jeg er ei dame på 32 år, med to barn på 6 år. Jeg flytte til hjemkommunen i 2019, da mine foreldre mente de kunne hjelpe meg med barna. ikke en gang har de frivillig tatt med seg barna hjem, de ringer ikke for å spørre hvordan vi har det, og de viser ikke interesse for kontakt med mindre de vil ha hjelp til noe, eller at jeg og jentene skal være med i skogen på tur slik at min mor kan poste bilder av barna på fb for å vise hele verden hvor god mormor hun er. Jeg sliter med angst og dårlig selvbilde, og har prøvd og videreformidle dette til mine foreldre. i samtalene jeg går i, så fikk jeg beskjed om å tørre å si i fra når jeg kjenner ting ikke er ok. å jeg skulle øve på mine foreldre, som står meg nærmest.
Dette prøvde jeg på i går, med et meget dårlig utfall. Kort fortalt så skulle jeg få hjelp til noe hjemme, av min bror, så jeg ringte for å spørre når de kom, slik at jeg visste når jeg kunne gå på skitur. da ble jeg hånet med ; HAHAHA du på ski !? javel? så svarte jeg at jeg forventer at de snakker til meg på en ordentlig måte, å at jeg ikke er i form til å lengre bli hånet å ledd av. svaret var at det er min egen feil at jeg sliter når jeg har en slik oppførsel, og at det er mange i verden som sliter. så sa jeg at det vet jeg, men at jeg ikke hadde trodd at mine egne foreldre skulle spenne bein på meg når jeg allerede knapt står på de fra før. Svaret var at hvis jeg syntes de var så jævla dårlige foreldre så kunne jeg drite i å ha noe med de å gjøre, for så å bli blokkert... spørsmålet mitt er, er det noen her som har kuttet kontakt med sine foreldre i voksen alder ? hvordan går det? å hvor vanskelig er det ? ble dine dager bedre av det ?

Bare kutt kontakten, og nekt dem å møte barnebarna. De kommer krypende tilbake etter en stund. Men jeg ville tatt en alvorsprat med behandleren som ga deg dette rådet, for dette mulige utfallet skulle h*n ha forberedt deg på.