Unge mennesker blir skjøvet ut i utenforskap! Jeg er en av de som samfunnet ikke ville ha, som aldri var bra nok til å være med! Si meg; hvordan skal psykiatrien hjelpe oss med dette? Når det ikke er rom nok for alle, ikke er jobber nok til alle? Jeg hadde blitt ekskludert om jeg ikke hadde blitt alvorlig psykisk syk også, kun fordi jeg er litt for saktegående og ikke klarer å henge med på det sinnsyke tempoet. Skal ting i samfunnet liksom bli bedre med mindfullness? Mennesket blir gjort til problemet og er nødt til å endre seg, strekke seg enda lenger. Jeg strakk meg så langt at strikken min røk, jeg hevder at alt stresset og presset i skolen og yrkeslivet til slutt gjorde meg syk. Men jeg antar at det er helt greit at helsa til enkelte mennesker ofres for at vi skal ha det «samfunnet» vi har. Inkludering, felleskap og mangfold, ting jeg har tilgode å få oppleve.

Hadde vi innført klassesamfunn i barnehagene rundtomkring så hadde det blitt ramaskrik, men i de voksnes verden er klassesamfunnet helt greit og akseptert tydeligvis blant de aller fleste. Alle er ikke like mye verdt i dette samfunnet bestående av klasser, det sier seg selv.