Eegentlig har jeg ikke noe å si. Jeg ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal fortelle eller hva meningen med alt er.

Jeg lever et ganske normalt liv vil jeg tro. Jeg har jobb, samboer og mange venner. Og familien min ser på meg som ressurssterk.
Og det er vel sant... til en viss grad. Jeg gjør alt jeg kan for å holde fasaden (som jeg så fint lærte hjemmefra).

Jeg ønsker hjelp, men jeg vil ikke ha det likevel.
Har vært hos psykolog både her og der oppgjennom årene. Men føler at jeg ikke har "fått det til" likevel. Det ga meg ikke så mye, for jeg ga ikke nok av meg selv.

Så jeg er en av dem som er deprimert for meg selv, graver meg selv ned og ønsker jeg var død. Alt annet enn mitt sedvanlige liv. For i mitt hode blir alt så komplisert. Så blir det bra igjen, før det igjen går nedenom. Men jeg er ikke bipolar (selv om det kan høres slik ut).

Jeg har selvsagt prøvd anti-depresiva, men det funket ikke så bra for meg. Føler at det fikk jeg til å miste den "gnisten" jeg hadde, og jeg ble apatisk og ekstremt trøtt.

Jeg har faktisk lyst til å gå tilbake til psykolog, men jeg stoler ikke på dem. Heller ikke leger. Jeg tror ikke at de kan hjelpe meg. Så dermed blir det litt unødvendig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men noe må gjøres fordi jeg ødelegger det mennesket jeg elsker.

Hei,

ditt innlegg minner meg litt om mitt eget, som du finner under "Angst", med tittel om psykolog. Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din.

Først og fremst vil jeg anbefale å bytte antidepresiva. Legen min følger meg opp etter en måned, jeg har byttet 2 ganger allerede. Den ene svettet jeg helt vilt av, den andre ble jeg helt trøtt og apatisk av. Nå er jeg på min tredje, og foreløpig virker det ganske ålreit.

Jeg er litt mindre lei meg og grubler litt mindre. Har begynt å få mer energi også, etterhvert som den gamle antidepresivaen begynner gå ut av kroppen.

Skjønner godt hva du mener om psykologer. Det er min erfaring også. Alikevel vurderer jeg nå å prøve igjen. Innser at kjemi er viktig, og at jeg nok ikke har hatt den med mine andre 2 forsøk.

Keep on trying. Det gjør jeg. Kanskje vi finner noe som funker til slutt?

Glemte forresten å si jeg også er ressurssterk og har fasade. Når noen får vite jeg er depresiv, tror de faktisk ikke på meg.

Liker nicket ditt. Er selv altfor glad i seigmen. Det er en av mine yndlingssanger.

Ditto! Jeg leste gjennom innlegget ditt, og må si meg så alt for enig i hvor "dumme" noen psykologer er. Har alltid følt meg undervurdert av dem, at de tenker i sitt stille sinn at jeg ikke har noe der å gjøre ("hvor er de virkelige problemene liksom?").

Hvorfor føler du deg deprimert? Jeg vet det kan høres ut som et dumt spørsmål, men du nevner så vidt om misbruk i barndommen og mobbing. Ble du mobbet gjennom hele oppveksten?

Jeg for min del har fundert meget over hvorfor jeg føler meg deprimert, og det er vel først det siste året jeg har begynt å se ting jeg ikke har skjønt tidligere. Jeg føler meg liten og redd. Utilstrekkelig og lider av jeg-er-ikke-bra-nok-komplekser. Inkludert vrangforestillinger angående mat og kropp. Jeg tror fortsatt på at "hvis jeg bare blir tynn så blir alt så mye bedre", og siden jeg ikke klarer det, gjør jeg det enda jævligere for meg selv.

Gikk på Cipralex for en del år siden, men synes det var trist. Jeg gjorde ikke så mye annet enn å sove, og følte meg utmattet lenge etter jeg sluttet med dem. Har ikke turt å prøve annet på nytt, fordi jeg er redd for nasty bieffekter.
Hva bruker du og hvordan funker det?

Morsomt at du og nevner i innlegget ditt at "du til og med har sluttet å gå i sorte klær og høre på rock". Må vel si litt av det samme om meg, men hører fortsatt på den gamle musikken (er blitt mer glad i andre ting også da). Seigmen er jo et av de beste bandene som har vært:)

Det var veldig hyggelig med svar på posten! Jeg trodde ikke jeg kom til å få noe respons. (Hvorfor skal noen gidde å bry seg med slike ubetydligheter?).

Hvorfor skal det være så vanskelig å få hjelp? Det er jo den verste papirmølla for å få seg en psykolog (med mindre du er stinn av gryn). Skrive søknader i øst og vest, og i 98% av tilfellene så har ikke psykologen ledig plass, og de siste 2% som har plass har det nok av en grunn!!
Jeg tror jeg burde prøve gruppeterapi, men bare tanken på å snakke med en haug fremmede mennesker frister ikke. Det er for skummelt. Prøvd det?

Lykke til med jakt på psykolog!! :)

Skjønner det med psykologvansker ja! Har vært til 2 stk jeg også..på 2 år.
Den første behandlet meg som et barn, og det var mest hun som snakket, ikke
jeg..Og jeg følte meg bare dum der jeg satt. Så jeg ble overført til ei anna dame som
var skikkelig snill og god, og som jeg sa omtrent alt til. Men, så sluttet jeg fordi hun mente
jeg ikke var syk nok til å gå der lenger.. Da gikk jeg under, og alt ble bare verre.. Så jeg
skulle begynne på igjen, men det ble ikke det samme.. jeg følte at jeg ikke var velkommen
tilbake.. Og hun spurte meg faktisk om jeg hadde behov i det hele tatt for å gå dit.
Ungdomskontakten min ble litt sint da hun hørte dette, og sa til meg at hvis psykologen min
foreslår at jeg ikke trenger å gå der lenger, så skulle hun ringe å si ifra.. For jeg er en selvskader, og det skal ingenting for at det tipper over! Psykologer er så merkelige noen ganger altså! Helt enig med at det er et lettere kaos med å skaffe psykolog :P Men, jeg har vel egentlig vært heldig på den kanten også. Men, første gangen jeg skulle til psykolog så snakket jeg først med ei lærerinne, som sendte meg til rådgiver, som sendte meg til helsesøster, som sendte meg til lege, som sendte meg til psykolog. Så jeg måtte fortelle historien min ganske mange ganger..!

Nei, hva skal en tro ? Har lang erfaring med det å leve slik du skriver. Har et innlegg her under generelt, ( mitt dilemma ) som jeg bare for noen dager siden la inn der, men nevner ikke noe om fasade der, men jeg har skrevet noe om min situasjon. Men jeg har heller ikke hatt god nok nytte av medisiner, og samtaler er til ingen nytte, hvis det ikke er å forstå mer om meg selv, det blir mer sånn vitenskaplig.

Det er interessant å se at det jeg skrev i mai fortsatt gjelder. Og nå som høsten er her, og det blir mørkere, føler jeg meg mer desperat.

Livet har ingen mening, og jeg klarer ikke bestemme meg for om samboeren min hater meg mer nå, eller hvis jeg hadde tatt livet mitt. Jeg vet han elsker meg, men skjønner ikke hvordan han holder ut med den negative energien jeg utstråler. Bare syting, klaging og mas.
Derfor føler jeg meg mer motivert enn noensinne til å ende livet. Jeg synes det ikke er gøy lenger og jeg klarer ikke være den personen jeg vil være. Men jeg vet at samboeren min kommer til å hate meg.. kanskje mer. Og tanken på å skuffe familien min er kanskje like ille.

Og forferdelig patetisk!

Helse-Norge kan ikke hjelpe meg, og mennesker er av natur egoistiske, så da kan jeg også være det.

Mitt liv, min død, mitt valg.

Men det er ikke så lett, valg har aldri vært min sterke side.

Men en dag håper jeg på å klare det....