jeg er ei dame på 32 år, med to barn på 6 år. Jeg flytte til hjemkommunen i 2019, da mine foreldre mente de kunne hjelpe meg med barna. ikke en gang har de frivillig tatt med seg barna hjem, de ringer ikke for å spørre hvordan vi har det, og de viser ikke interesse for kontakt med mindre de vil ha hjelp til noe, eller at jeg og jentene skal være med i skogen på tur slik at min mor kan poste bilder av barna på fb for å vise hele verden hvor god mormor hun er. Jeg sliter med angst og dårlig selvbilde, og har prøvd og videreformidle dette til mine foreldre. i samtalene jeg går i, så fikk jeg beskjed om å tørre å si i fra når jeg kjenner ting ikke er ok. å jeg skulle øve på mine foreldre, som står meg nærmest.
Dette prøvde jeg på i går, med et meget dårlig utfall. Kort fortalt så skulle jeg få hjelp til noe hjemme, av min bror, så jeg ringte for å spørre når de kom, slik at jeg visste når jeg kunne gå på skitur. da ble jeg hånet med ; HAHAHA du på ski !? javel? så svarte jeg at jeg forventer at de snakker til meg på en ordentlig måte, å at jeg ikke er i form til å lengre bli hånet å ledd av. svaret var at det er min egen feil at jeg sliter når jeg har en slik oppførsel, og at det er mange i verden som sliter. så sa jeg at det vet jeg, men at jeg ikke hadde trodd at mine egne foreldre skulle spenne bein på meg når jeg allerede knapt står på de fra før. Svaret var at hvis jeg syntes de var så jævla dårlige foreldre så kunne jeg drite i å ha noe med de å gjøre, for så å bli blokkert... spørsmålet mitt er, er det noen her som har kuttet kontakt med sine foreldre i voksen alder ? hvordan går det? å hvor vanskelig er det ? ble dine dager bedre av det ?

Bare kutt kontakten, og nekt dem å møte barnebarna. De kommer krypende tilbake etter en stund. Men jeg ville tatt en alvorsprat med behandleren som ga deg dette rådet, for dette mulige utfallet skulle h*n ha forberedt deg på.

Du trenger ikke å ha kontakt med mennesker som gjør livet ditt ubehagelig, selv om de er familien din.

Du kan holde et passelig avstand å starte med..?Du er litt sårbar nå..og en kamp til ..gjør deg ennå mer sårbar..Ikke ta en endelig beslutning ennå..fordi besteforeldrer til dine barn...er ikke erstattelige..Jeg forstår det er vanskelig..ja..Hold en vis avstand å starte med...Anbefaler deg å lytte på Guro og Guru podkast..om relasjonen med voksne barn og foreldre..Du får gode råd der og opptager at det er mange som har samme problematikk..Senk skuldrene vakre sjel..du er mer en bra nok..og ikke trenger bekreftelse fra foreldrene dine i voksen alder..Hev deg over den gamle konservatives stilen de praktiserer...De har nok opplevd noe likt ?Gamle hunder sitter ikke...Hold deg på passelig avstand inntil du finner ut flere verktøy og styrke å ta videre beslutning..Der er og utrolig tøft å snu totalt ryggen ..det er ikke smertefritt hverken for deg eller barna....Vanskelig valg..men opp i alt tenk på deg og og styrk deg..du er mye mer en godt nok og skal ikke behove ha bekreftelse fra de..Det virker de kan ikke noe mer en det akkurat nå..Si ifra til de....De burde skjønne ..men de er blinde.Klem

Tusen takk, det var vedig fornuftig og skal ta det til meg ???? går bedre nå, holdt avstand og forholdet begynner og gå seg til etterhvert. Dette er noe av det mest fornuftige og enkle å forstå jeg har lest på lenge ????????

Det skulle ikke være spørsmålstegn med smilefjes

Å eie sine følelser med nok fornuft ..krever øvelse og tålmodighet..Stå på.:):)Å møte de «gamle hunder» som sitter ikke..med bebreidelser og angrep forsvar teknikk..taper dere for energi og fremgang..Bra du tar det til deg..Jeg tenker alltid..tenk mennesker i krig ..tenk Ruwanda landet i .krig før og så elendighet var der ..og mange utrolige tragedier..og likevel nå har mennesker klart bygge broer over hat og prøver gå videre...?:) :) Sol ute sol inne sol i hjertet sol i sinnet!:)Klem

Jeg kjenner igjen mye av denne dynamikken. Jeg prøver å si fra om følelsene mine, som blir blåst av og får høre at jeg på en eller annen måte er egoistisk og ødelegger familien, skaper drama. Men så skal vi være sammen som en «lykkelig» familie. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, men jeg er på samme vei som deg, for å lære hvordan håndtere disse relasjonene nå i voksen alder. Jeg blir også ledd av sånne ting som å stå på ski. Her om dagen ble jeg ledd av fordi jeg skulle henge opp en lampe og ikke visste hvordan. De sliter med empatien.

Jeg leser en bok som heter Adult children of immature parents, syns den er god

Hev deg over disse negative bemerkninger..De kan ha en snev av narsistiske trekk..og de trenger..konflikter og sette andre ned for a føle seg bedre med seg selv..Det har ikke med deg å gjøre..men med dems sin usikker indre..Når du reagerer er det akkurat som du gir oksygen til flammen så blir ilden større..for da er «spektakkel» de vil ha i gang.Hold de på passelig avstand,besøk de mindre..og når du gjør det ha en vennine med deg og kortere besøk..En god stund så her og se hva som skjer..Kanskje de har tid å tenke litt over...hvis ikke hold avstand og regler det ut fra det som kommer ut av deres atferd når du er der...HEV deg over når de kommenterer så dumt og ikke reager på noen måte(utrolig vanskelig dette ..sant det)..Tenk innerst i deg når angrepene kommer at det utrykker hvor umodne og usikre voksne de er..Lagg deg en kode ord i hodet når de sier det..(bingo..liksom igjen sårbare ..så teller du inn i deg og har det mioro i hvor mange bingo av dumskap de får ut)...Sett en grense på antall «bingo»....Blir det over..reis deg rolig og Finn noe å si du må dra?Ikke gå ned på dems lavsko atferd.Bare en idee..Ha ha..Ta knekken på det med humør ..og hold avstand når det blir nok.:)Lykke til