Ja. det er som overskriften sier, jeg føler meg nå. helt tom. og det har jeg gjort den siste måneden. jeg sitter å er totalt likegyldig. smiler, men det er bare fasaden. ler. men fortsatt bare fasaden. prøver å tenke. men det er så fult i hode. at alt virker totalt tomt. jeg vet ikke helt hvordan jeg føler meg. jeg vet jeg er deppa på et vis (har fått diagnosen dystymi). og jeg vet jo at jeg er langt nede. jeg rakker ned på meg selv, og om jeg prøver å smile, så er jeg raskere enn jeg rekker å henge med, på å fortelle meg selv hvor idiotisk jeg er som smiler. som i det heletatt prøver å virke glad. jeg startet på sovetabletter for noen få dager siden, fordi jeg sover så lite. jeg merket allerede 2. dag at jeg var mer opplagt. og ikke fult så sliten og trøtt. etter 3 ganger så mye søvn iløpet av enn natt, enn på mange måneder per natt. men tomhetsfølelsen forsvant ikke fordi om jeg tok pillene. jeg føler bare at det ble værre. jeg har ikke fortalt noen om den tomhetsfølelsen. bare delvis fortalt behandleren min på DPS at jeg ikke helt hva jeg tenker og hvordan jeg har det. skulle nok ha fortalt det til hun. men vet liksom ikke hvordan. for klarer ikke å forklare det. med bare et par ord.

er det noen som har opplevd å ha en tomhetsfølelse over mange uker, og som kanskje kan fortelle meg noen tips til hvordan jeg kan komme meg tilbake til kaoset og følelsesregisteret inni meg?

mange som ikke har opplevd dette, vil nok si at jeg er heldig som føler meg tom. som slipper å kjenne på de vonde tankene. og joda. men det skremmer meg, fordi jeg føler ikke at jeg har kontroll lengre. jeg mistet en god kompis av meg for rett over 1 måned siden. men klarer fortsatt ikke å kjenne smerten. eller kjenner smerten på en måte. men samtidig så føler jeg meg så likegyldig, og lite berørt av det. jeg vil kjenne smerten over å miste noen, jeg vil kunne gråte. jeg vil gråte. men jeg klarer det ikke. blir bare sittende og stirre tomt i luften, og lure på hva jeg gjør på denne planeten. det er faktisk ingen god følelse å kjenne på en ekstrem tomhet, selv om det kanskje kan virke slik for noen. jeg ønsker å kjenne normale følelser. glede over noe som er bra. smerte over noe som er vondt. men samtidig, klare å komme meg over smerten, på en normal måte.

det skal også sies at jeg har minimalt med nettverk. det er min familie som bor noen mil unna meg. og behandlingsteamet mitt, om jeg kan kalle det det. som består av min behandler, fastlege, og en person til i kommunen. men kan ikke foreløpi kalle de et team på ordentlig. fordi det bare snakk om å lage et slikt team. er ikke gjort enda.

så er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan komme meg ut fra dette?

mange takk på forhånd.

Langt innlegg, vet ikke om jeg fikk med meg alt, men sånn som jeg forstår det sliter du med en enorm tomhetsfølelse.

Jeg har det på samme måten akkurat nå. Sitter bare her og lurer på hva jeg skal ta meg til, ingenting frister, selv ikke ting jeg vet jeg vanligvis elsker å gjøre. Alle følelsene er liksom borte. Min tomhetsfølelse pleier ikke å vare så lenge av gangen, tipper jeg er sinna eller veldig lei meg i løpet av kvelden, får nesten håpe det, for det er, som du også sier, ikke godt å ha en slik tomhetsfølelse.

ja. det ble litt langt. litt skriveproblemer, og enda værre i en slik periode. så derfor blir det ofte langt så jeg vet at jeg har fått med alt jeg hadde tenkt. beklager for det.

leit å høre at du også kjenner på den følelsen. det er ingen god følelsene nei. men fint å høre at den ikke varer så lenge.

jeg kan kjenne følelsen av at det går nedover over en liten periode som varer under 30 minutter, så flater den ut igjen. ikke slik at den synker, også stiger igjen før den flater ut der den var. men den synker, og flater ut så langt ned som jeg var kommet. sjelden den stiger oppover igjen. det jeg synes er skummelt med denne tomhetsfølelsen er at jeg i slike perioder mister kontrollen, og kan gjøre ting før jeg tenker, og da er jeg i store vansker. for da er det ikke lett å si hvor jeg havner og hva jeg gjør. alt fra ingenting, til små risp, til større kutt, til overdoser. og det vet jeg jo ikke er bra. men vanskelig når en ikke helt har kontrollen.

Trist å høre. Høres ut som du har mye svingninger, og det vet jeg at ikke er noe godt. Har dessverre ingen konkrete forslag til hva du kan gjøre, sitter her selv som sagt meg henda i fanget og ikke aner hva jeg skal ta meg til.

ja. det svinger vist litt frem og tilbake. jeg satt fra totalt tomhet, til angst, og panikk i 1 times tid. skalv, hyperventilerte, gråt (uvanlig for meg), og var helt panisk. kom meg ut av det på min vanlige destruktive måte. og nå sitter jeg igje utslitt. og helt tom igjen innvendig. og sitter desperat å roter gjennom hode og kroppen generelt for å finne tilbake til normale følelser og tanker. men det finnes ingen normale tanker der. det er bare slemme tanker om meg selv som finnes inni der. og finner jeg en grei tanke, så er det å rette opp i den, og få den negativ. for mitt hode forteller meg at jeg ikke har lov til å ha gode tanker. ikke tenke godt om meg selv. alt ved meg er og skal være negativt i følge den syke meg, som er 99.999999999% av hele min kropp nærmest.