vanskelig og snakke om?.... ja, klarer ikke å snakke med mannen min en gang.
Synes d er flaut, vanskelig, vet ikke å sette ord på d...

Har hatt psykiske problemer fra jeg var ca 12-13 år(er 25 nå), vært innlagt 2 ganger pga suicidale tanker....deprimert, angst osv.
Er skillsmisse barn, far er psykopat, mor slet psykisk.
Har ingen kontakt med pappa idag... klarer d ikke.

Sååååå, d jeg sliter med nå:
hmmm, vet ikke hvor jeg skal begynne....
føler jeg ikke makter mer, kroppen sier stopp,nervene er tynnslitte!
er gift med verdens beste mann, har 2 nydelige og herlige barn.... er ikke alltid jeg klarer og gleder meg over dem....
mest lyst til og gråte....hyyyyle.....
men hvorfor?? jeg vet ikke hvorfor jeg har d slik. Eller på en måte så gjør jeg d, på en annen måte ikke.....

er så lei av å sliite sånn... vil bare være lykkelig, nyte livet, og kose meg med de jeg er glade i

Tror jeg skjønner hvordan du har det. Jeg er 46 år, mine foreldre ble skilt da jeg var 5. Siden det har livet mitt gått i nedoverbakke. Min mor flyttet med oss langt bort fra slekta vår, og vi måtte vokse opp i et hjem som rant over av alkohol, fester, slåssing og bråk. Jeg husker barndommen min som veldig trist, gledet meg til å bli voksen å flytte for meg selv. Men i voksen alder ble jeg bare tristere og tristere, nå sitter jeg alene i Oslo. Føler at jeg ikke tør å være glad i noen lengre. Min mann gjennom 6 år sa han ikke orket tristheten mer nå i vår og ba meg dra. Jeg ble innlagt en stund, men skrev meg ut for jeg føler at jeg har det så bra på jobb, det er tiden etter jobb som er værst. Jeg strever med å holde hodet over vannet, har søkt meg inn til psykolog. Har sendt mange brev, men i retur får jeg bare: dessverre, jeg har ikke tid............ det er vondt å ha en slik sorg inni seg.........

Takk for svaret:)

Vi har vel en god del til felles ja. Gledet meg til og blli voksen jeg også, trodde at alt skulle bli så mye bedre... men på en måte så blir d bare værre. Virker som at jeg drar fortia med meg inn i nåtida.
Har vært i samtaler, men føler liksom at d ikke hjelper lengere, går bra for en periode, men så skjer d noe, og alt raser igjen.
Det er så tussig og ikke få hjelp....

Prøver og si til meg selv, at det er mange som har d værre enn meg....
Er så tungt når de nærmeste ikke forstår oss, man føler seg så alene....

Håper du har nådd målet ditt om å leve lykkelig og sorgløst - siden det jo nå er lenge siden innlegget ditt ble skrevet??....Jeg ville bare si at det faktisk er NORMALT å være spesiell på en eller annen måte - livet går opp og ned for oss alle. I dag lykkelig og glad, i morgen sorg eller depresjon, men når det er som mørkest er det ikke så enkelt å se lyset selv om det faktisk bare er tildekket".

Når det gjelder ulike forhold eller problemer er det jo bare uttrykk for hvordan vi mestrer / ikke mestrer livs-energistrømmen som går gjennom oss - lar den henge seg opp i negative og vonde følelser...Man må bli mere bevisst og lære seg å mestre og styre energibruken selv. Det krever engasjement, men det tror jeg nok du har. En viss pekepinn om noe slikt kan du finne hos forfattter og livsveileder Gary Zukav i boken "Sjelens Hjerte"