bli hoppe i det, eller har sperrer med å få kontakt med noen gutt..ikke vet jeg hvor jeg skal lete..har sluttet å lete, jeg leter ikke. jeg møter ikke på noen..
Jeg har det jo fint som jeg har det, er ikke det heller..
trives i mitt eget selskap.. kan gjøre hva jeg vil.
Men ønsker meg i framtida en å dele dagene med, og en å stifte familie med.
Sykepleieren har sagt at hun torr ikke min helse klarer det. jeg sover jo mye..det er jo en ting.
Men å finne noen, når jeg bor på liten plass, er det meg? eller er det stedet? som gjør at jeg ikke finner noen?

er ikke mye på utested på pub.. for jeg har liksom ingen å gå med.
og blir alikvel aldri kjent med noen...

jeg tror jeg kommer til å ende opp som en enstøing i livet, verken uten mann:(

lurer virkelig på om det finnes noen der ute for meg??
lurer virklig på når jeg vil finne noen.. har så lyst å finne noen å dele sorgene og gledene med, ja hele livet:/hmm kjenner jeg er utolmodig..av vente..tror neppe dukker opp noen i nærmeste framtid..sjansene ser dårlige ut..kjære gud la meg finne noen som passer for meg også!..

Jeg tror du skal ta tiden til hjelp og ikke bekymre deg så mye for det som kanskje ikke blir slik du gjerne vil at det skal bli. Jeg tror kanskje du skal prøve å bruke litt tid på å sosialisere deg slik at den "rette" får muligheten til å dukke opp, men ikke la deg miste motet av motgang. Jeg vet at det ikke alltid er så lett å sosialisere seg eller finne de riktige måtene å treffe noen man kan bli glad i på men det er håp for deg. Du er bare blitt 25 du har 10 år igjen før jeg ville begynt å bekymre meg, men det er kanskje greit å være tidlig ute. Min mor fikk meg da hun var 33 år gammel og da hadde ikke mine foreldre vært sammen så mange år før det. Nå er kanskje ikke mine foreldre det beste eksempelet fordi de er skilt i dag, men jeg syntes i alle fall ikke at de har vært for gamle imens jeg vokste opp.

Jeg tror man skal ha litt is i magen for å klare å finne seg en partner man kan leve med. Det tar litt tid og det er mye jobb i starten av forholdet helt til man kommer inn i hverandres måte å være på. Det tar kanskje mye jobb resten av livet til og med hvis man vil leve lykkelig sammen med sin partner i mange år.

Finnes det noen arena der du kan treffe nye folk? Den beste måten å treffe en å bli glad i kan ofte være å oppsøke nye arenaer der man kan treffe nye mennesker.

Jeg håper virkelig at du klarer å finne deg en som kan være "bare din", en som du kan være glad i og kanskje til og med skape en familie med.