er blitt diagnostisert med bpd/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men lurer på om jeg er blitt feildiagnostisert, da jeg ikke kjenner meg igjen så mye i tankemønstrene som en typisk "bpd-person" har. jeg har liksom ingen problemer med å se utenfor boksen og sånn, om det gir mening. så kanskje reaksjonene mine er forårsaket av traumer.

blir urolig av å snakke om ting. det er enklere å si "ting", enn hva som faktisk er problemet. altså, det er ting inni meg som er lagret, over mange år, som skaper problemer for meg i hverdagen. jeg gjør egentlig alt jeg kan for å unngå det, men noen ganger kommer det fram alikevel og da kan jeg bli både redd, lei meg, forvirret og sint.
merker at fysisk aktivitet kan trigge panikk angst eller annet.. at følelser som eks verdiløshet kommer opp, føler meg da veldig redd og liten, skammer meg og har det ganske jævlig. Noen ganger gråter jeg meg igjennom en treningøkt fordi det er så jævlig...

er også blitt fortalt at jeg har mange trekk av unnvikende personlighetsforstyrrelse, men så har jeg lest at en med c-ptsd også kan være "unnvikende".

kanskje jeg har en blanding av bpd, avpd og traumer. det er jo egentlig psykologen sin jobb å finne ut av dette, men har ikke følt at jeg har blitt "helt" sett enda og det er nok litt min egen feil føler jeg, da jeg ikke får til å snakke om de "viktige" tingene, siden jeg unngår det..... unngår å snakke om de vanskelige tingene...

lurer bare på om noen kjenner seg igjen? kan man ha sterke følelser forårsaket av ptsd?
beklager hvis innlegget ble rotete, merker at jeg dissosierer litt bare av å spørre om dette.

Diagnoser er kun et verktøy for at pasienten skal få riktig hjelp for sine vanskeligheter, og i den forstand er det ikke så viktig hva diagnosen heter. Du har likevel rett til ny vurdering dersom du er uenig i diagnosen. Kontakt Pasientombudet for informasjon om hvordan du går frem, da det kan være litt ulik prosedyre avhengig av om du fortsatt er i behandling eller behandlingen er avsluttet.

Og det er helt riktig som du skriver at du har et ansvar selv i behandlingssituasjonen. Du vil f.eks. ikke få erstatning for feilbehandling dersom det skulle være aktuelt, hvis du med overlegg har holdt tilbake relevant informasjon.

Når det er et verktøy for at pasienten skal få riktig hjelp, så er det jo også viktig at diagnosen har riktig navn? Det sier vel seg selv.. Men det er nå min mening :-)

Den diskusjonen får du ta med fagfolkene, ikke med meg. Jeg er ikke interessert i dine meninger, mitt mål er å løse problemer.

xD

Det du spør om angående traumer....traumer kan gi en rekke symptomer som kan tolkes i mange retninger. Hvis du har med deg historikk på såkalt "utrygg tilknytning" fra barndommen så kan det også gi mange symptomer som kan tolkes i mange retninger.

Ofte er det vanskelig å snakke om det som gjør vondt, skaper fykt og mye ubehag. Har du forsøkt å skrive ned noen stikkord eller skrive et brev som du tar meg deg til en psykologtime? Og eventuelt fortelle psykologen at disse tingene her, de sliter jeg voldsomt med å snakke om eller si høyt. Jeg vil gjerne jobbe med det, men jeg har behov for at du går litt forsiktig frem i samtaler om dette.

Også kan du jo si at det er mange ting du ikke kjenner deg igjen i når det gjelder de diagnosene som du har fått og si noe om det du gjør her. At du føler at det fort kan ha blitt litt feilinformering rundt ting fra deg, fordi det nettopp er så vanskelig for deg å gå inn på årsakene du selv føler er relevante.

Det du kan gjøre, hvis det allerede ikke har blitt gjort, er å si til psykologen din at du vil ha en grundig utredning. Da er det mange uker eller kanskje måneder der man går gjennom spørsmålsskjema innenfor mange forskjellige diagnoser, og hvis du føler en del på dissosiasjon så bør du nevne det spesifikt, for det er et skjema som ikke blir tatt med som standard bestandig. Nå har jo psykologer litt forskjellige måter å jobbe på, men det der burde hvert fall få undersøkt grundig hva som ligger i bunnen, og forhåpentligvis kanskje sender deg i mer riktig retning. Men du bør være åpen for en personlighetsforstyrrelse uansett, så du ikke blir så skuffet om det skulle vise seg å være det.

DrømPåRøm:
Gir mening det ja. Har prøvd å skrive, men får det samme problemet der og. Har slitt mye med å stole på psykologer og andre i helsevesenet, av gode grunner vil jeg si... Men det har løsna seg litt nå som ting har blitt "klarere" for meg etter å faktisk ha turt å kjenne på ting (uten å ha "giftige" personen rundt meg). Vanskelig å forklare... men det er ihvertfall helt forferdelig vondt å kjenne på ting og å stole på at de hendelsene faktisk skjedde og at følelsene knyttet til det er viktige å lytte til/forstå!! nesten så jeg skulle ønske jeg ikke visste noen ganger:-P det er noe med å sortere i ting, plassere skyld og ansvar osv, som virker veldig rotete for meg.... Tenkte at det kunne ha noe med ptsd å gjøre, men vet ikke.... hadde faktisk psykologtime i dag over telefonen, og det hjalp litt! følte at jeg kom ett steg nærmere enn hva jeg har vært på veldig lenge, med å være mer direkte altså. :-)

Tasmus82:
Hm ja. Det er jo forsåvidt noe med personlighetsforstyrrelsene som kan passe inn innimellom, men det er jo liksom ikke det som er kjernen. Men det er nå bare det jeg selv tenker da :-// det med dissosiasjon har blitt mye verre i det siste og føler sjeldent at jeg er "til stede". Blir svimmel, mister balansen, skvetter lett osv. Holder meg mye hjemme pga det. Skal prøve å nevne det til neste time!


Takk for svar foresten! :-)

Så bra at du har fått til å være mer direkte når du hadde time på telefon! :)

Har full forståelse for at det kan være vanskelig å ha tillit. Hadde det på samme måten selv. Stolte ikke på noen som helst og hadde ingen ønsker om å få hjelp fra noen. Både fordi jeg hadde masse tillitsbrudd i bagasjen, men også fordi jeg har masse uheldige opplevelser med helsevesenet.
Allikevel så kom jeg frem til at det var disse menneskene jeg var avhengig av for å få hjelp. I tillegg så resonnerte jeg meg frem til at det ikke er mulig å ha uflaks med absolutt alle jeg møter på i helsevesenet. Og det viste seg å være riktig. For det finnes absolutt gode mo som kan være til hjelp for deg.

Har du tillit til deg selv? Eller noen andre rundt deg?
Det går an å ha med seg en støttespiller i møtene med psykolog også. Om det er en venn eller noe annet er opp til deg å avgjøre.

Ut fra hva du sier om disossiering så kan det virke som om du er i noen prosesser som gjør at systemet ditt blir overbelasta. Og selve disossieringen er en forsvarsmekanisme og et symptom på noe underliggende. Du sier noe om at det ligger mye i bagasjen din og det virker som at du har noen tanker om hva som kan ha bidratt til noe av det som gir deg utfordringer. I så måte kan du forsøke å huske på at psykologen er avhengig av ditt mot til å sette ord på ting for å kunne bidra med god hjelp til deg.
Om det er pf, ptsd eller noe annet har jeg ingen grunn til å si noe om og det er ikke sikkert at det er det mest viktige. Det som er viktig er vel mest at du finner en måte å få det bedre på i samarbeid med de hjelperene du har tilgang på.
Håper du får til å finne evner i deg selv til å få fokuset på det du har vanskelig for å få sagt og delt.

Som DrømPåRøm sier her så er jo dissosiasjonen et tegn på at systemet ditt opplever noe som er vanskelig å ta innover seg, enten det er minner eller din nåværende livssituasjon.

Jeg har pratet en god del med psykologer om traumer og sånne ting, så det å oppleve dissosiasjon er veldig ofte tegn på traumer. Det er også en stor det av f.eks CPTSD har jeg blitt fortalt. Hos meg så var dissosiasjonen så konstant gjennom livet, at jeg fikk en uspesifisert dissosiativ lidelse som diagnose til slutt, og dette er altså i en kategori de kaller for komplekse traumelidelser.

Du må huske at vi alle passer litt inn i beskrivelsene av de diverse personlighetsforstyrrelsene, så det er naturlig at du kjenner deg igjen. Jeg bruker å tenke sånn når jeg møter mennesker jeg mistenker, at hvordan er det de relaterer til andre mennesker? Har de nære og stabile relasjoner med andre? For veldig ofte er det sånn at hvis man har stabile vennskap og stabile familieforhold, så er det ikke helt forenlig med personlighetsforstyrrelser heller. En ting er jo det å unngå folk på grunn av dårlige erfaringer selvfølgelig, men det er noe helt annet når det alltid går opp og ned og er vanskelig på grunn av det man selv gjør.

Må bare legge til at dette er mine egne tanker og teorier rundt dette, og jeg er på ingen måte noen psykolog, så hvor riktig dette blir kan jeg ikke helt si. Det er jo en veldig overforenkling hvert fall, men for min del så føler jeg ofte at det der kan stemme. Så prat med psykologen din om det du tenker, så kan dere finne ut av det sammen.

Hvis man har ubehagelige opplevelser i helsevesenet, er det ekstremt viktig at det rapporteres inn. Ellers kommer det ikke med i statistikkene, og da blir det heller ingen forandring.