Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vil jeg noen gang lykkes?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vil jeg noen gang lykkes?

nov 16 2011 - 01:02
Hei. Jeg er en ung mann som snart er ferdig med mitt 24 år i livet. Hittil har jeg egentlig vært heldig med min livssituasjon. Det har jeg ihverfall klart å tro selv, ved å låse alle problemer ute. Men nå i det siste året har jeg slitt mer og mer med tanker om meg selv og hvordan jeg har det.

Min største bekymring i livet er min økonomiske situasjon. Har slitt med inkasso og gjeld siden 18-års alderen. Jeg stengte alt ute og klarte meg bra selv om jeg alltid har visst at kravene ligger der.

Da jeg var rundt 20 giftet min mor seg på nytt, med en mann som jeg ikke kom veldig godt overens med. Tidliger hadde vi hatt veldig mange konflikter hele familien, og den begynte å gå mer og mer i oppløsning. Er vel viktig å nevne at mamma og pappa skiltes når jeg var 3 år, og etter den gang har jeg ikke hatt noe som helst kontakt med min far før jeg fyllte 18. Var også da mine store konflikter med "stefar" begynte.

Begge mine søstre sliter med psykiske lidelser, og har ved en rekke anledninger vært innlagt på instuttisjoner. Både frivillig og ved tvang.

Så da min mor og "stefar" giftet seg hadde vel hodet mitt fått nok, og vi hadde en hendelse i dette bryllupet hvor de to involverte kom i en slags konflikt. Jeg husker ikke mye av hva som skjedde det påfølgende timene, men jeg husker at politiet stoppet meg gående langs vegen og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg prøvde å løpe fra dem og ville ikke snakke med noen på dette tidspunkt, men de fikk tak i meg og kjørte meg til legevakta.

Derfra gikk det videre til at jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling på regionssykehuset. Heldigvis hadde jeg fått kontakt med min bioligiske far, og han var støttende i min daværende håpløse situasjon. I løpet av den fire ukers perioden jeg var lagt inn hadde jeg mange gode samtale med både psyk. sykepleiere og andre pasienter, men fikk dessverre en psykolog som jeg følte ikke hadde tid til å snakke med meg, eller å prøve å finne en løsning. Jeg ble skrevet ut fra sykehuset med en følelse av at jeg ikke hadde fått noen hjelp, og var meget frustrert og visste ikke hva jeg skulle gjøre videre. Da var situasjonen slik at jeg ikke ville eller kunne snakke med hverken mor eller "stefar" som jeg i utgangspunktet bodde hos.

Min biologiske far bodde i Nord-norge på den tiden. Så resultatet ble at jeg følte meg "hjemløs", i tillegg til at jeg følte meg oversett av sykehuset. Jeg fikk midlertidig bo hos en venninnes mor, inntil jeg fant litt ut av ting.

Jeg hadde god kontakt med lærere og rådgiver på min tidligere videregående skole, og fikk hatt en samtale med rådgiveren. Han tok kontakt med min lege, og jeg fikk en ny mulighet til å bli lagt inn på akutt-psyk. Men med samme psykolog med lite forståelse for hva jeg trengte, resulterte det i at jeg på nytt etter 2 uker ble skrevet ut, og jeg følte at jeg var like langt.

På denne tiden tok jeg ett av mine største valg. Jeg flyttet bort fra alle venner og kjente. Jeg dro til min biologiske far i Nord-norge, og tenkte at jeg kunne starte på nytt. Jeg fikk ny fastlege, som jeg følte at hadde tid til meg, og var på alle områder min beste samtalepartner. Fikk flere nye og gode venner på plassen jeg bodde, og jeg følte at det meste begynte å skli mer og mer på plass. Fikk rehabiliteringspenger fra NAV og hadde mange gode samtaler med min fastlege, Men som alle andre steder, så flytter leger, og jeg fikk en ny som jeg ikke ble så veldig fornøyd med.

Heldigvis hadde jeg mine nye venner og min far å støtte meg til. Etter ett år prøvde jeg å begynne å studere på Høgskolen, men fikk ikke godkjent pga. fravær. Jeg skjønner først nå at jeg var mer syk enn jeg trodde selv.

Etter 2 år flyttet jeg tilbake til mine gamle venner. Dette gikk dessverre ikke så bra som jeg hadde håpet på. Jeg bodde hos en venn, og prøvde å begynne å jobbe litt. Men tok nesten ett år før jeg fant en jobb jeg klarte.
På dette tidspunkt hadde jeg ikke hatt kontakt med min mor og "stefar" på nesten 3 år. Men jeg valgte å prøve å ta kontakten på nytt. Dette gikk mye bedre enn jeg kunne håpe på, og etterhvert har vi fått en god kontakt.

Men søstrene mine sliter like mye som før, å jeg tar dette veldig tungt. Jeg har flyttet for meg selv i en leilighet og klarer meg greit. Hatt samme jobben nå i 3 år og alle mine tidligere problemer har vært borte. Trodde jeg.

Det siste året har alt begynt å rase sammen igjen. Jeg har slitt mye med søvnproblemer. Dette har resultert i at jeg forsover meg mye til jobb, og både sjefen og kolleger er misfornøyde med dette. Jeg kan forstå at de synes at det ikke er bra at jeg kommer mye for sent, men jeg føler også at de viser liten forståelse og at de ikke ser at jeg faktisk gjør mitt beste for å komme på jobb i tide hver dag. Jeg har fått mange advarsler og til og meg blitt oppsagt og gått inn i en midlertidig kontrakt, men mitt problem vedvarer, og jeg har en konstant følelse og frykt av at jeg kommer til å miste jobben når som helst. For ellers trives jeg godt i jobben, og føler selv og hører fra kolleger at jeg utfører jobben min godt.

Så har mine økonomiske problemer også forværret seg, og jeg sliter med dette hver eneste dag. Bilen min har blitt tatt og telefon, internett o.l har blitt sperret grunnet manglende betaling. Da sitter jeg igjen med en gjeld på nesten 300 000,- uten å eie noe som helst av verdi. Føler meg mer og mer mislykket og alene. Jeg får fortsatt ikke sove normalt og sliter mye med hodepine og spenning i musklene.

De siste månedene har jeg også lagt merke til at jeg har begynt å utvikle en agressiv adferd. Og ødelegger ting i sinne nesten 2 ganger i uken. Samtidig føler jeg at fastlegen min ikke har tid til meg og jeg får ikke noen løsning på hva jeg skal gjøre. Hele fastlegesystemet har begynt å virke for meg som ett samlebånd. Det eneste jeg får fra fastlegen er en ukes sykmelding, (noe som jeg føler er uheldig i min allerede kritiske jobbsituasjon), og beskjed om å slappe av.

Jeg blir stadig mer nedtrykt og mine humørsvingninger står i kø. Jeg svarer sjelden på meldinger fra venner, og begynner å låse verden ute igjen. Sitter mer og mer hjemme alene å tenker på hvorfor jeg faktisk gidder å prøve i det hele tatt, siden alt jeg har gjort i livet mitt har jeg misslykkes med.


Hva bør jeg gjøre? Hvordan skal jeg finne en vei videre? Vil jeg noen gang lykkes?
Avatar

Re: Vil jeg noen gang lykkes?

nov 16 2011 - 09:33
Hei!

Ser du har vært gjennom en del.

Ettersom du har klart deg greit nok en god periode, så ville jeg bare anbefale en livsstils endring.

Bytt til ett sunt og godt kosthold, start å trene noe som utfordrer deg fysisk.

På den måten antar jeg du vil få det lettere med tanke på søvn og energinivået blir bedre balansert.
Du vil også få brukt en del adrenalin om du presser deg litt når du trener.

Din økonomiske situasjon er jo kun din egen feil, du tar deg for mange friheter med pengene dine. Sett opp budsjetter, tror du at du kan klare følge ett budsjett?


Det jeg ville prioritert er nok å få orden på søvnmønsteret.
som nevnt, ordentlig mat, og trening vil hjelpe.

Du kan vurdere disse skrittene også. prøv få 8 timer søvn, du klarer deg sikkert med mindre, men prøv 8.
Om du må stå opp kl 7 for å rekke jobben i tide, så betyr det du må sove før klokken er 2300.

Dette vil si, du bør ikke se på tv, sitte foran pcen, gjøre noe som får deg oppspilt/sint/engasjert etter kl 22, kanskje gå ut å ta deg en luftetur.. Rydd litt, gå over pengebruken din i det siste.

Sitt å mediter eller noe slikt, tenk over hvorfor du skal bli så sint.
I allefall, ikke vær nær tv/pc etc rett før leggetid, sånn at du i allefall har sjans til å være trøtt når du legger deg.

Får du orden på jobben igjen, så vil nok en del virke lettere for deg.

Håper noen av tipsene faller i smak, lykke til!
Avatar

Re: Vil jeg noen gang lykkes?

nov 16 2011 - 13:47
Jeg har vel prøvd det meste av hva du sier.

Jeg trener aktivt terrengsykling 3-4 ganger i uken, og har ifølge min ernæringsfysiolog et sunt og bra kosthold. Legger meg klokken 2230 hver kveld, og det siste jeg gjør før jeg legger meg er å gå en ganske lang tur med hunden.

Når det gjelder min uryddige økonomi prøver jeg stadig å forbedre meg. Men venter på å starte behandling for ADD, som jeg mener at kan være mye av grunnen til min impulsivitet når det gjelder unødvendige kjøp å sånn.

Samme hor mye jeg prøver å legge meg i riktig tid, tar det ovte mange timer før jeg sovner, og jeg har prøvd uendelige antall forskjellige sove- og innsovningsmedisiner, men til liten hjelp
Avatar

Re: Vil jeg noen gang lykkes i fast jobb?

nov 16 2011 - 16:42
Jeg sliter med angst, når angsten kjem p jobben så misster jeg konsentrasjonen og jobber automatisk sakte! Dette er jo dumt, og kan ødelegge for meg og jobben min:( får klager og misster tilslutt jobben! Får ikke til å snakke så mye heller når jeg har angst, så da bi jo jeg lett usynlig og kjedelig.. Folk ansetter folk som snakker og tøyser massse, eller så bi du stempla på som kjedelig! Og ansetter heller en som er utadvent!!
Til forsiden