Hvert år, hver 10. oktober, blir jeg brått nedstemt. Jeg reagerer på reportasjer omhandlende selvmord med tårer over ikke å ha klart å begå mitt eget; jeg reagerer på innlegg om alvorlige diagnoser med tårer over at mine ikke er inkludert. Mine utfordringer, lidelser, føles ikke gyldige, fordi mine meritter er for få og for uvante. Jeg er ikke en aktivist som gråter over miljøfiendtlighet eller manglende støtte til diverse organisasjoner; jeg er ikke en person som sliter bak en fin fasade; jeg har ikke synlige eller usynlige fysiske problemer lenger. Jeg opplever igjen, som ved hver verdensdag for psykisk helse, at det blir en kamp om å bli hørt, men at jeg taper for andre som skal fremme sine saker. Organisasjoner og partier jeg følger eller støtter fremmer psykisk helse blant sine fokusgrupper, andre partier og organisasjoner gjør det samme, og jeg faller mellom to stoler, mellom vissheten om at mitt velvære er viktig og vissheten om at jeg har falt utenfor fokusgruppene.

Hei.

Kanskje du ikke skulle sammenligne deg med "alle" andre og hva de gjør, og den følelsen av at det blir fokus på dem og ikke på deg, men gjøre noe som ville være godt for deg selv? Får noen nær deg til å se deg, kanskje? Eller gjøre en god ting for deg selv. Jeg vet at det ikke er lett, men det virker som du tar det veldig personlig at det blir fokusert på andre som har problemer på denne dagen, og at det kan få deg til å føle at dine problemer ikke teller. Det er ikke ønsket deres, det er jeg sikker på.

Jeg har selv følt at jeg ikke har hatt det dårlig nok, til å få hjelp eller bli sett. Men så forsto jeg hva jeg trengte, og at det egentlig ikke var det jeg trengte, men at det jeg trengte mest var at jeg selv begynte å behandle meg bedre. Og jeg selv har måtte lære meg å tenke at jeg fortjener å ha det bra jeg og, og at hvis jeg trenger noe, så har jeg like mye rett på det som andre. Jeg har lært mye fra noen bøker om "Mindfulness og selvmedfølelse". Blant annet at det og er viktig å beskytte seg selv mot å bli overveldet, foreksempel av andre sine plager og problemer. At en da trenger å bringe fokuset på seg selv.

Min tanke da jeg leste innlegget ditt, at reaksjonen din på denne dagen, tyder på at du trenger noe som du ikke har noe. At det er et tydelig signal på det, syns jeg. Og at det høres ut som du er lei deg for slik du har det.

Jeg ønsker deg iallfall en god opplevelse i løpet av dagen, et øyeblikk du kan nyte og hvile i.

Nå er det jo ikke slik at man må ha de "riktige" diagnosene for å bli sett og hørt, selv om det er en del særinteressegrupper som prøver å fremstille det slik. Alle har lik rett på hjelp, uavhengig av diagnose(r). Hvilke diagnosegrupper er det du mener faller utenfor, og hvorfor?

Det er litt vanskelig ikke å sammenlikne seg med andre når de legger listen for akseptable årsaker til følelser. Jeg har et alvorlig medfødt syndrom, men fordi jeg per nå fungerer fint forventes det at jeg skal kjempe for andre minoriteter og -grupper. Jeg føler en konstant, kronisk identitetskrise, og det tærer på at samtlige prøver å utnytte dette til deres fordel, og forventer samtidig at jeg skal gråte over ikke å få gjennomslag. Jeg sliter med depresjon, men ser heller en med tusenvis av følgere på Instagram snakke om sin. Jeg sliter med kjærlighetssorg, men ikke etter et brudd. Jeg har slitt med en spiseforstyrrelse, men kommer stadig heller over intervjuer av folk som ble alarmerende tynne. Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men opplever at det ofte portretteres av bipolare med meritter. To fra universitetet som tok sine egne liv for noen år siden hadde venner, var medlem i forening og diverse, og jeg har selv prøvd å ta mitt eget liv uten noen av tingene. Vi snakker om vennegjenger som ikke kan møtes, jobber man blir permittert fra, og jeg har knapt erfaring fra den slags og ingen erfaring fra formelt arbeid. Jeg opplever ikke nødvendigvis at enkelte diagnoser neglisjeres, selv om de gjøres (alvorlige personlighet og sinnsforstyrrelser osv), men at det ligger et press i å enten ha noen meritter i bunn og en verdi man må lære seg å vektlegge eller at man skal besitte traumer som "rettferdiggjør" alvorlig nedsatt kapasitet.

Det er ihvertfall ikke kvalifisert helsepersonell som forteller deg dette, så hvem er det da, og hvorfor er det så viktig for deg å være opptatt av hva de måtte mene? Er da ingen som tvinger deg til noe som helst, eller?

Det er ikke kvalifisert helsepersonell som forteller meg dette, nei, men jeg opplever det som vanskelig å oppsøke hjelp når andres problemer stadig kommer først på grunn av deres bakgrunn. Det er det gjerne medmennesker med egne interesser som står for, men det føles viktigere hva de sier enn folk som får betalt for å hjelpe meg.

Jeg tenker igjen at du kunne ha hatt god nytte av å utforske selvmedfølelse.

Hva mener du med at "andres problemer stadig kommer først på grunn av deres bakgrunn"? Kan du gi noen konkrete eksempler på dette?

Sosial- og minoritetsbakgrunn, samt arbeidserfaring og traumer fra fortid. Jeg har ikke masse sosial erfaring, men skal likevel ta hensyn til andre som sliter til tross for det eller bak en fin fasade; jeg er velfungerende tross syndromet mitt, og skal med det vurdere meg selv som en del av en majoritet med privilegier og; jeg har ikke fortid som klassisk offer for seksuell trakassering eller overgrep, selv om jeg nok har blitt utnyttet i flere år og opplevd overnevnte til tider. Jeg mener ikke å bagatellisere deres utfordringer, men opplever mine settes til side i samfunnet til fordel for deres.

Har du fått noe form for traumebehandling?

Jeg vil anbefale deg boka "Mindfulness og medfølelse" av Salvesen og Wästlund.

Den hjalp meg veldig. Jeg hadde flere ganger vært til psykolog, men litt følt at de fort ville få meg ut igjen, til at jeg måtte greie meg på egne bein, og at de syns at jeg greide meg bra og hadde bra nok selvinnsikt til å kunne få mer hjelp eller støtte. Mens jeg samtidig hadde det veldig vondt inni meg. Det var da vanskelig å vise det eller fortelle det til noen, fordi det var så vondt, men jeg forsto det ikke selv hvorfor det var slik. Og jeg syns det er rart at ingen av psykologene har visst om dette med traumer og at det jeg trengte ikke var å drive og snakke om vonde ting? Jeg fikk iallfall aldri noen forklaring fra dem på hvorfor jeg hadde det så vondt, jeg bare følte at det var noe feil med meg da ettersom jeg ikke greide å ha det bra, når de sa at jeg greide meg bra og kunne greie meg alene.

Det er veldig vondt å bli avvist av hjelpeapparatet, særlig når noe av problematikken ligger i å ha blitt avvist fra barndommen av.

Jeg mener iallfall at du har like mye rett til hjelp og støtte som andre, men jeg har da lært at om man virkelig skal komme seg noen vei, så kan en ikke vente på hjelp og støtte fra andre, men at en må kjempe seg oppover selv. Det finnes da psykologer som har greie på traumer osv. har jeg nå lært, så hvis jeg skal gå til en psykolog igjen, så er det en slik en. Men så lenge jeg føler at jeg greier å komme meg fremover selv, så gjør jeg det på en måten. Jeg føler det egentlig er lettere å ikke måtte forklare hva jeg sliter med til noen andre, eller skulle måtte overbevise dem om at jeg har det ille nok til at jeg trenger hjelp. Istedet prøver jeg å drite i hva andre sier om hva jeg burde gjøre eller greie, og gjøre de tinga som selv gjør meg godt.

Alle fortjener å ha det godt med seg selv!

Jeg synes ikke selvhjelpsbøker hjelper, men takk for tips likevel :)

Jeg får ingen behandling nå. Jeg opplever at det er vanskelig å komme seg ut, gidde å finne ny psykolog eller behandling nå som jeg er i en overgangsfase. Det er kanskje dårlig grunn, men det er mindre som skal til for å avstå når det ellers føles veldig nytteløst.

Dette er da ingen vanlig selvhjelpsbok.

Jeg skjønner det at du føler at selvhjelpsbøker ikke hjelper. Jeg følte det og slik tidligere, at det var noe annet jeg trengte. Jeg gikk og igjennom en lang prosess før jeg kom meg dit, og før jeg fant den riktige boka. Men hvis du har opplevd traumer, syns jeg den er verdt å sjekke ut. Det er helt opp til deg. Før jeg leste den boka, hadde jeg den følelsen av at hver gang jeg fant noe jeg trodde ville hjelpe, så hjalp det bare litt, og det store, svarte hullet kom tilbake. Det er ikke slik at alt er bare bra nå heller, for slik er livet, men jeg forstår meg selv nå, hvorfor ting gjør eller har gjort vondt, og hva som gjør det bedre. Hva som gjør at jeg har gode og dårlige dager. Det er ikke bare lett å innse slike ting, men en vet da hva en har å forholde seg til, og så kan en velge utfra det. For jeg tenker at en selv velger hva en vil gjøre. Jeg håper da ikke at det folk velger, er å fortsette med det andre har gjort mot en tidligere - at en er slem mot seg selv fordi andre har vært slem mot en tidligere. Slik jeg har gjort.

Selvhjelpsbøker må tas for det de er - og som det meste annet hjelper det lite å lese dem hvis man bare projiserer sine forutinntatte holdninger på teksten. De fleste selvhjelpsbøker er skrevet fra et mye mer spesifikt perspektiv enn det det som ligger til grunn i offentlige hjelpeapparatet. Man kan imidlertid henvise til perspektivet i selvhjelpsbøkene når man går til behandling - og da må behandlerne respektere dette.

Denne boka, og en annen bok jeg har hatt godt nytte av, er egentlig ikke selvhjelpsbøker i vanlig forstand, men manualer som blir brukt i traumebehandling på Modum bad. Den andre boken/manualen heter: "Tilbake til nåtid : en manual for håndtering av traumereaksjoner" og er gitt ut av Traumepoliklinikken ved Modum bad.

Om den siste skriver forlaget:"Fra forlagets omtale: Tilbake til NÅTID er en behandlingsmanual skrevet og utviklet av Traumepoliklinikken – Modum Bad i Oslo. Boken beskriver hvordan gjentatte traumatiske hendelser påvirker menneskers liv gjennom endring i reaksjoner, følelser, tanker og handlinger. Den gjennomgår også øvelser og teknikker som gjør det lettere å håndtere disse endringene."

Og om "Mindfulness og medfølelse : en vei til vekst etter traumer":
"Evnen til å være oppmerksomt til stede og å behandle seg selv med vennlighet er to grunnleggende egenskaper som hjelper oss i møte med livets utfordringer. Disse egenskapene forstyrres når vi utsettes for traumer. Vi blir værende i beredskapsmodus, og følelsen av egenverdi slår sprekker. Med trening kan vi ta tilbake kontrollen over oppmerksomheten. Og lære å utøve selvmedfølelse. Mindfulness og medfølelse. En vei til vekst etter traumer er den første norske boken som tilbyr en traumesensitiv tilnærming til trening av oppmerksomt nærvær, og til medfølelse vendt mot egne følelser og reaksjoner. I bokens første del gir forfatterne en teoretisk innføring i hva som skjer når kropp og sinn låses i beredskapsmodus etter traumatiske hendelser. Kunnskap om hvordan store belastninger påvirker oss, kan styrke vår motstandskraft i møte med livets vanskelige sider. Å vite hvorfor vi ikke klarer å være til stede, kan hjelpe oss til å øke vårt oppmerksomme nærvær. Å vite hva som skjer når vi nedvurderer oss selv, kan hjelpe oss til å bli mer støttende og omsorgsfulle overfor oss selv. I bokens andre del tilbyr forfatterne et systematisk treningsopplegg for å styrke oppmerksomheten og evnen til det de betegner som «en indre medfølelse». Alle øvelsene har tilhørende lydfiler. Boken henvender seg til dem som ønsker å trene oppmerksomt nærvær og indre medfølelse selv, og til dem som tilbyr dette som del av terapi eller trening. Boken er spesielt rettet inn mot dem som har ettervirkninger av traumatiske hendelser. Men både teori og treningsdelen vil være til hjelp også for alle som har vært utsatt for belastinger, stress over lang tid eller som av andre grunner ønsker å styrke evnen til nærvær og følelsen av egenverdi. Denne utgaven er utvidet med en ny øvelse, «Medfølelse med vanskelige følelser»."

Takk for utfylling. Det minner fortsatt om selvhjelpsbøker, men hjelper litt når det er profesjonelle bak og ikke vilkårlige mennesker. Likevel, jeg tror ikke det er noe for meg. Jeg skal ha dem i tankene, men som sagt.