Siden det ikke er noe undergruppe for depresjon her tenkte jeg å starte en tråd om dette.

Hva gjør du for å bedre mestre din depresjon? Hva virker for deg?

Jeg prøver å trene regelmessig, men bare når jeg har lyst eller føler at jeg ikke har noe god unnskyldning for å la være. Det blir foreløpig to ganger i uken, men da er jeg på treningsenter i to timer. Jeg merker at det gjør meg godt psykisk og fysisk. Kostholdet må jeg bli bedre med. Det blir for mye søtsaker noe som har resultert i overvekt. Jeg har gått på kid kurs - depresjonsmestringskurs to ganger. Jeg bruker kognitive teknikker for å jobbe med å stoppe negativ tenkning. Jeg prøver å stå opp tidlig, men det blir ikke alltid slik. Føler meg ikke så trøtt om natten noe som gjør at det er lett å legge seg for sent som gjør at det blir vanskelig å stå opp tidlig.

Jeg er inne på forumet her fordi jeg synes at det å slite med tungsinn/tristhet/depresjon har lett for å bli en ensom lidelse selv om jeg vet at mange andre også er det.

Sliter med det samme selv. Føler meg lys våken om natten så det er veldig ofte at jeg legger meg veldig sent og våkner sent. Prøver å endre på det, men det er litt vrient.
Ting som hjelper meg med å mestre det varierer litt, men det å gå turer funker bra for meg, finne noe å okkupere tankene med som f.eks spille, lese, hobby etc.

Hadde jo vært veldig fint om det kunne blitt et underforum for depresjon, siden det er veldig mange som sliter med det :)

Jeg er ikke lenger deprimert (etter 4 år hos psykiater), men noe av det jeg gjorde når alt var svart var å bare ta en dag av gangen og prøve å gjøre ting som tidligere gledet meg. Så en episode av Big Bang Theory eller et eller annet program og prøvde å følge med på det, ikke bare "tenke" vonde tanker.
Jeg var så langt nede at jeg ikke hadde klart det uten hjelp av psykiater. For meg hjalp det også å se (bl.a. her inne) at det var flere som hadde det slik som jeg hadde det, men jeg gravde meg ALDRI ned i triste tråder. Jeg bare så at det var flere her, og det føltes "godt" dvs. ikke SÅ skummelt å ha det slik som jeg hadde det.

Jeg leste noe klokt og vakkert engang i en selvhjelpsbok av Randi Noyes:
Øverst ligger depresjonen, deretter angsten, under den sinne og aggresjon, deretter sorgen og til slutt kjærligheten? Angst handler altså om redselen for å vise sinne og aggresjon, for da blir vi jo i hvert fall ikke elsket. Og så kan vi ha angst fordi vi frykter sorgen, den gjør jo vondt. Har man angst eller depresjon skal man faktisk jobbe med å få fram sorgen. I boka Kunsten å lede seg selv, anbefaler Randi Noyes at man slår løs på en madrass for å få hull på "byllen" Deretter skriver man ut følelsene som kommer fram. Det hjelper og kan anbefales.

Jeg har lest mye, både faglitteratur og selvhjelpsbøker, om temaet depresjon. En av de aller beste, og som fikk meg til å tenke og innse at det var håp var denne av Dr. Joseph Luciani:
http://www.amazon.co.uk/Self-coaching-How-Heal-Anxiety-Depression/dp/0471387371/ref=sr_1_fkmr0_2?ie=UTF8&qid=1428292721&sr=8-2-fkmr0&keywords=depression+dr+joseph


Anbefales på det varmeste!

Vet ikke helt om jeg mestrer den for tiden :)

Min går veldig i bølger, og ofte klarer jeg å holde den unna ved å klare holde meg positiv, lage ordentlig middag, holde det ryddig, forsøke være sosial.

Men akkurat nå klarer jeg ikke, og merker det blir verre og verre å holde seg oppe.

Forsøkte psykolog en periode, endre med å bli mye verre. Så vil aldri gjøre det igjen.
Hjelper meg selv bedre.

Selv om jeg nå er veldig lei av å føle att alt er håpløst. Lei av å forsøke skjule at jeg griner hele tiden. Veldig lei all motgang, veldig lei av å tenke

Er det noen som har tips til hvordan en kan øve seg på å gråte mer ?? Jeg holder sorg og ensomhet inne, sliter me en liten angstfølelse i brystet som minner om en innestengt gråteklump... Har hatt den i perioder siden jeg var lita... Noen som kjenner seg igjen ??

Noen ganger kan det å bli skikkelig sint få fram tårene! Eller, hvis du har en vond fortid, fortell den til deg selv på "bånd" og lytt til den etterpå. Eller se en film som får deg til å gråte.

Gode forslag spøkefugl =)
Jeg har nok fortrengt en del fra fortiden både det poitive og det negative. Tror det er en grunn til at jeg fortsatt sliter i dag =S

jeg skjenner meg selv godt igjen i det du sier Lydiaerdna, har det på samme måte, håper du finner ut av det der, og blir bedre :)

Hva gjør du for å bli bedre Helene22?

Skaffet meg hund, å merker at det hjelper meg opp om morgenen og man blir jo automatisk mer sosial av det også. Men er tøft når man er langt nede å komme seg ut. Men man må. Meldte meg inn i mental helse å gleder meg til å møte andre med problemer. Dele erfaringer oSV. Må bare komme over dørstokkmila, hehe

Men er lettere å være sosial med andre som sliter med noe av d samme

Går tur og skjermer meg fra virkeligheten med sladrete folk og overfladisk press er et av mine tiltak.
Har også savnet et underforum for depresjon og selvskading her.

Det som virker for meg er små hverdagsgleder, og å gjøre ting som gir meg energi.
Hverdagsgleder kan være å se fram til å drikke kaffe i solveggen klokken da og da. Da må jeg bestemme meg for at akkurat det skal nytes, og at jeg da ikke skal tenke på noe annet enn nuet.
Ting som gir meg energi kan være å sette på høy musikk, arbeide i skogen, lage noe eller stelle hundene.

Desverre fungerer ikke turer eller trening på meg. Har en tendens til å tenke for mye når jeg går alene (eller med hundene). Og når jeg blir fysisk sliten så blir jeg mere sårbar i psyken og får lett angstanfall.

Gråting er smertefullt så det unngår jeg. Det tar liksom bare av.... Og jeg blir redd for at det aldri vil slutte. :P

Har meldt meg på KID-kurs og håper på å få råd om selvhjelpsbøker av psykologen.

Hadde vært greit med eget underforum for deprimerte, men skjønner at det er lett å grave seg ned i håpløsheten hvis en leser om folk som har det verre og ikke har blitt bedre.

(Jeg er kronisk depressiv på 19. året, går på medisiner og har oppfølging av psykolog.)

Hei til dere her inne;) Jeg holder nå på med seponering (som det så fint heter) av Cipralex. Har gått på 10mg siden oktober-14, ikke så lenge som mange andre, men trapper nå ned da jeg prøver å bli gravid og ikke vil ha stoffene i kroppen.

Bivirkninger da jeg begynte med Cipralex var dempet sexlyst, klamhet, lett kvalme og hodepine. Ble litt "høy" i begynnelsen og kjente det var godt å ikke være langt nede, samt at jeg slapp å gråte konstant. Det var en enorm lettelse etter en tung periode med nedtur på 7mnd.

Jeg ville ikke gå ned fra 10 til 5mg med en gang, så i første uke tok jeg annenhver dag med 10 & 5mg. Er nå på uke nr.2, og tar 5mg hver dag, dette skal jeg gjøre også i uke 3, og deretter 2uker med 5mg annenhver dag... Og så er jeg egentlig ferdig med "avveningen".

Så langt har jeg hatt tidvis lett svimmelhet/synsforstyrrelser og noe hjerteklapp/høy puls etter at jeg begynte seponeringen.

Gåturer i skogen og sykling har hjulpet godt, samt at jeg har oppfølgningssamtaler med psykolog som har hjulpet med med å finne ut hva jeg tenker og føler, hva som er rasjonelt og ikke. Kommer til å fortsette en stund med dette etter at jeg har sluttet med medisinen. Jeg har også hatt lyst på hund lenge, men må nok vente litt om jeg blir gravid. Har i tillegg en gutt fra før som jeg fokuserer fullt på, og han er også stor motivasjon for å bli frisk;) Samt kjæresten også, som har støttet meg enormt gjennom denne tiden:)

Hilsen meg

Hei jeg er en mann på 37 år, har vært sammen min samboer i 17 år og har to flotte barn på 7 og 9 år. I fjor sommer kom min samboer til meg og sa hun ikke hadde følser for meg lenger hun elsket meg ikke. Ikke noe mer å snakke om. Hun hadde da vært nedstemt over en lengre periode. Plutselig, elsket hun meg mer en noen gang. Hun koste hun søkte nærhet og andre normale ting. Omtrent som når vi startet forholdet. Så gikk det 3-4 mnd og hun kom ned i den samme stemningen hun hadde vært tidligere. Livet var kjipt, hun var ikke bra nok, manglet mat lyst, konstant sliten og bryst smerter for å nevne noe. Jeg lot dette tusle å gå, tenkte ikke noe videre over dette. men så kom samme beskjeden igjen, hun elsker meg ikke lenger og har ingen følser. Alle minnene hun hadde om meg var kun dårlige, hun klarer ikke å si en positiv ting om meg uten at det blir avsluttet negativt. Jeg tok det opp med henne etter å ha søkt litt på nett om samme tilfeller. Jeg forsøkte å si jeg tror du er deprimert. Hun svarte med tror du jeg er lobotomert, dette er da mine avgjørelser. HUn tok en test, en sån lege test om man er deprimert... gjett hva hun var vist moderat deprimert... men av like vel vil hun ikke se objektivt på dette, hun er ikke deprimert. Det skal sies at dette har pågått i flere perioder i vårt liv, men ikke så ille som nå. Nå tok jeg valget og flyttet ut, hun sytes det bare var deilig, stillheten. Det skal sies på tre uker har hun kun hat barna 1 dag.

Er det noen som kjenner seg igjen? Er det jeg som er desperat, eller kan det være noe i det jeg sier? Takk til alle Dere som leser og eventuelt gir meg noen råd.

Jeg vil gjerne legge til at min samboer har skifte mye p-piller igjennom tidene. og i fjor sommer når hun var storm forelsket hadde hun sluttet på p.pillen igjen. Og hun startet opp igjen etter 3-4 mnd. For da trengte hun dem igjen...

Jeg tror jeg får hjelp antidepressiva og trening. Jeg bruker Anafranil, men jeg tar bare halv dose. En om morgenen etter frokost. Den er ikke så brukt. Det er rart for den har lite bivirkninger og er godt tolerert. Tøff trening gjør at jeg glemmer meg selv og livet mitt. Godt å få avbrekk fra de vanlige tankene, også blir man litt høy på trening med alt det gjør med kropp og sinn. Det skal jo også gi bedre selvfølelse. Jeg prøver også å jobbe kognitivt med tankene mine. Stoppe negative tanker og motsi dem med positive tanker.

Når det gjelder å få frem følelser kan det hjelpe å se en film eller høre på vakker musikk.

Til don anders: kanskje hun er bipolar? Da skifter man mellom positiv og negativ. Hun bør snakke med legen sin. Dere burde snakke med en psykolog eller psykiater. Kan også hende det har noe med p-piller å gjøre. En lege kan svare deg best.

Jeg er far til to småunger og har lenge slitt med motivasjonen. Jeg sliter med å finne balansen i tilværelsen. Hvor flink skal jeg være? Hvor mye skal jeg la alt fare? Skal jeg holde en ironisk distanse, eller skal jeg ta alt helt alvorlig? Er jeg spesielt smart, eller spesielt enfoldig? Skal jeg tenke nøye før jeg handler, eller handle på impuls? Jeg føler meg helt "lost" når det gjelder å leve livet. Men på den annen side føler jeg ofte at jeg har tenkt så mye på disse tingene, at jeg egentlig vet bedre enn de fleste. "Bare situasjonen var en annen..."

Det som er hevet over tvil er at jeg nesten alltid er deprimert om kvelden, og nesten aldri om morgenen. Det er som om det skjer en fysisk endring i hodet om natten. Så varierer det når det begynner igjen. Men det er om morgenen jeg er sikker på at jeg har depresjon og ikke bare var trøtt eller nedfor (av en grunn) kvelden før. Når depresjonen kommer, er kaffi og sjokolade en ganske kraftig motvekt. Men det har en tendens til å gjøre depresjonen verre om kvelden. En annen ting som ofte hjelper er å lese på forumet her om folk som virkelig har problemer. Da føles mine problemer så hverdagslige.

Jeg har lyst å fortelle mer, men det blir bare mer av det samme.

Jeg er nysgjerrig på hvordan andre familiefedre/-mødre opplever depresjon. Og hva sier psykologene om slik tankekrøll som jeg har prøvd å gi et eksempel på her? Det er sikkert fristende å gi noen piller som minsker antallet tanker, men løser det noe? Når jeg ikke er deprimert, er tankene noe av det jeg har størst glede av. Jeg har mer tro på kognitiv terapi, men det virker så vanskelig og tidkrevende.

Da jeg prøvde å søke etter tråder som tok opp dette med depresjon hos folk i faste forhold, var det flere pårørende enn deprimerte som hadde lagt inn innlegg. Lurer litt på hvordan det kan ha seg?

To cheer you up , I recommend you listen to Sepultura --- We Who Are Not as Others :)

Jeg sliter med depresjon, og den har gått opp og ned i flere år. Nå har jeg vært ganske langt nede i et halvt år, og kan ikke huske siste natten jeg ikke gråt meg selv i søvn. Jeg har ingen å snakke med, ingen å være med og føler meg helt fortapt. Den minste ting får meg til å bikke over. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg blir urolig hver gang jeg er rundt mennesker, men vil heller ikke være alene. De få jeg hadde å snakke med før hører jeg ikke mer i fra, så nå sitter jeg her da, kveld etter kveld og stirrer ut i intet og lurer på hvor veien går videre. Jeg har ikke krefter til å gjøre noe, maten frister ikke og lyset i tunellen begynner jeg å miste håpet på, da jeg har vandret i mørket alt for lenge.

Sinolita, jeg er her for deg. Hva vil du snakke om?