Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal starte et sånt innlegg. Dette er mitt første, og jeg har lest litt av de andre innleggene som ligger her. Jeg kjenner meg mye igjen av litt av hvert, men føler jeg sliter meg noe jeg opplever at ingen andre gjør.
Jeg vil bare få det ut for engang skyld. Jeg har mange følelser som svirrer rundt hele tiden. Veldig opp og ned. Jeg kan ha noen fine dager hvor ting er bra, jeg trener (noe jeg egentlig elsker å gjøre), henger med vennene jeg har her (jeg er nesten 20, går på folkehøyskole og bor på internat). Jeg kan til og med ha en bra uke eller to, om jeg er heldig. Men brått kommer det noe i hodet mitt, som jeg ikke aner hva er, som gjør jeg kan være nedfor i en periode fra et par dager til flere uker/måneder.
Jeg vet ikke helt hva som gjør meg nedfor, men jeg føler bare at jeg ikke har mening i livet. At jeg ikke kommer til å like livet mitt når jeg vokser opp mer. At så fort jeg er ferdig på skolen her, så har jeg null venner hjemme. At jeg kommer til å jobbe i den stressfølelsen jobben jeg har, og bli mer sliten på psyken.
Jeg bruker kanskje gutter for å tro jeg har det bra. Jeg bare føler at jeg trenger å ha noen å tenke på sånn at jeg ikke tenker på livet. Jeg liker det å sove med noen, for da sovner jeg mye kjappere og slepper og tenke på de depressive tankene.
Beklager for et lite og surrete innlegg, men jeg klarer ikke å forklare alt. Jeg bare skjønner ikke hva jeg skal gjøre, hvordan det skal bli bedre...