Helt siden sommer har jeg hatt flere episoder der jeg ikke klarer å fatte at noe har skjedd i virkeligheten, jeg klarer liksom ikke å koble det som har skjedd mot virkeligheten. Når jeg tenker tilbake på ting er jeg klar over at det har skjedd, men samtidig er det veldig uklart og uvirkelig. Det gir meg en ekkel følelse, og når jeg tenker over ting som har skjedd, men som føles uvirkelig går jeg inn i en slags boble der jeg blir veldig redd og føler meg helt håpløs. Det føles ofte ut som at jeg synker ned i sengen og at jeg mister bakkekontakten helt. Jeg kan begynne å tro at jeg hører folk snakke eller at det er noen på rommet mitt, og jeg begynner å stille spørsmål til meg selv som er vanskelige å besvare, som hva livet er og om jeg virkelig lever, fordi når alt føles så uvirkelig virker livet nesten litt ubrukelig eller unødvendig. Jeg føler aldri at jeg virkelig lever, men heller at jeg bare går rundt som en tom person som drømmer konstant og ikke klarer å begripe at ting virkelig har skjedd. Det er en veldig rar følelse og er nærmest umulig å virkelig sette ord på.

Hei.jeg kjente meg igjen mye.Følelsen av uvirkelighet er rar.Det er som en fremmedfølelse.Alt er så uvirkelig og fremmed at det ikke finnes et meg der hvor det skal være et meg.Jeg skjønte hva du mente at livet blir ubrukelig.Hva er livet for en som ser alt rundt seg dom uvirkelig seg selv.Jeg føler fremmedhet hele tida er derå være fremmed for seg selv og uvirkelighet som følger med.Jeg må bare fortelle deg at du må bare holde ut uansett hvor jævlig det er.har levd med det i mange år.kanskje du kan få hjelp med dette for du trenger sikkert det.

Hat du fått diagnose? Eller hjelp fra fagperson?

Er det dette som er dissosiativ lidelse?!

Jeg har den diagnosen. Konversjonslidelse. Og dissosiativ lidelse. Og et par andre F’er

Vet det er veldig individuelt. Og alle har det ikke helt likt.
Men hvordan føles det når du kjenner etter egen kropp? Føles det noen ganger som om feks din arm ikke er din egen etc ?

Og når du synker ned i sengen, hender også det motsatte? At du flyter, eller flyr?

Jeg er enig med meg_oslo tenkte det samme at da blir omgivelsene fremmede og man føler seg fremmed for seg selv at det fins ikke et meg der hvor det skal være bare fremmedhet.

Veldig sent svar, men det har blitt verre siden februar. Ikke bare føler jeg uvirkelighetsfølelse ovenfor meg selv, men også ovenfor omverdenen. Alt jeg ser føles så uvirkelig, som om jeg er i koma eller som at alt er et spill. Mennesker ser rare ut, og kroppen min blir nummen. Jeg må klype eller slå meg selv for å føle noe, og jeg blir ofte forvirret og mister litt kontroll på tiden på en måte. Jeg kan ha kommet meg fra A til B, men jeg husker ingenting av fremgangsmåten. Jeg kan liksom ikke huske hvordan det er å være i live, det føles ut som alt er bedøvd og uvirkelig?
Jeg har ikke fått diagnose, men har snakket med lege, og ja, det kan ofte føles ut som at jeg flyter eller «svever».